57 plater fra 1972 var påmeldt til den første Spellemannprisen. 50 år etter skal det deles ut priser i 28 klasser. Jeg har dessverre bare et vagt minne av Spellemannprisen for 1972, som gikk på lufta i beste sendetid 3. mars 1973. Opptaket av den første sendingen ble slettet etter noen måneder, får vi opplyst fra NRK. Innspillingsbåndene var dyre, de kunne spilles over og brukes om igjen, men det lå ingen undervurdering av musikklivet her fra rikskringkastingens side: Samme skjebne rammet sendingen fra EF/EEC-avstemningen et halvt år før.
I USA begynte de å dele ut Grammy-prisene i 1959. Svenskene hadde hatt sin Grammis siden 1969 – men pussig nok ble den i 1972 lagt på is i 15 år samtidig som Norge fulgte etter – angivelig på grunn av den etablerte bransjens misnøye med en juryordning som hadde gitt prisen for årets plate til det mildt sagt snodige undergrunnsfenomenet Philemon Arthur & The Dung.
Initiativet til den nye Spellemannprisen kom fra plateselskapet Polygrams leder Totto Johannessen, og journalist Yngvar Holm. Det var en større tanke bak tiltaket: «Rampelyset skulle ikke lenger være forbeholdt den listeelite som omga seg med edle salgstrofeer», skriver Mikkel Aas i sin bok «Spilletid», om den norske musikkbransjen. «Veldig mange ser på popmusikk veldig ensrettet – alt på plate er popmusikk. Med denne prisen ønsker vi å henvende oss til et ikke-kjøpende publikum, for å bevise at det finnes kvalitet på plate, seriøs musikk, orkestermusikk, viser, ja nær sagt alt som lydmessig er teknisk mulig foreligger på grammofonplater. Og jeg har faktisk inntrykk av at vi har truffet en del mennesker hjemme», sa Totto Johannessen til Arbeiderbladet i forbindelse med oppstarten.
[ Kunsten å være Knutsen og Ludvigsen ]
Juryen det første året besto av sju sentrale personer fra musikklivet, som så vidt det går an å se vurderte alle de ti kategoriene. Og vinnerne i de forskjellige klassene var: Kirsti Sparboe (årets kvinnelige artist). Erik Bye (mannlige artist), Popol Vuh (gruppe), Filharmonisk selskaps orkester (seriøse plate), Birgitte Grimstad (viser), Einar Schanke (åpen klasse), Knutsen & Ludvigsen (barneplate), Sigurd Jansen (arrangør), Egil Monn-Iversen (hederpris) og Jens Book-Jensen (spesialpris).
Bildene viser høytideligheten som preget Spellemannshowene i flere tiår. Alle på scenen og i salen var kledd til galla. Vinnerne var underrettet på forhånd, og spilte ofte umiddelbart selv etter overrekkelsen. Jurymedlemmene ble nevnt ved navn. Siden Spellemannprisene nå ikke deles ut før langt ut på våren kan jeg anbefale alle å oppsøke nettspilleren til NRK og kose seg med de første tilgjengelige utdelingene, fra og med Spellemannprisen for 1973, for å se hvordan dette tok seg ut til å begynne med.
[ 50 år siden Norsktoppen startet ]
Allerede i sitt andre år var Spellemansprisen litt mer i takt med tida. Selv om sendingen fortsatt var i svart/hvitt, for siste gang. Harpa for beste mannlige popartist gikk til Benny Borg, som sang «Balladen om Morgan Kane» som takk. Lillebjørn Nilsen fikk prisen i viseklassen, og sang «Gategutt» fra albumet «Portrett». Han var dobbeltnominert i denne klassen gjennom Rudolf Nilsen-prosjektet «På stengrunn». «Han har truffet det norske folk i dets dårligste stunder» sa juryen om vinneren av årets verbalplate: «Stutum speaking», med Bjørn Sand og Totto Osvold. Stutum omtalte programleder Rolf Kirkvaag som «Sjonkel Rolf i hvit smoking, ser ut som han er kasta ut av kelnerskolen». Året gruppe: Jensine Olsen Plastikkk band ble forbigått. Fjorårsvinnerne Popol Vuh også. Prudence ble ikke nominert dette året heller. Prisen gikk til Saft, som spilte «A La Garage». En merkedag for bergensrocken.
Christiana Jazzband fikk den nye jazzprisen. Ikke noe til Jan Garbarek eller Terje Rypdal her, men alt på ECM var diskvalifisert siden det ikke var et norsk plateselskap. Årets kvinnelige popsanger 1973 ble Inger Lise Rypdal, som kvitterte med «I mitt liv». Flottere ble det ikke. Til slutt gikk hedersprisen til Sigbjørn Bernhoft Osa, som spilte en gammel huldreslått fra Voss på hardingfela, om «måneskinnsmøyane som kjem svevande inn». Her var det planer om en gjentagelse av det bemerkelsesverdige samarbeidet mellom Osa og Saft fra Ragnarockfestivalen året før. Dette likte ikke musikalsk leder Egil Monn-Iversen, så det ble ikke noe av. Jeg skal også hilse fra 1983 og si at andre priser gikk til Oddvar Nygaards Kvartett (folkemusikk), Dizzie Tunes (barneplate) og Torkil Bye / Brynjar Hoff (årets seriøse plate).
