Hun drar norsk film opp på et nytt nivå

---

4

FILM

«Den siste våren»

Regi: Franciska Eliassen

Norge, 2022

---

Denne oppsiktsvekkende norske debutfilmen har allerede fått betydelig oppmerksomhet og flere utmerkelser på internasjonale festivaler, men er samtidig en oppvekstskildring med dyp personlig betydning. I likhet med filmens hovedperson Eira opplevde regissør Franciska Eliassen at hennes storesøster ble psykisk syk i oppveksten, et tema hun først utforsket i kortfilmen «Søster».

«Den siste våren» er en direkte videreføring av «Søster», og selv med en spilletid på knappe åtti minutter er det ikke fritt for at dette fortsatt føles som en liten novellefilm halt skrikende ut til langfilmlengde som en gummistrikk på randen til å ryke.

Det er i seg selv beundringsverdig at Franciska Eliassen skapte denne personlige filmen helt utenfor det offentlige støttesystemet, og spilte angivelig inn alt med minimale ressurser i løpet av sju dager i 2019 – da hun var 23 år gammel. Hun skrev manus, regisserte, produserte, designet lydbildet og redigerte filmen som en del av studiene på Filmhøyskolen i Nordland. Men det er enda mer imponerende at Eliassen rett ut av porten har en så særegen, klokkeklar stemme som filmskaper, og har skapt en kreativ debutfilm som ikke helt ligner på noe annet produsert her hjemme. «Den siste våren» føles mer som et skjørt kunstverk skapt fordi Eliassen virkelig har noe å si, fremfor å bare bære på ambisjoner om å ha en fremtidig karriere i filmbransjen.

[ Franciska Eliassen: – Vi må ikke være så opptatt av hierarki. Vi må gjøre vår greie og stole på oss selv ]

En oppvekstskildring om to søstre som lever isolert i en avsidesliggende kystbygd i Nord-Norge, etter at foreldrene flyttet fra storbykaoset i Oslo. Trettenåringen Eira (Keira LaHart) har et nært forhold til storesøsteren Vera (Ruby Dagnall), men befinner seg på utsiden av hennes voksende psykiske problemer. Vera tar hele verden innover seg og blir lett overveldet; det er som om kroppen hennes ikke har plass nok til å romme alle de intense følelsene hun har.

Eira skjønner ikke helt hvorfor storesøsteren oppfører seg som hun gjør; de abrupte humørsvingningene, mangelen på personlige grenser, den overveldende sårbarheten eller hennes flytende forhold til fantasi og håndfast virkelighet. I et forsøk på å forstå begynner hun å smuglese Veras dagbok, som gir henne et vindu inn i en alternativ verden. Et kunstprosjekt full av surrealistiske tegninger, utklippskollager, poesi og personlige betraktninger som blør inn i Eiras eget liv og drømmer. De avslører et rikt indre liv som står i sterk kontrast til den grå virkeligheten Vera er fanget i, sammen med et urovekkende mørke når håpløsheten tar overhånd.

[ Nye låter: Fra Michelle Ullestad til Ingrid Olava (+) ]

Vi får aldri noen klar forklaring på hva Vera sliter med, men ut ifra oppførselen hennes er det lett å anta at hun har en bipolar lidelse. «Den siste våren» blir gradvis mer abstrakt mens fantasiene får større spillerom, og Franciska Eliassen iscenesetter disse sekvensene som fargesprakende, paganistiske ritualer (søsteren Natalie har designet maskene og kostymene i filmen) – ikke ulikt det man kunne ha sett i en tidlig Fever Ray- eller The Sugarcubes-musikkvideo.

«Den siste våren» inneholder noen oppsiktsvekkende øyeblikk fulle av skjønnhet og kvinnelig urenergi; jeg er fortsatt ikke helt sikker på hvordan hun klarte å iscenesette den abstrakte sekvensen som utspiller seg under slutteksten.

Det ligger mellom linjene at Veras psykiske problemer er den eneste logiske reaksjonen på en verden som har blitt syk; der vi har mistet kontakten med naturen og ignorerer at vi er på vei mot en økologisk katastrofe. Vera identifiserer seg veldig med kvinnene som tilbake på 1600-tallet ble «dømt til ild og bål» og bestialsk henrettet som hekser i Nord-Norge. Hun blir samtidig et slags talerør for en generasjon som har vokst opp i en tidsalder der krisene avløser hverandre, i en konstant tilstand av rastløs uro.

Vera gjentar i dagboken sin at hun ikke føler at folk egentlig forstår henne, eller er villig til å ta det hun sier seriøst; akkurat som enkelte i eldre generasjoner fnyser likegyldig over unge som er overveldet av fremtidsfrykt; klimakriser, økologiske katastrofer, sosial urettferdighet og isolasjon. Så, ja. «Den siste våren» tar tak i mye tungt stoff som ligger i tidsånden, på en måte bare en yngre filmskaper er i stand til.

[ Susanne Sundfør sprenger alle rammer med nytt mesterverk (+) ]

At filmen er iscenesatt med såpass mye kreativitet, engasjement og lidenskap gjør det lettere å unnskylde de mer keitete, eteriske og filmskolepoetiske partiene, der uerfarne skuespillere har fått litt for slakk line til å improvisere fram dialog med variert hell. Jeg mistenker at «Den siste våren» ville ha hatt større kraft hvis den var mer disiplinert og rundt en halvtime kortere, men som en selvprodusert debutfilm er «Den siste våren» en spennende budbringer fra en ny generasjon med unge talenter – som står klare til å dra norsk film opp på et nytt nivå.

[ – Jeg liker å få applaus, men de vet ikke hvem jeg egentlig er ]

[ Denne kommunen er en del av en liten, eksklusiv Ap-klubb. Men snart kan alt snu ]