Nytt album fra Kim Rysstad: Salmer med jamring og jazz

---

Kim Rysstad/Arve Henriksen/Tord Gustavsen

Villfarne barn

Kirkelig Kulturverksted

---

Kim Rysstad er nok mest kjent fra sin 2. plass i 2019-sesongen i av «Stjernekamp», men sist vi hørte fra ham var med fjorårets album «Or Setesdal», med folkesang i rendyrket form. Stemmen hans er en naturopplevelse, og trives kanskje best i slike omgivelser.

Salmene på hans nye album er også gamle nok. Men Rysstad har med seg to av de fremste musikerne fra det utvidede jazzbegrepet, som forsterker innholdet med sine innspill: Tord Gustavsens uttrykksfulle piano og Arve Henriksen følsomme trompetspill. I et innslag om albumet på Dagsrevyen forleden så vi Gustavsen med den ene handa på tangentene, den andre langt ned i kassa på flygelet for å få fram de rette klangene. De to spiller gjerne med «ren» lyd, men begge benytter seg også av elektroniske bearbeidelser av instrumentene. Dette gir en atmosfære som tar sangene over i nye dimensjoner, og inn i en ny tid.

[ Jazz: Harald Lassens fineste så langt ]

Salmene er hentet fra pietismens tid, med strenge tolkninger av troen. Albumet er produsert av Erik Hillestad, som hører de gamle sangene som nye samtidskommentarer. Han spør i presentasjonen av albumet om tekstene om fortapelse, fordervelse og villfarelse kan tolkes i lys av nye menneskelige erfaringer, som gir gamle og utdaterte ord en ny betydning?

[ Solveig Slettahjell: Jazz fra den nordiske sangboka ]

Slik går denne musikken fort fra behagelig trygghet til en mer dyster uro, som passer altfor godt til dagens nyhetsbilde. Salmen som megetsigende heter «Jammer» begynner sakte og forsiktig, men utvikler seg lydmessig til stor og sterk verdenssmerte, mens Rysstad synger «Gud har mig forlatt i vrede/her er ingen trøst til stede/sorgen har for stor en makt».

[ Spellemannprisen 50 år: En kavalkade av norsk musikk, på godt og vondt  ]

Derfor går det an å bruke disse inderlige uttrykkene til å forsøke å finne egne øyeblikk av fornuft i en særdeles forvirret tid. Og for dem som ikke er fremmede for å blande religionen inn i påskefeiringen er dette et album som kan sette en spiss på stemningen i de kommende ukene. Er det rett og slett den beste påskeutgivelsen fra Kirkelig Kulturverksted siden Sondre Bratlands 33 år gamle «Mysteriet», som den også musikalsk er sterkt beslektet med?