Jon Eberson: Gitarhelt i 50 år

Jon Eberson har vært med på mye i løpet av en 50 år lang karriere – fra kulthelt til popstjerne. – Det viktigste for meg har alltid vært de jeg til enhver tid omgir meg med. Jeg blir inspirert av de jeg spiller sammen med, sier Jon Eberson. En legende i norsk jazz, som nå opptrer sammen med datteren Marte i bandet deres som bare heter Eberson. På Nasjonal Jazzscene i Oslo lørdag blir det også filmglimt fra tidligere tider, og et sceneintervju med jubilanten av Tor Hammerø. Senere i år er Eberson på Maijazz i Stavanger og Kongsberg Jazzfestival.

De første avisomtalene av Jon Eberson var om en lovende tennisspiller, med «et solid backhandslag med toppspinn, en sjelden vare her hjemme», ifølge Aftenposten i 1969. Vi er mange som tok våre første gitargrep på en tennisracket (eller badminton), men Jon Eberson hadde større ambisjoner. Den første gangen jeg hørte ham var på de første platene til Ketil Bjørnstad, «Åpning» og «Berget det blå» der gitarspillet til «Ebers» var med på å gi disse albumene en ekstra god følelse. Spesielt er tittelsporet på sistnevnte blitt et fremragende uttrykk for hva han kunne gjøre mens han bare så vidt var ute av tenårene.

[ De beste norske jazzplatene fra 2022 ]

Eberson fortsatte som bandleder i sin egen gruppe Moose Loose, med albumet «Elgen er løs» fra 1974 som en tidlig kultklassiker. Her var det 70-talls jazzrock for alle pengene. Da Christer Falck var i Studio 2 på P2 forleden skulle han velge seg ett spor fra sine 500 utgivelser i serien «Norske albumklassikere», og falt ned på «Ebers Funk» fra «Elgen er løs». Moose Loose var en av de første gruppene jeg så på ordentlig, på Club 7 i 1977, der bildet jeg sitter igjen med i hodet er Eberson foran på scenen, helt inne i gitaren, i de mest infernalske utløp for spilleglede. Senere det samme året var han tilbake med et nytt band, Blow Out, som fortsatte i dette sporet en stund til.

Jon Eberson var også en mye brukt sidemann i disse årene. Som på de fineste platene til Finn Kalvik, spesielt Manfred Eichers-produksjonen «Fyll mine seil». Han spilte også en sentral rolle i gruppa til Radka Toneff, med alt fra sarte, følsomme klanger til store, ulende utblåsninger. Hør ham shredde i vei i «Fire» fra Toneffs album «Winter Poem», eller, enda bedre, se den i NRK-opptaket fra Kongsberg Jazzfestival i 1977. Visst kunne Eberson få fingrene til å flytte seg fortere enn de fleste, men det gikk ikke ut over følsomheten i formidlingen.

[ Finn Kalvik er 75 år - en av landets beste i 50 av dem ]

I 1981 startet Jon Eberson Group, med Sidsel Endresen som sanger, Atle Bakken (tangenter), Bjørn Holmsen (bass) og Bjørn Jenssen (trommer). Eberson skrev det meste av musikken, Endresen tekstene. Albumet «Jive Talking» hørtes ut som utsøkt amerikansk vestkystpop med strøk av soul og reggae. Og nå skjedde det usannsynlige at Eberson og Endresen ble popstjerner. Albumet lå et halvt år på VG-lista, gikk etter hvert helt til topps, solgte 60.000 eksemplar og både tittelsangen og «Fantasy» ble evige publikumsfavoritter.

Folk besvimte i køene utenfor konsertene, og gruppa kom i en posisjon de aldri egentlig hadde ønsket seg. De neste albumene var ikke like allment fengende. Når oppfølgerne ikke var like fremgangsrike kunne man lett mistenke dem for å være ille berørt av sin kommersielle status, og redde for å framstå som for «lette». Dette bekreftet Eberson langt senere. – Vi ville jo fortsette å lage musikk vi kunne være fornøyd med. Og det gikk vel bra kunstnerisk, siden salget sank for hver plate etterpå. Men jeg lærte en del av dette, fortalte han da.

