Kultur

Animert anarkisme

«Ernest og Celestine - Reisen til Tulleby» er et herlig gjensyn med et høyt elsket radarpar.

Dagsavisen anmelder

---

5

FILM

«Ernest og Celestine – Reisen til Tulleby»

Regi: Julien Chheng & Jean-Christophe Roger

Frankrike – 2022

---

Bjørnen Ernest og den foreldreløse musepiken Celestine var et trivelig bekjentskap da de først dukket opp på kino for rundt ti år siden, og endte opp med å bli Oscar-nominert i kategorien beste animasjonsfilm. De måtte gi tapt til Disneys «Frost», som ble et popkulturelt fenomen og den mest innbringende animasjonsfilmen i verdenshistorien. Greit nok, den franske tegnefilmen hadde et mer beskjedent format, og det var neppe så mange smårollinger som plaget vettet av de stakkars foreldrene sine med å synge sanger fra «Ernest og Celestine» fra morgen til kveld. Nå kommer uansett endelig oppfølgeren «Ernest og Celestine – Reisen til Tulleby», som er helt på høyde med første film. I mellomtiden har dette radarparet dukket opp i to sesonger av TV-serien «Ernest et Célestine, la collection», som så vidt jeg vet ikke er vist her hjemme.

Den belgiske forfatteren/illustratøren Gabrielle Vincent (eller Monique Martin, som hun egentlig het) skrev en hel barnebokserie om Ernest og Celestine (her hjemme opprinnelig kalt «Bjarne og Stine» i Tor Åge Bringsværds oversettelse), så det er heldigvis nok materiale å bygge videre på. «Ernest og Celestine – Reisen til Tulleby» beholder den håndlagede akvarell-stilen fra bøkene, og er nok en koselig familiefilm med særegen, sjarmerende animasjon. Siden sist er regissørene byttet ut med Julien Chheng og Jean-Christophe Roger, som begge har jobbet med «Ernest et Celestine»-TV-serien. De følger uansett mønsteret fra første film, men har skrudd opp fortellertempoet og forflytter handlingen til et fargerikt tulle-landskap. Noe som forminsker det franske særpreget litt, men sørger for at dette universet fortsatt føles friskt og oppfinnsomt.

Ernest og Celestine reiser til Tulleby.

Den nusselige, entusiastiske musen Celestine klarer å ødelegge Stradivarius-fiolinen til bjørnen Ernest etter at hun snubler i trappen. Ernest har akkurat våknet opp etter flere måneders dvale, er skikkelig skrubbsulten og mer enn litt gretten, så han takler ikke dette uhellet særlig bra. Den eneste som kan reparere fiolinen er en maestro ved navn Octavius, og han bor langt borte i Ernests hjemby Tulleby. Et sted han ikke under noen omstendigheter akter å dra tilbake til, og sånn er det bare. Celine bestemmer seg for å snike seg på bussen i retning Tulleby på egen hånd, og Ernest blir skikkelig urolig for henne – så han følger etter i sin skranglete varebil.

Tulleby er et vanskelig sted å komme til, omgitt av fjell og piskende snøstorm. Det er, som man kanskje kan tenke seg, et temmelig tullete sted. Hjembyen var full av musikk og glede sist gang Ernest var her, men nå har den mugne dommeren totalforbudt all musikk. Tonen C er det eneste som fortsatt er tillatt, noe som sterkt begrenser de melodiske mulighetene. Musikkpolitiet slår hardt ned på alle tilløp til musikk, og går så langt som å spraye vann på kvitrende sangfugler.

Tulleby viser seg å være en bra blanding av et kommunistdiktatur og Shangri-La, der alt styres under byens offisielle motto «Sånn er det bare». Musikkforbudet er Ernests skyld, sånn delvis. Faren hans er Tullebys diktatoriske øverste-dommer, og ifølge tradisjonene skulle Ernest følge i pappas fotspor. Sånn er det jo bare. Etter at Ernest snudde ryggen til familiearven for å bli gatemusikant reagerte pappa med å forby all musikk. Det er imidlertid en veldig aktiv motstandsbevegelse i byen, under ledelse av Mifasol – en mystisk, maskert saksofonist som terger myndighetene med musikalske rampestreker. Heldigvis er musikkpolitiet komisk inkompetente, og minner mistenkelig om stumfilm-bajasene The Keystone Kops.

At regissørene har ramset opp inspirasjonskilder som Jaques Tati og Terry Gilliams «Brazil» understreker at «Ernest og Celestine – Reisen til Tulleby» er noe mye mer enn et salgsprodukt for de minste. Filmen sjonglerer tyngre temaer enn vi er vant til å se i tegnefilmer for småtasser, som sirkler rundt familieforventninger, frigjøring, å velge sin egen identitet, aldri akseptere sensur og utfordre autoriteter. Om hvor viktig kreativ frihet er for et velfungerende samfunn, og verdien av sivil ulydighet i kampen mot fascisme. Eventuelt kommunisme, siden totalitære Tullleby har en del åpenbare referanser til den gamle sovjetstaten. Så la oss bare si kampen mot «isme», sånn generelt. At med-regissør Julien Chheng har aner fra Hongkong gir det anarkistiske budskapet en ekstra tyngde, på en måte Kinas myndigheter neppe vil sette pris på. Så Ernest og Celestine står i fare for å havne i den kinesiske skammekroken sammen med totalforbudte Ole Brumm.

For alle oss andre er denne tegnefilmen en sann fornøyelse skapt med mye sjarm, håndlaget integritet og eksentrisk særpreg, som trolig vil appellere minst like mye til fullvoksne tegnefilmfans som rastløse småunger. Det hjelper veldig at «Reisen til Tulleby» er såpass friskt stemmelagt (flere av skuespillerne fra første film er tilbake, inklusive Stig Henrik Hoff og Gisken Armand), og særlig Kaia Varjord gjør en skikkelig fin innsats som Celestine. Så for en sjelden gangs skyld: to entusiastiske tomler opp til den norske dubbingen. Vi får sannelig håpe det ikke tar ti lange år til før Ernest og Celine dukker opp i en tredje film!