---
4
BALLETT
«Light of Passage»
Av Crystal Pite
Koreografi: Crystal Pite
Musikk: Henryk Górecki
Solist, sang: Denise Beck
Med: Nasjonalballetten og Ballettskolen
Den Norske Opera og Ballett
---
Nasjonalballetten fortsetter sin satsning på kvinnelige koreografer med den kanadiske danseren og koreografen Crystal Pite og hennes helaftens forestilling «Light of Passage». Forestillingen er tredelt, og mens den første delen skildrer mennesker på flukt, tar de to andre delene utgangspunkt i henholdsvis FNs barnekonvensjon og overgangen mellom liv og død. Koreografiene er skapt til den polske komponisten Henryk Góreckis tredje symfoni, «Symphony of Sorrowful Songs», et ganske iørefallende stykke musikk. Men Nasjonalballetten danser denne gangen i en forestilling der tanken og ideen er større enn det konkrete resultatet.
Góreckis tredje symfoni ble komponert i 1976, men fikk for alvor et publikum først i 1992, da en innspilling av verket gikk rett til topps på de store bestselgerlistene. Det er ikke underlig at dette har slått an hos mange. Til å være et såpass nytt klassisk verk, er nemlig dette veldig velklingende og tilgjengelig musikk. Góreckis vemodige, myke og harmoniske stykke tar deg med inn i en verden av store klanger og smektende toner. Det har noe mildt og behagelig ved seg, nesten søvndyssende. Men Górecki komponerte faktisk verket med Holocaust som en referanse. Musikken tar dessuten opp i seg en polsk klagesang, og tematikken kretser også rundt en mors fortvilte leting etter en sønn som er forvunnet under opptøyer. Det er ikke unaturlig at Pite har tenkt på nettopp denne musikken til en koreografi om en flyktningkrise. Spørsmålet er imidlertid om dette er særlig god musikk å skape koreografi til rent musikalsk.
Det hele smyger seg i gang fra et veldig mørkt sted i musikken, og det er dessverre ingen ordentlig aksentuert begynnelse verken i musikk eller koreografi til forestillingens første del, «Flight Pattern». Vi får ikke engang klappe inn dirigenten slik vi pleier i Operaen, så på ett eller annet vis får denne forestillingen aldri noen markert start. Det tar seg heldigvis litt opp etter hvert. Men den som forventer noe høydramatisk, noe spennende og at noe skal stå på spill, bør nok se en annen forestilling. For dette flyter glatt av gårde, både i musikk og koreografi.
[ «Ivars Kro»: Varmt vitnesbyrd fra en brun pub (+) ]
«Flight Pattern» var i utgangspunktet en selvstendig forestilling, laget i kjølvannet av den store syriske flyktningkrisen i 2015. Verket hadde urpremiere i 2017, og Crystal Pite ble med dette den første kvinnelige koreografen som laget et verk for hovedscenen ved The Royal Ballet i London. De to neste delene, «Covenant» og «Passage», kom til i 2022, og sammen utgjør de hele verket «Light of Passage». En felles tematikk for de tre delene er overganger: Først flyktningenes farefulle reise fra et liv og et land til noe annet, så barnets overgang til å bli voksen, og så overgangen fra voksenliv og alderdom til død. Crystal Pite tenker stort, med andre ord. Og det skal hun ha ros for. Men i sum er dette dans i stort format som allikevel aldri blir ordentlig stor dans.
Crystal Pite har benyttet seg av et formspråk innen samtidsdansen som tar utgangspunkt i den klassiske dansetradisjonen. Det er det mange koreografer som gjør i dag, og Pites bruk av dette formspråket er ganske konvensjonell. Hun tenker ikke så mye nytt omkring hvordan man kan bruke dansen. I alle de tre delene her jobber Pite mye med store grupper av dansere. Det er henholdsvis opptil 36, 23 og 35 dansere på scenen samtidig i de tre delene, og Pite bruker de store gruppene av danserne som en slags materie hun kan forme på ulike vis.
[ Kjersti Horns «Romeo og Julie»: En triumf a la Tarantino (+) ]
Det går mye i bølgeformer, lek med nivåforskjeller og fryste posisjoner, noe nærmest skulpturelt. I «Covenant» fungerer gruppen av dansere som både broer, tunneler og beskyttende vern for de seks barna som er med i denne koreografien. Her fungerer kompaniet på sitt mest optimale, også fordi deres endringer i positurer og formasjoner er mer markert enn i de andre delene.
Med tanke på at tematikken er såpass storslagen og alvorlig, savner jeg å kjenne at jeg blir ordentlig berørt av dette. «Flight Pattern» er absolutt en koreografi som holder hva den lover rent tematisk. Vi aner et folk på flukt, vi kan gjennom de mange bølgende bevegelsene til de gråkledde kroppene forestille oss hvordan båtflyktninger forsvinner i havet og selv blir hav. Vi forstår fortvilelsen til moren (Samantha Lynch) som mister et barn og siden kjenner at det å ha ingenting er altfor mye å bære. De sceniske bildene og symbolspråket er enkle å forstå i hele forestillingen.
[ Undergrunns «Egoland» er lyden av sommer (+) ]
Samtidig er det som sagt noe veldig konvensjonelt over det hele som ikke utfordrer meg eller setter tanker og følelser i sving. I «Covenant» er det noe rørende over de voksne dansernes trygge kropper som varsomt leder de seks barna (fra Ballettskolen) gjennom verden og fremover mot voksenlivet. Det er vakkert som et idealbilde, og man skulle ønske alle barn fikk en like myk start i livet. I forestillingens siste del, «Passage», oppleves tematikken rundt alderdom og død som ikke fullt utforsket, og dette ender med å være den tammeste av de tre koreografiene, selv om den er vakker på sitt vis. «Light of Passage» en forestilling som ikke utfordrer noen, men som sikkert kan glede et lettrørt hjerte.
