Stemningsjazz for sene kvelder

---

JAZZ

Tore T. Sandbakken

Imperfect Solitude

Jazzland

---

Tore T. Sandbakken er på ingen måte et ubeskrevet blad på den norske jazzscenen. Han har hatt trommestikkene borti ulike prosjekter, blant annet den hardtslående trioen Smith Komma John, som i fjor smelte til med albumet «Music For Humans». Når den allsidige trommeslageren debuterer i eget navn, med egen musikk, er det i et langt mer neddempet landskap enn den gitarbaserte jazzrocken han fyrer opp med Smith Komma John. På ferske «Imperfect Solitude» møter vi Sandbakken i et klassisk akustisk jazzlandskap, sammen med pianist Dag-Filip Roaldsnes og saksofonist Hanna Paulsberg, som han i en årrekke har spilt med i Dag-Filip Roaldsnes Ensemble, men da i et større format.

[ De beste norske jazzplatene fra 2022 ]

Her snakker vi med andre ord om en bassløs trio, et format som «hinter» til blant andre trommelegende Paul Motian, heter det i presseskrivet. Det er selvsagt ikke en tilfeldig referanse. Motian, en gigant bak trommene, ga ut flere bassløse trioalbum. Blant annet det fine livealbumet «Lost In A Dream», med saksofonist Chris Potter og pianist Jason Moran, som kom i 2010, året før Motian døde, der de beveger seg i et beslektet musikalsk landskap, uten at vi skal dra sammenligningen for langt.

[ Solveig Slettahjell: Jazz fra den nordiske sangboka ]

Musikken på «Imperfect Solitude» er signert Sandbakken og Roaldsnes, og skal blant annet være skrevet under en viss pandeminedstengt periode. Vi mistenker at tittelen kan være et hint til dette. Det er et balladetungt landskap, preget av melankoli og melodisk teft, lunt som en mørk jazzklubb på en hustrig høstkveld, med den fine balladen «M» som første servering, der pianist Roaldsnes åpner det hele, før Paulsbergs unike og varme tone kommer smygende.

Paulsberg er en suveren saksofonist, med evne til å få det til å låte smakfullt, enten det er på sitt mest neddempede eller hun slipper løs råskapen. Det følger opp i samme balladelandskap, med dynamiske «It Must Have Ended Somewhere», før de glir over i spenstige «I Went To The Woods», som åpner med Paulsberg over et suverent driv fra Sandbakken, i et hakket friere landskap vi gjerne skulle ha oppholdt oss lenger i, før de synker ned igjen i «Mirth Song», en av flere fine ballader på dette albumet.

[ Jon Eberson: Gitarhelt i 50 år ]

Smakfullt er et ord som passer på hele albumet, der ikke minst bandlederen selv vet å utnytte rommene som åpner seg i dette trioformatet, til sitt kreative og lekne trommespill, på en vellykket debut i eget navn.