Visuelle klagerop på Astrup Fearnley-museet

---

KUNST

Basel Abbas og Ruanne Abou-Rahme

«An echo buried deep deep down but calling still»

Astrup Fearnley-museet, Oslo

Til 28. mai

---

Mange kunstinteresserte liker å utfordre seg selv og lære om kunst, kultur, politikk og historie på nye måter. Andre vil helst se det kjente og kjære og slik få bekreftet det de allerede vet. Astrup Fearnley-museets utstilling med Basel Abbas (født 1983, Kypros) og Ruanne Abou-Rahme (født 1983, USA) gir full uttelling for den første gruppen. Den andre gruppen bør også oppsøke utstillingen med den kompliserte, engelske tittelen. Den kan oversettes til «Et ekko av noe som er begravd dypt under jorden, men som fortsatt roper på vår oppmerksomhet». Den dreier seg, blant annet, om situasjonen i Palestina og de forhold det palestinske folk lever under i en tid da den israelske staten kontrollerer palestinerne med brutal makt. Eller, hvordan ulike samfunn håndterer konsekvensene av undertrykkende politiske systemer.

For å få plass til den spesielle utstillingen er Astrup Fearnley-museet bygd om. Storsalen er sperret av med en massiv vegg, glasstaket er dekket med svart folie, og inne i utstillingsrommene projiseres fragmenterte og sammensatte videobilder på vegger og skjermer som er plassert foran veggene. Det hele fremstår som ganske kaotisk og flimrende, men det er en både vakker og fascinerende billedverden vi får presentert. De forskningsbaserte arbeidene fungerer på flere plan. Og siden de store prosjektorene står på gulvet, foregår alt på publikums eget nivå.

[ «Døden på Oslo S» er blitt vinterens store teateropplevelse i de forlatte senterlokalene på Økern i Oslo (+) ]

Duoen baserer sin kunst på forskning, og forteller historier om politisk kontroll, glemte minner og skjulte spor etter overgrep. Det kan synes fjernt når det som vises i all hovedsak er konsentrert om Israel-Palestina-konflikten. Men de minnene om overgrep som avdekkes har sin relevans også i norsk sammenheng, både for mange innvandrere fra flere generasjoner, for samefolket og for etniske nordmenn. Ved å se andres erfaringer kan, for eksempel, flyktninger som har vanskelig for å snakke om de overgrepene de har opplevd, få hjelp til å bearbeide traumene. Den norske statens århundrelange fornorskningspolitikk og diskriminering av samefolket er en annen parallell som gjør historiene til Abbas og Abou-Rahme relevante.

For majoritetsbefolkningen kan serien om andre verdenskrig på nordkalotten, som NRK viste nylig, tjene som eksempel. Serien var sentrert rundt hendelsene i de nordre delene av Finland, Sverige og Norge pluss Svalbard og Island.

Her fikk vi bli med arkeologer og forskere som lette etter spor ute i naturen, etter kanonstillinger, soldatbrakker, fangeleirer og andre fysiske rester som for lengst er forsvunnet i naturen. Ved å løfte på mose og rydde i steinrøyser dokumenterte de historier som inntil nå kun hadde eksistert som fortellinger.

Når vi vet at minner om overgrep og traumer kan prege flere generasjoner, er avdekkingen av de fysiske bevisene en god metode for å bearbeide og konfrontere overgrepene. En annen metode er å komme sammen og danse, spille og fortelle om de tradisjoner og historier gruppen har felles. Ved å finne og sette sammen videoklipp fra slike situasjoner har kunstnerduoen skapt et visuelt overveldende verk i storsalen.

[ Fargeglede fra to generasjoner (+) ]

Et annet eksempel er kunstnerparets sammensatte film i rommet over kafeen. Den dokumenterer mordet på 14 år gamle Yusuf Shawamreh. Palestineren ble skutt og drept av israelske soldater i 2014, da han og broren skulle ut og plukke en plante som er en delikatesse i det palestinske kjøkkenet. Familiens jordbruksland er delt av en «separasjonsbarriere» israelerne har satt opp. For å komme til stedet der planten vokser klatret de gjennom et hull i gjerdet. Siden det ikke er lov å krysse barrieren, ble gutten skutt og drept.

[ Edvard Munch og Oslo kommune: Kunsthistorie å skrike av ]

Den ti minutter lange filmen med den poetiske tittelen «Oh Shining Star Testify» er både en dokumentasjon av hendelsen, begravelsen og impresjonistiske filmglimt av planten og det landskapet den vokser i. Selve mordet vises ikke, men overvåkingskameraene har fanget guttenes ferd gjennom hullet i gjerdet og soldatenes forsøk på å rydde opp i etterkant. Fordi en gutt overlevde og kunne fortelle om mordet, og på grunn av overvåkningsfilmene ble dette en offentlig sak som endte i retten. Opptakene fra 2014 sirkulerte en stund på nettet før de ble fjernet. Duoen tar utgangspunkt i dette, og presenterer de uskarpe filmsnuttene i kontinuerlig veksling med de andre filmede inntrykkene, som i en evig runddans.

[ Ahmed Umars utstilling i Kunstnernes hus er ekstraordinær (+) ]

Andre deler av utstillingen presenterer en sammensatt virkelighet gjennom avatarer, tørkede planter, masker, tekstfragmenter og ulike visuelle fremstillinger. Det fragmenterte mangfoldet speiler Basel Abbas og Ruanne Abou-Rahme historie, med utstilling på MOMA/Museum of Modern Art i New York i tillegg til biennalene i Berlin, Sao Paulo og Venezia. Til tross for den solide merittlisten er utstillingen den første museumspresentasjonen som gir en samlet oversikt over duoens kunstnerskap siden de begynte å samarbeide i 2007. Det er en opplysning som antagelig vil tiltrekke seg et internasjonalt publikum. Så selv om kunstnerduoen er ukjent for de fleste i Norge, er utstillingen en viktig brikke i Astrup Fearnley-museet internasjonale ambisjoner.