Kultur

Nostalgisk-koselig og lite kreativ

Nintendo-maskoten Mario vender tilbake i en familievennlig, fargesprakende og høvelig underholdende dataanimasjon, som er påpasselig med å ikke ta noen store kreative sjanser.

Dagsavisen anmelder

---

4

FILM

«Super Mario Bros. filmen»

Regi: Aaron Horvath & Michael Jelenic

USA/Jap. -2023

---

«Super Mario Bros. filmen» (ja, uten bindestrek!) safer hele veien og fullfører løpet med godt polstret sikkerhetsvest. Sist gang man prøvde å filmatisere denne stuttbygde dataspillrørleggeren ble ikke resultatet sjenerende kjempevellykket. Vel, med mindre du vet å sette pris på spektakulært katastrofale kalkunfilmer. I så tilfelle er «Super Mario Bros» (1993) en udiskutabel kultklassiker, som den salige Mario-skuespilleren Bob Hoskins diplomatisk beskrev som «a fucking nightmare!» da jeg intervjuet ham for en del år siden. Årets dataanimerte «Super Mario» er fast bestemt på å renvaske filmryktet til den spretne rørleggeren med barten, og er trygt iscenesatt av «Minions»-imperiet Illumination.

Studioet har jobbet tett med Nintendo-konsernet og Mario-skaperen Shigeru Miyamoto, for å forsikre at denne ikoniske dataspill-kulturarven blir behandlet med behørig respekt - og oppfyller de fleste nostalgiske forventningene man måtte ha til en blockbuster-barnefilm med Mario-brødrene. I likhet med den tretti år gamle spillefilmen er «Super Mario Bros. filmen» en opprinnelseshistorie, som kartlegger hvordan to italiensk-amerikanske rørleggere fra Brooklyn endte opp som store helter i det magiske soppriket. Den korte forklaringen: de ble sugd inn i en magisk trylleportal under New Yorks kloakknett, og ferdig med den saken.

«Super Mario Bros. filmen»

Mario Mario deiser ned i dette koselige soppmonarkiet i turbulente tider, mens prinsessen Peach forbereder seg på full krig. Den kjærlighetssyke skurkeskilpadden Bowser har startet en invasjon av nabolandene i håp om å vinne prinsessens gunst og gifte seg med henne. I brist på bedre alternativer rekrutterer hun Mario, trener ham opp med hjelp av magiske sopper og drar ut på en diplomatisk statsbesøkturne for å rekruttere allierte i den kommende krigen. Også med på eventyret er den ukuelig sopp-optimisten Toad, som umiddelbart føler at Mario er hans nye bestevenn.

Første stopp er en bananrepublikk styrt av den grinete gorillalederen Cranky Kong, som nekter å bidra med noen kampstyrker med mindre Mario overvinner barnebarnet Donkey Kong i tvekamp. I mellomtiden har Marios tvillingbror Luigi blir zappet til et mindre idyllisk område av kartet: en skummel lava-sumpmark befolket av zombie-liknende skjellettskapninger. Han blir umiddelbart tatt til fange av Bowsers fotsoldater, og delegert til en utakknemlig rolle som jomfru i nød – mens prinsesse Peach har fått en mer proaktiv, handlekraftig og heltemodig rolle, i tråd med både tidsånden og Wii U-spillet «Super Mario 3D World».

Filmen lirker inn en imponerende mengde påskeegg (passende nok, siden dette tross alt er en påskepremiere) med referanser til flere av de drøyt to hundre dataspillene Mario har dukket opp i; alt fra åpenbare valg som «Mario Kart»-serien, til hans mer obskure fortid under kallenavnet Jumpman. Så det er ikke fritt for at dette til tider minner mye om Disneys mer oppfinnsomme, vittige og kreative «Rive-Rolf»-filmer, en sammenlikning «Super Mario Bros. filmen» kommer heller dårlig ut av.

«Super Mario Bros. filmen»

Med tanke på at filmen er regissert av radarparet bak slapstick-lystige «Teen Titans Go!», og skrevet av manusforfatteren bak «Legofilmen 2» kunne man ha håpet at det var et sterkere fokus på oppviglersk metahumor, men dessverre ikke. Det er allikevel noen småmorsomme øyeblikk her som ikke først og fremst sikter inn de minste, inklusive en veldig nihilistisk blåstjerne med nusselig babystemme.

Illumination-studioet får utfoldet sine slapstick-talenter, og dataanimasjonen er selvfølgelig i toppklasse. Men siden dette tross alt er et salgsprodukt om en av klodens mest kjente merkevarer og korporasjons-maskoter, er absolutt alt strømlinjeformet for maksimalt kommersielt potensiale. Så stort sett må voksne publikummere nøye seg med nostalgifaktoren. Lydsporet er teppebombet av kjente hitlåter (inklusive A-has «Take On Me», igjen), mens alt ender med gruppeklem, jubel og stormene applaus. Jeg var nesten overrasket at de ikke rundet av med karaoke og danseparty, men til gjengjeld får vi en musikalsk bonusscene midtveis i slutteksten.

«Super Mario Bros. filmen»

Filmen opparbeidet seg en del negativitet på sosiale medier etter at det ble kjent at Chris Pratt fikk jobben som stemmelegger for Mario. Men sånt spiller marginal rolle her hjemme, siden alt uansett er dubbet på norsk. Det virker ikke som et sjenerende veloverveid valg å gi den italiensk-amerikanske Mario-familien trønderske aksenter, mens Mario Mario himself (som er dubbet av Christopher Robin Omdahl) har Mandalsdialekt. Så kanskje hans norske variant er adoptert? Bortsett fra malplasserte dialekter fungerer den norske stemmeleggingen helt ok, med stødig innsats fra blant andre Jeppe Beck Laursen, Gulla Martine Lia Nordmoen og Victor Sotberg. Som fullvoksen dataspillentusiast vil man jo helst oppleve originalversjonen (som kan skilte med Jack Black, Anya Taylor-Joy, Seth Rogen og Keegan-Michael Key), og begge språkvarianter settes heldigvis opp på kino her hjemme.

Dette er selvfølgelig bare starten: Illumination-studioet har angivelig planer om en dataanimert «Donkey Kong»-avlegger, og det har vært snakk om en «Luigi’s Mansion»-film. «Super Mario Bros. filmen» (ja, fremdeles uten bindestrek) tilbakeholder også mye info om fortiden til prinsesse Peach, trolig med planer om å utforske dette nærmere i en uunngåelig oppfølger. Vi får håpe neste film inkluderer Yoshi, Wario, en vilje til å ta litt større sjanser - og ikke insisterer på å være så patologisk trygg.