---
4
TEATER
«Riket»
Av Lars Von Trier og Niels Vørsel
Regi: Kasper Wilton
Med Henrik Mestad, Anette Amelia Larsen, Melina Tranulis, Birgitte Victoria Svendsen, Johannes Joner, m.fl.
Oslo Nye Centralteatret
---
Teater som bygger på TV-serier er en subsjanger for seg, og sceneversjonen av Lars Von Triers kultserie «Riket» som nå utspiller seg på Centralteatret i Oslo, er på ingen måte hverdagskost. Da serien kom i 1994 hadde man ikke sett maken, en uhyggens såpeopera av en spøkelsesberetning med handling lagt til det danske Rikshospitalet, like hylende morsom som den var makaber, absurd og grensesprengende på internasjonalt nivå.
Når Oslo Nye Centralteatret har flyttet handlingen til Rikshospitalet her hjemme, er nevrokirurgen Stig Helmer fortsatt svensk og spyr eder og galle ut over alt og alle han forakter mens han freser «norskjävlar» over scenekanten. Regissør Kasper Wilton har heldigvis ikke forsøkt å kopiere Lars Von Trier i måten han iscenesetter stykket, men strever likevel med å samle trådene i et helhetlig og renskåret komedieuttrykk.
Den omstridte og genierklærte danske rabulisten Lars Von Trier står bak filmer som «Dogville», «Melancholia», «Breaking The Waves» og «Nymphomaniac». Flere av manusene/filmene hans er blitt dramatisert for scenen, og i Norge har vi tidligere sett oppsetninger av både «Antichrist» og «Dogville». Nå er turen kommer til «Riket», nærmere bestemt den første delen av i alt tre, hvorav den siste, «Riket Exodus», hadde premiere så sent som i fjor høst.
Denne sceneversjonen av «Riket» er blitt en karikert utgave av den opprinnelige spøkelseskomedien. Det er en bearbeidet versjon som Kasper Wilton har eltet ytterligere, og her overskygger langt på vei farsen horrorelementene, selv om de fortsatt er motoren i handlingen. Historiens inspirasjon fra den klassiske «legeromanen» kommer dessuten langt tydelig fram enn i miniserien, mens uhyggen har fått et latterligere skjær over seg og komikken skrus atskillige hakk opp. Det samme gjelder tempoet, som her legger inn giret til en situasjonskomedie i farsestil. Det er fristende å si at man kan glemme Lars Von Trier først som sist, tross hans manus skrevet i samarbeid med Niels Vørsel.
Det er litt «Addams Family» over det hele, et lukket satirisk univers befolket med spik spenna gærne leger og ett og annet okkult element. Farsesjangerens slamring med dører er i scenografien (Camilla Bjørnvad) erstattet med en ganske så fascinerende «svingdør», en kubistisk «gang» som står plassert diagonalt over den sirkelformede dreiescenen og fungerer som både hospitalskorridorer, operasjonsstue, mørke kjellerganger, kontor, vegger, arkiv og den berømmelige heisen, der hvor fru Drusse hører den lille piken klynke og klage fra det hinsidige.
Von Triers manus sparer ikke på de beske dråpene. Her kastes den uspiselige og pompøst selvnytende overlegen Helmer inn i et sykehusmiljø hvor det kives om både posisjoner og pasienter. Og under det hele ulmer uhyggen på flere plan. Porten til «Riksen» er ved å åpne seg, kan de fortelle, de to underlige skruene som ser mer enn oss andre. I den opprinnelige serien var de oppvaskere med Downs syndrom. På Centralteatret spilles rollene av to barn som kommenterer høyt over scenen hvor de skuer utover det hele og inn i det som utfolder seg. Det er et grep som fungerer godt.
Handlingen er tro mot «Riket», med den notoriske fru Drusse som til Helmers store frustrasjon blir innlagt med nok en fingert «lidelse». Sammen med andre pasienter som har mistet troen på vitenskapen, leder hun overnaturlige og astrale seanser for å komme i kontakt med de døde. Men denne innleggelsen skal by både henne og hennes portør-sønn Bulder (Ferdinand Falsen Hiis) på flere overraskelser enn forventet. Helmer kan dessuten miste jobben om han ikke greier å makulere rapporten etter en operasjon som har gått skeis. Han får hjelp fra Rigmor (Helle Haugen, i rollen Ghita Nørby spilte i serien), som beundrer Helmer og drømmer om å reise til Haiti.
Helmers nemesiskollega Krogshøy (Anette Amelia Larsen) har et forhold til Judith (Melina Tranulis), som er gravid på litt urovekkende og galopperende vis etter et møte med en viss Åge. Bondo (Eivin Nilsen Salthe) på sin side går drastisk til verks med en levertransplantasjon for å endelig kunne fullføre doktorgraden. Innimellom alt har direktør Moesegaard (Johannes Joner) satt i gang prosjektet «operasjon morgenluft», et hode er på avveie etter en obduksjon, og ikke minst har vi losjebrødrenes kor av høystemt sang og nedrig korrupsjon. Kostymene bygger binder det hele sammen og lydbildet er fortettet og understrekende.
Uhyggen er det imidlertid så som så med, tross en og annen skrekkeffekt, men komikken blomstrer desto rikere på Centralteatret. «Riket» er her delt inn i fire akter/deler, og selv om «Riket» i utgangspunktet skal være litt rufsete og grovkornet, kan handlingen strammes inn særlig i begynnelsen. Etter pause blir virkemidlene flere alt mens de absurde innslagene blir villere. Blant annet gjennom video med Rikshospitalets historiske klientell. I andre del gir dessuten den hvileløse Mari (Hermine Yttervik-Qaderi/Anna Skjønsberg Lundby) seg bedre til kjenne. Helhetlig blir dette berikelser som tjener både de komiske anslagene og oppsetningens helhetlige form, og Kasper Wilton burde kanskje i enda større grad ristet seg løs fra «ærefrykten» en slik oppsetning kan innby til.
[ Intervju Med Henrik Mestad: – Han er en pompøs kødd ]
«Riket»-oppsetningen ved premieren har fortsatt en del å hente på timing og intensitet, som igjen kunne løftet spenningskurven. Litt malplassert teskje-matende blir også grepet med en forteller, som tar ytterligere brodden av mystikken som omgir, eller burde omgi, hele dette prosjektet. Men de beste bitene er forrykende humoristiske, og enkelte sekvenser har den nødvendige satiriske kloen med et og annet aktuelt kloremerke som resultat.
Stykket bæres langt på vei av en infernalsk Henrik Mestad som overlege Stig Helmer, på svorsksvingende svensk. Han strekker seg ikke etter Ernst Hugo Järegårds legendariske gestaltning av skikkelsen, men gjør den heller ikke til sin egen i overdreven grad. Han balanserer fint Helmer-skikkelsen som mellomtingen av oppblåst og komisk dåre, og en desperat reddhare av en lurendreier som kompenserer udyktighet med nedlatende giftighet. Birgitte Victoria Svendsen er en herlig nysgjerrig og aktiv fru Drusse som jakter spøkelser med pasjonert omtanke for de villfarne sjelene, mens Johannes Joners sykehusdirektør Moesegaard er smørblid i all sin sluhet.
Et stort ensemble med ubetalelige musikalske losjesangsekvenser og frapperende detaljer fra blant andre Eldar Skar og Gunnar Eiriksson, toppes av Anette Amelia Larsen og Melina Tranulis særlig inn mot det burlesk konkluderende klimakset. Så får vi se, om også denne versjonen av «Riket» er «to be continued» som det heter.
