Kultur

Teateranmeldelse «Linje 5»: Vitalt og viktig fra den delte byen

Hvis vognene på Linje 5 kunne snakke, hva ville de da fortalt? Antakelig så lite som mulig, skal vi tro crewet bak teaterstykket «Linje 5». Men historiene har det med å løpe løpsk som ville rykter uansett hva man sier.

Dagsavisen anmelder

5

TEATER

«Linje 5»

Av Don Martin og Zeshan Shakar

Regi: Cici Henriksen og Hedda Sandvig

Med: Jenny Mueni Ndunda, Don Martin, Per Schaanning, Judy Nyambura Karanja, Marianne Krogh, Manish Sharma, Gaute Adela Aastorp Cudjoe, Tiril Wishman Eeg-Henriksen

Det Norske Teatret, Rommen Scene

Det som skjer på Linje 5, blir ikke på Linje 5 selv om alle folkene som har denne T-banelinjen som hovedåre gjerne skulle sett at det forble slik. Nå har to av dem, kulturbæreren og rapperen Don Martin og forfatteren Zeshan Shakar, gått sammen om å skrive teaterforestillingen som bærer navn etter T-banelinjen som i dag løper fra øst til vest, men som framfor alt er selve pulsen opp gjennom Groruddalen via Ammerud, Romsås og Stovner til Veitvet. Vår bane stanser på Rommen og Rommen scene.

Teaterstykket kan sies å være det foreløpig siste av en serie ny dramatikk som tegner Oslo-kartet fra andre vinkler. Det startet med «Blokk til blokk», også det en historie om Groruddalen og Linje 5, om hip hop, mangfold og oppvekst mellom blokkene. Det fortsatte med teaterversjonen av Shakars debutroman «Tante Ulrikkes vei», med urpremiere på Rommen Scene. Nå får vi et helt nytt stykke som på mange vis forener de to nevnte gjennom rapperens tilnærmet revolusjonsrøde fortellerstemme og den klassereisendes nåtidsblikk på sin egen barndoms dal.

Slik er stykket blitt en øm knyttneve av sårhet og humor. «Linje 5» er ikke så mye en historie om en T-bane-strekning som det er en rapport fra dagens Oslo øst og en honnør til egen identitet, fortalt gjennom dem som bor der, har bodd der, og kanskje kommer til å bo der.

Les også: Dramatikk på linje 5 til Stovner

Det starter i gangene på Rommen skole, før dørene åpner. Don Martin og Tommy Tees «Nilsen», fortellinga om to byer, runger gjennom hallen, og innenfor er det Don Martins egne sanger fra «En gang romsåsgutt alltid romsåsgutt» som setter tonen før skuespillerne kommer inn i «vogna», en scene utformet som en T-banevogn der livet på mange vis utspiller seg gjennom større og mindre episoder mellom stasjonene. Even Børsums scenografi og kostymer skaper nærhet og troverdighet, og et betydelig ensemble utgjør de ulike karakterene man gjerne ser for seg i en vogn som denne. «Alkisen», type nordmann rundt 60, brisen og påseilet, pratesjuk, kontaktsjuk og fordomssjuk, får åpne ballet i Per Schaannings skikkelse hvis man ser bort fra Don Martins fortellerstemme som leder oss inn i hans univers. Hans konferansier-stemme er en sampling av mye han har gjort tidligere, evig aktuelt, treffende og med idealistens og kritikerens syn på tilværelsen, enten han snakker rytme og rim eller rapper, som han skal gjøre med visse mellomrom forestillingen igjennom.

Her er fragmenter hentet fra så gamle kilder som «Subway Styles», fra hans forsvar for T-banen og musikkhistorien sett fra «Blokk til blokk», men også nye fortellinger om Linje 5, Oslos svar på New York-undergrunnen fra Bronx til Brooklyn. Begge er linjer som forbinder en by, men det er ikke dermed sagt at man krysser grensen.