[ Jon Eberson: Gitarhelt i 50 år ]
Sånn kunne vi fortsatt med de andre showene i NRK-spilleren, bortsett fra et stort hull fra 1997 til 2012 da TV2 hadde disse sendingene. Det er en kavalkade over norsk populærmusikk gjennom 50 år, på godt og vondt – med de aller fleste store stjernene, men også en lang rekke kuriositeter. For å trekke linja tilbake til forrige ukes sak om Jon Eberson på disse sidene kan jeg nevne at Jazzpunksenemblet hans fikk utfolde seg fritt i fem minutter under sendingen fra showet i 1992. Ganske så tøft, og jeg tror ikke det hadde gått i dag.
Jeg glemmer ikke så lett prisen til The Aller Værste og «Materialtretthet» i 1981, i den kortlevde klassen for nyrock, da de spilte «Bare ikke nok» arrangert for Kringkastingsorkesteret av Lasse Myrvold. Og nå var visstnok dirigent Monn-Iversen også en smule imponert. Et annet av mine beste minner er da Prudence omsider fikk harpa for albumet «Takk te dokk» fra 1975. Dessverre etter at gruppa hadde gått konkurs og pakket sammen. Men de stilte opp igjen og spilte «Æ e trønder æ» som om framtida fortsatt var lys. Og det var den jo også: Den første framføringen av «Lys og varme» kom under showet i 1984, med Åge Aleksandersen og et stjernespekket kor. Fint å se igjen i seg selv, men også for å forsøke å huske hvordan dette slo an i et helt land som kollektivt hørte denne sangen for aller første gang. Året etter fikk Can Can rockprisen for 1984 med «En lek i forhold», uplassert på VG-lista, på bekostning av «Levva livet» med «Lys og varme», nr. 1 og 42 uker på VG-lista, og noen hundre tusen solgte eksemplar. Prisene har vært avgjort av små juryer som ofte har overrasket det brede publikum. Åge ble riktignok kåret til årets artist, det skulle bare mangle.
[ Alt jeg har skrevet om Åge (70) gjennom 40 år ]
De store, mest spektakulære showene begynte å komme mot slutten på 90-tallet, fulle av mer eller mindre artige påfunn for å øke underholdningsverdien. Samantha Fox delte ut prisen for beste barneplate til Knutsen og Ludvigsen i 1988. Den store anledningen ble stadig mer (mis)brukt til å lansere nye artister, på bekostning av prisvinnerne. Å opptre ble viktigere enn å vinne – som da Dance With A Stranger ble allemannseie etter urpremieren på «Everyone Needs A Friend», også den i 1988.
Det førte altså ikke til økende platesalg da Jokke & Valentinerne overraskende fikk prisen i rock på bekostning av storfavorittene The September When i 1991. Jokke-hendelsen ser forresten ikke ut som noen stor skandale lenger. Vi har sett mer påseilede opptredener, og hørt feil prisvinnere bli kåret, både med vilje og som uhell.
Målet med Spellemannprisen fra starten for 50 år siden var å presentere bredden i norsk musikk, ikke bare de mest popære navnene. Nå kan jeg ikke huske at populærmusikken akkurat preget den norske offentligheten for 50 år siden, i hvert fall ikke i NRK. Men i alle fall er det interessant at denne bredden har blitt nedprioritert i nyere tids sendinger. Ikke prisen i seg selv med sine 28 klasser, den er mer enn mangfoldig nok. Men sendingene startet som nevnt som et alternativ til «den listeelite som omga seg med edle salgstrofeer». Når det kommer til å kåre hovedprisen for Årets spellemann ble det visst stadig viktigere å premiere de norske artistene som hadde suksess i utlandet. I 2015 overrakte fjorårsvinnerne Nico & Vinz dette trofeet til Kygo i en garderobe i New York, og gjorde det på engelsk (de hentet seg riktignok inn etter hvert).
Kulturpriser har aldri vært eksakt vitenskap. Institusjoner i norsk populærmusikk som Finn Kalvik, New Jordal Swingers, Vazelina Bilopphøggers og Raga Rockers har aldri fått Spellemannprisen, mens økningen i antallet kategorier har ført til at yngre artister nærmest har fått priser kastet etter seg i nyere tid. Priser har vært delt ut til hundrevis, kanskje tusen forskjellige artister – og til Mads Hansen. Diskusjonene går like høyt hvert år, og resultatene blir aldri helt rettferdige før jeg selv får bestemme i alle kategorier.
