En refleksjon av noe utenkelig

---

5

FILM

«Saint Omer»

Regi: Alice Diop

Frankrike – 2022

---

Tilbake i 2016 troppet den fransk-senegalesiske dokumentarfilmskaper Alice Diop opp som tilskuer under rettsaken mot Fabienne Kabou, en senegalesiskfødt student bosatt i Paris som sto tiltalt for å ha myrdet sin femten måneder gamle datter. I følge et intervju med The Guardian var ikke målet opprinnelig å samle materiale til en film; Alice Diop deltok spontant i rettsalen etter å ha lest om saken, og følte et behov for «fundere over ubehagelige spørsmål som er vanskelige å artikulere». Senere bestemte hun seg for å forvandle denne opplevelsen til en spillefilm som gjør omtrent det samme: som utforsker de ubehagelige spørsmålene hun stilte seg under rettsaken, parallellene til hennes egen livssituasjon, graviditet og kulturelle bakgrunn. Måten hun motvillig begynte å se en refleksjon av seg selv i en ung kvinne som hadde gjort noe utenkelig.

Diop har beskrevet denne spillefilmdebuten som en historie «plassert i grenselandet mellom fiksjon og dokumentar». Mesteparten av dialogen vi hører under scenene fra rettsalen er tatt rett fra rettutskriftene, som er gjengitt uten dramatiske overdrivelser i lange tagninger foran et høvelig statisk kamera. Noe som for å være ærlig ikke høres særlig spenstig ut, men «Saint Omer» er noe mye mer enn en selvbiografisk rekonstruksjon av virkelige hendelser.

[ Riksteatrets «Hør’a, dagbok!» er blitt heftig familieteater (+) ]

Hovedpersonen Rama (Kayije Kagame) har påfallende likhetstrekk med regissøren: en annengenerasjons innvandrer med aner fra Senegal og tung akademisk utdannelse. Hun foreleser i litteratur på et universitet i Paris og har en lovende sidekarriere som forfatter. Rama gjør seg klar for å forlate samboeren Adrien (Thomas de Pourquery) noen dager for å delta under en velpublisert rettsak i Saint-Omer. Her står den senegalesiske studenten Laurence Coly (Guslagie Malanda) tiltalt for å drept sin datter Elise, som hun fødte i hemmelighet og etterlot for å dø på stranden i kystbyen Berck-sur-Mer. Laurence har tilstått drapet, men utroper seg fortsatt ikke skyldig – noe som gjør rettspresidenten (Valerie Dreville) veldig perpleks.

Det hersker liten tvil om skyldspørsmålet, men det er veldig usikkert om Laurence er strafferettslig tilregnelig. Hun forandrer stadig historien sin, lyver om bagatellmessige ting og påstår at hun ikke «er den ansvarlige parten i denne saken». Snakker om trolldom, «det onde øyet» og hevder å være rammet av en overnaturlig forbannelse. Det er åpen for tolkning om dette er et utslag av gammel overtro, psykiske problemer eller en kynisk strategi fra forsvarsadvokatens side. Laurence er velartikulert og behersket, men ingenting av hva hun sier gjør det lettere å begripe motivasjonen bak denne ufattelige tragedien.

[ For første gang har Sam Mendes skrevet filmmanus på egen hånd. Det er ikke nødvendigvis er hans sterkeste side ]

Rama har lettere pretensiøse planer om å gjenfortelle denne historien som en re-kontekstualisering av den greske myten om Medea, men i løpet av rettsakens gang blir hun stadig mer grepet av et dypt ubehag. Kanskje en snikende følelse av at fint lite egentlig skiller henne fra den unge kvinnen på tiltalebenken. De deler den samme bakgrunnen, de akademiske ambisjonene og et veldig komplisert forhold til en distansert mor. Følelsen av utenforskap i et samfunn de så iherdig har prøvd å være en del av.

Vi ser vitnemål fra en av professorene til Laurence, som med kvalmende arroganse fnyser av at denne unge innvandreren ville skrive en hovedoppgave om Wittgenstein, fremfor «noen fra sin egen kultur». Den typen rasisme som Rama sikkert opplevde nok av under sin egen studietid. At Rama er gravid i fjerde måned, og har valgt å holde svangerskapet hemmelig for sine nærmeste, er nok en faktor - som skaper ubehag rundt hennes ambivalente forhold til morsrollen, og gir næring til en eksistensiell krise som ikke virker helt ulik den Laurence tilsynelatende gikk igjennom før hun myrdet sitt eget barn. Så kompliserte, vonde følelser som virkelig er «vanskelige å artikulere».

[ «The Whale» her et velfortjent comeback-trumf for skuespiller Brendan Fraser ]

Diop krever mye av skuespillerne sine og særlig Guslagie Malanda imponerer i en vanskelig rolle. Så vanskelig, faktisk, at Malanda angivelig var plaget av tilbakevendende mareritt i et år etter at opptakene var over. «Saint Omer» velger å tilbakeholde utfallet av rettsaken, men virkelighetens Fabienne Kabou ble dømt til tjue års fengsel og tvungen psykisk helsevern. Rettsnotatene gjør det noen grader tydeligere at Kabou slet med seriøse mentale problemer, men de underliggende motivasjonene for hvorfor noen velger å drukne sin egen baby forblir selvfølgelig umulig å stadfeste.

Isteden velger Alice Diop å bygge opp filmen med tvetydige nyanser og personlige observasjoner. Impresjonistiske glimt fra oppveksten med en deprimert mor som aldri klarte å tilpasse seg et nytt liv i Frankrike. Et tilfeldig møte med den tiltaltes mor (Salimata Kamate), som ser ut til å være mest opptatt av den massive pressedekningen datteren har fått. Scener der Rama prøver å bearbeide de vonde inntrykkene i et trangt hotellrom, og bryter sammen i fortvilet gråt. Hendelser som føles selvopplevde, ektefølte og komplekse. Bra saker. For øvrig var «Saint Omer» Frankrikes offisielle Oscar-bidrag i kategorien beste internasjonale spillefilm, men ble danket ut ved målstreken – og nominert til Gulløven i Venezia, der den isteden endte opp med å få Sølvløve-juryprisen.