Les også: Denne forestillingen bør bli obligatorisk

To venninner tar herlig mye plass. Rakel (Jenny Mueni Ndunda) vil ikke på avskjedsfesten for broren som skal sitte inne etter å provosert politiet under en demonstrasjon. Men dit vil Camilla (Judy Nyambura Karanja). Veien gjennom Groruddalen fra den ene enden til bysentrum er også erkjennelse, samfunnsrefs og en god dose modning for spesielt Jenny, og Ndunda er det nærmeste dette stykket kommer en bærende hovedrolle. Hun griper oppgaven med energi og poetisk innlevelse. De andre kommer og går og ikler seg ulike figurer. Som den litt slitne damen med handleposer som ser fryktsomt på ungdommen, eller kjæresteparet fra minst to ulike kulturer som krangler. Her er metoo-klåing på «toern» og den evige harangen om at all musikk var bedre før. Her er byråkraten som er selvsikker i alt helt til han ringer kona og må trygle tynt om å få komme hjem selv om han har måttet ta T-banen og dermed har eksponert seg for koronasmitte. Og her blir både billettkontrollen og samtalene om politiet kraftfulle kulturelle markeringer av tilhold, posisjon og klasse.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

###

Foto: Magnus Skrede

Ensemblet er en fin blanding av veteraner fra Det Norske Teatret og ganske nye ansikter, som Tiril Wishman Eeg-Henriksen. Manish Sharma og Gaute Adela Aastorp Cudjoe, som spilte de to hovedrollene i «Tante Ulrikkes vei», stjeler en og annen scene her også, mens Marianne Krogh fint turnerer de i denne sammenhengen voksne kvinnerollene. Cici Henriksen og Hedda Sandvig lager det hele lekent, lett og svært gjenkjennelig. Kanskje er ikke toget helt inntil perrongen ennå, men samtidig er det lett å se for seg at «Linje 5» vil være under kontinuerlig utvikling og endring. Slik den nå står både vinner og taper forestillingen på å skulle være så aktuell som råd er, men Oslos utvikling går ikke så fort selv om koronapandemien og Black Lives Matter-demonstrasjonene verden over synes overveldende her og nå.

Don Martin og Zeshan Shakar ville vunnet på å puste mer med magen. Når teksten blir stykkets svakeste ledd er det fordi det virker som om de forsøker å være tilnærmet dagsaktuelle. Visst er det morsomt når Rakel og Camilla diskuterer en nyhetsmelding fra NRK om at «Førstegangstjenesten» har skapt en ny bølge for det som er blitt kalt kebabnorsk («Det er vårt språk, dems bølge») og hvorvidt NRK-serien «blackfacer» et eget språk ved at en etnisk hvit nordmann bærer deres kultur og sosiolekt.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

###

Jenny Mueni Ndunda. Foto: Magnus Skrede 

Les også: Bokanmeldelse av Zeshan Shakars «Gul bok»: Glitrende!

Også N-ordet får vognene på «femmern» til å krenge hissig, og Judy Nyambura Karanja leverer en rasende monolog som er både viktig og riktig et stykke som dette. Det vil si oppdragende og selvfølgelig på en og samme tid. Samtidig er det å skrive inn Sian-markeringene og korona med på å dempe noen av de mer tidløse historiene om Groruddalens innflyttere, de ulike individene og det evige klasseperspektivet.

Jenny Mueni Ndunda løfter likevel det hele sammen med Marianne Krogh i den nydelige sekvensen som gir uttrykket «Dikt underveis» en ny betydning. Den bidrar til å skape en spennvidde i «Linje 5»s poetiske nerve ved å understreke de sterke stemmene og ildsjelene som kommer fra en dal som på ingen måte har fått alt gratis. Poesi som strekker seg fra hardcore rap til ettertenksom hverdagslyrikk, det hele fortalt med en kjærlighet og varme til stoffet som trumfer det som ellers måtte lugge.