Med Putin på tallerkenen

---

5

TEATER

«My Dinner With Putin»

Av og med Kate Pendry

Regi: Mads Sjøgård Pettersen

Kostyme: Elisabeth Nøkland Johansen

Musiker og komponist: Audun Aschim Steffensen

Kamera: Benjamin Mosli

Vega Scene

---

Det er ikke mange dagene siden rapportene og bildene fra årets Oscar-utdeling tikket inn til nyhetskanaler og sosiale medier. Filmstjernene med stor F stilte seg villig til skue, klare til å gi en hel verden stjerner i øynene og bygge filmstjernedrømmer med enda større F. Og filmstjernedrømmer var også det som en gang fikk den britiske skuespilleren Kate Pendry til å velge de skrå bredder. Nå har hun riktignok fått både en stjerne og en Ibsenpris, men det er først og fremst som provoserende, morsom og eksperimentell teaterkunstner her i Norge. Filmkarrieren har hun foreløpig måttet se langt etter. Men en dag dukker opp en stor, russisk filmregissør – på helt feil tidspunkt.

«My Dinner With Putin» er blitt en både elegant, underholdende og morsom monolog der Kate Pendry forteller om hvordan hun i 2018 møter de to dramatikerbrødrene Oleg og Vladimir Presnyakov (som bl.a. har skrevet stykket «Terrorisme») på Kunsthøgskolen i Oslo, noe som fører til at hun tilbys en rolle i en film av den russiske stjerneregissøren Niktia Mikhalkov. Mikhalkov har høstet både Oscar og andre store filmpriser, og selv om Kate ikke kjenner filmene hans, vet hun at han er stor. Så hun sier ja. Men pandemien setter først en stopper for filmingen, og så invaderer Russland Ukraina. Og Mikhalkov er en nær venn av Putin og de russiske styresmaktene. Så hva gjør en karrieresulten Pendry da?

Kate Pendry, som er iført en svart selskapsdress og høyhælte sko, forteller lett og uanstrengt mens hun gestikulerer talende og vennlig mot sitt publikum. Hun forteller med glød, med følelser, og hun appellerer hele veien til det menneskelige i oss. Kløktig nok starter hun med sin egen barndom og forteller om hvordan hun fikk være med moren og se gamle filmklassikere som «Gilda» og «To Have And Have Not» fra hun var ganske liten. Hun tar oss videre med til sin spede skuespillerkarriere, som lenge handlet om å spille for et slunkent publikum på puber i England. Noen agent har hun aldri hatt, og Pendry fremstiller seg selv som en litt mislykket skuespiller – i alle fall sammenlignet med dem som gjør det stort i Hollywood. Når hun til slutt får filmtilbudet fra russerne, fremstår hennes ja som ganske forståelig ut fra dette perspektivet. Samtidig blir hun aldri ferdig med å reflektere rundt det faktum at Mikhalkov er en av Putins nærmeste venner, og at han anerkjenner angrepet på Ukraina.

[ Porten til «Riket» er i ferd med å åpne seg på ny. Ut på Centralteatrets scene tyter en komedie med forrykte leger og skrømt fra en annen tid (+) ]

«My Dinner With Putin» er et forfriskende innslag i den kulturdebatten som har rullet og gått på både større og mindre arenaer siden invasjonen av Ukraina i februar i fjor. Hvordan skal vi forholde oss til russisk kultur og russiske kulturarbeidere etter det som har skjedd? Meningene er mange, meningene er delte, og debatten oppleves i stor grad som veldig alvorsfylt og tung. Ikke så rart, kanskje. Men det er der Pendry kommer inn og vrir om på tingene, får oss til å le av det alvorlige, og får oss til å forstå hvor inkonsekvente vi mennesker kan være i våre tanker og våre valg.

I samme øyeblikk som hun står klar til å hilse på Putin under en stor middag i Moskva i 2022 (før invasjonen), kommer hun til å tenke på en gang da moren hennes traff Hitler i 1938. Og dette tenker hun etter å ha registrert at Putin slett ikke ser syk ut, slik ryktene har fortalt at han er – han ser heller godt ut, og er kanskje til og med litt attraktiv. Menneskenes veier er uransakelige, og jeg vil tro at «My Dinner With Putin» både kan provosere og more, alt ettersom hvilket blikk man ser forestillingen med.

[ «Døden på Oslo S» er blitt vinterens store teateropplevelse i de forlatte senterlokalene på Økern i Oslo (+) ]

Men det er vanskelig ikke å la seg underholde av dette her. Pendrys evne til blottstillelse, til å avsløre menneskelige svakheter og til å formidle hvordan drømmer kan forme et menneske, kokes sammen til en ganske fornøyelig beretning. Bildet av skuespilleren liggende på gulvet med en gyllen Oscarstatuett foran seg, filmet i nærbilde på forestillingens bakvegg, er det ultimate bildet på det lille mennesket med den store drømmen. Og for den som synes monologsjangeren er både kjedelig og forutsigbar, kan jeg trygt si at det gjelder ikke denne her.

Dersom du synes tittelen «My Dinner With Putin» høres kjent ut, så henspiller den på en filmtittel; «My Dinner With André» (1981). Med denne referansen blir forestillingen også en del av filmverdenen. Heldigvis er ikke middagen med Putin like langdryg og pratete som middagen i nevnte film. Dette er langt mer interessante saker. Nå har jeg ikke lyst til å røpe mer. Gå heller og se forestillingen!

Forestillingen spilles på engelsk.