---
3
FILM
«Empire of Light»
Regi: Sam Mendes
England/USA – 2022
---
Etter sin epoke som offisiell James Bond-regissør med «Skyfall» (2012) og «Spectre» (2015) har Oscar-vinneren Sam Mendes fokusert på å lage personlige filmer i stor skala. Hans episke antikrigsfilm «1917» var basert på anekdotene til bestefaren Alfred, som i en alder av sytten år tjenestegjorde som visekorporal under første verdenskrig. «Empire of Light» har et mer beskjedent format, og en fiktiv historie – men er inspirert av regissørens mor Valerie, og hennes kamp med psykiske problemer under sønnens oppvekst.
Historien er haltende og ufokusert, som om Mendes egentlig ikke hadde noen klar idé om akkurat hva han hadde ambisjoner om å utforske her. Til dels en skildring av morens bipolare lidelse, til dels en lite troverdig kjærlighetshistorie, delvis et periodedrama om oppblomstringen av høyreekstrem rasisme i Maggie Thatchers Storbritannia og samtidig en slags feiring av kinoopplevelsens kraft til å frakte oss bort fra hverdagsproblemer. Men selv om dette ikke kan sies å fungere særlig bra som historiefortelling, er til gjengjeld «Empire of Light» et helt førsteklasses håndverk, overbefolket av dyktige skuespillere. Sam Mendes har omgitt seg med sine faste støttespillere bak kamera, som inkluderer flere av bransjens fremste fagfolk. Den mesterlige filmfotografen Roger Deakins har mottatt nok en velfortjent Oscar-nominasjon (filmens eneste), og forsikrer at «Empire of Light» om ikke annet ser helt utsøkt delikat ut – og virkelig lever opp til tittelen.
Denne gang tar Sam Medes oss med til den døsige kystbyen Margate, der middelaldrende Hilary Small (Olivia Colman) jobber som skiftleder på den ærverdige kinoen Empire Cinema. Siden de for tiden viser «All That Jazz» og «The Blues Brothers» kan vi gå ut ifra at dette utspiller seg mot slutten av 1980. Hilary har det ikke så greit; hun har nylig tilbrakt tid på en institusjon og sliter med manisk-depressiv lidelse. Fastlegen har gitt Hilary et resept på Litium, som flater ut de ekstreme humørsvingningene, men får henne til å føle seg nummen og enda mer virkelighetsfjern.
Hilary forteller legen at hun er omgitt av venner og familiemedlemmer hun kan snakke med, og har ingen problemer med å sove – noe vi raskt finner ut er langt fra sannheten. Hun ser ut til å ha et godt forhold til kollegaene på kinoen, men hennes sykdomsforløp og maniske episoder er et tema ingen helt våger å berøre. De velger dessuten å diskret overse at Hilary har et seksuelt forhold til den gifte kinosjefen Ellis (Colin Firth).
Alt forandrer seg etter at kinoen ansetter sjarmøren Stephen (Micheal Ward) som ny billettkontrollør; en annengenerasjons innvandrer med foreldre fra Trinidad og stor sans for ska-punk. Denne sensitive unge mannen vekker undertrykte følelser i Hilary, som først forholder seg til ham med anspent distanse – men snart blir redusert til en forelsket ungjente. De finner noe i hverandre og innleder mot alle odds et kjærlighetsforhold, som dytter Hilary ut av følelsesmessig likevekt og leder henne til å avslutte Litium-behandlingen.
Alt bygger seg opp til den regionale gallapremieren på «Chariots of Fire», et prestisjefylt evenement med en gjesteliste som angivelig inkluderer byens borgermester, Sir. Laurence Olivier, Dusty Springfield og Paul McCartney. Hilary tropper impulsivt opp på premieren som gjest i finkjole, bestemmer seg for å holde en improvisert tale på scenen og brenner ned livet sitt igjen under en manisk episode. Det er veldig vanskelig å tro på kjærlighetsforholdet som utvikler seg mellom Hilary og Stephen, som saboteres av langt mer enn bare aldersforskjellen og mangelen på kjemi mellom skuespillerne. Siden vi ser Stephen gjennom øynene til Hilary er han så håpløst idealisert, konturløs og fri for menneskelige svakheter at jeg i fullt alvor mistenkte at Sam Mendes ville dra en «A Beautiful Mind» – der Stephen viste seg å være en oppdiktet fantasifigur manet opp fra Hilarys psykiske problemer, og at dette kjærlighetsforholdet bare utspilte seg i hennes splintrede sinn. Men nei, isteden er Stephen bare manet opp fra Sam Mendes’ manglende evne til å skrive troverdige multikulturelle rollefigurer.
Synd, for Micheal Ward gjør en sympatisk skuespillerprestasjon, og Olivia Colman er som vanlig gjennomført severdig. Det hjelper dessuten at filmen er utstyrt med et nok et melankolsk musikkspor av Trent Reznor og Atticus Ross, som ser ut til å ha blitt straffet for sin produktivitet ved å bli glatt oversett av Oscar-akademiet i år. Som rent håndverk er dette en luksuriøs produksjon; badet i Roger Deakins rav-gylne lyssetning og Mark Tildesleys utsøkte Art Deco-produksjonsdesign. Det er lett å sette pris på Sam Mendes’ velbegrunnede entusiasme for Peter Sellers-klassikeren «Being There», og måten han skildrer den nedslitte Empire-kinoen som en magisk verden full av hemmeligheter og fordums storhet. Isolert sett er flere scener oppriktig imponerende, så synd Mendes ikke helt klarer å nå opp til de følelsesmessige høydene han sikter etter denne gangen, eller får disse løsrevne elementene til å henge sammen som en velfungerende helhet.