[ Glødende Lava - et oppgjør med gamle fordommer ]

Gruppa lagde tre album til, men da Eberson og Endresen ga ut albumet «Pigs And Poetry» i 1987 var det ikke lenger som en group. Ofte var det bare de to vi hørte, og de hadde etter min mening aldri vært bedre sammen. «Når de finner roen i «Fugitive», «All Our Treaures Lost» eller «Am I Saying Goodbye» er de på en vei til en poesi vi sjelden har hørt maken til i Norge, både i tekst og musikk», skrev jeg i anmeldelsen i Nye Takter. Dette var et av tre album som ble slått stort opp i Nye Takter den uka, de andre var «Før var det morsomt med sne» med deLillos og «Et hundeliv» Jokke & Valentinerne. Bare så dere vet det. «Pigs And Poetry» er ikke tilgjengelig på strømmetjenester, men er rett rundt hjørnet som nyutgivelse i serien «Norske albumklassikere». Jon Eberson Group gjenoppsto i navnet i det nye århundret, med en helt annen musikk, med Hilde Marie Kjersem som vokalist og Sigurd Hole på bass.

Jeg snakket med Jon Eberson igjen i 1993, da han kom med den mye tyngre gruppa EAT, med Tom Erik Antonsen (bass) og Pål Thowsen (trommer). The Net kalte de seg da albumet kom et par år etterpå. Også Thowsen hadde vært en tur innom popmusikken med gruppa som bare het Thowsen, der Tor Endresen var sanger. – Men det blir nok ikke så mye sånt mer på oss, sukket Eberson, og la til for sin egen del: – EAT låter ikke akkurat pent. Det er ikke sånn musikk som setter seg i øret. Det er sånn jeg er, og alltid har vært. Jeg liker musikk der jeg får bruke meg selv, og så er jeg helt tom etterpå.

Og sånn fortsatte han. Jeg teller rundt 30 album med Jon Eberson, enten som bandleder eller med utgivelser der navnet hans står på plateomslaget. I tillegg kommer medvirkningen på nærmere 100 plater som sidemann for andre. Jazzpunkensemblet hans hadde 12 av Norges fremste jazzmusikere i besetningen, dobbelt bemannet på mange instrumenter. Hovedsaken var å ha én trommeslager som spilte frijazz, og en som spilte rock. Ifølge hovedpersonen var det ingen som likte det til å begynne med, bortsatt fra ham selv. Man kunne anmeldt Jazzpunkensemblet for brudd på markedsføringsloven med låten «Easy Pop», men det var mange gode grunner til å la ham slippe unna med den også.

Om noen vil høre Jon Eberson uten å forstyrre helgefreden finnes det mange muligheter til dette. Vi kan for eksempel anbefale det vakre albumet med standardjazz sammen med bassisten Sigurd Hole, eller to lignende utspill med Carl Morten Iversen. Smektende salongjazz? I 1999 var Metropolitan ei supergruppe der Eberson spilte med Beate Slettevold Lech, Morten Halle, Bjørn Kjellemyr, Pål Thowsen, Rune Klakegg, Rob Waring og fullt strykerakkompagnement. Mer avant garde? Prøv «Mind The Gap» med Bjørnar Andresen på bass og Paal Nilssen-Love på trommer fra 2001. Heavyrock? Hør «Backhand Smash» fra 1989. Tennisspilleren slo hardt fra seg her også.

[ Eberson Funk Ensemble: Far og datter funker sammen ]

I dag spiller Jon Eberson hovedsakelig sammen med datteren Marte, kjent fra Highasakite og en senere solokarriere. De har hatt musikken sammen siden hun begynte å spille piano som sjuåring. Vi andre fikk først høre dem i Eberson Funk Ensemble i 2014. I 2018 kom de tilbake som bare Eberson, med albumet «Empathy», der fant de seg godt til rette med sangbasert alternativ pop. Deres seneste utspill «Between Two Worlds» er et instrumentalalbum. Dette gir et fullt bandtrøkk som noen ganger minner om jazzrocken fra 70-tallet, da Jon ble gitarhelt med Moose Loose og Blow Out. I singelutdraget «Strange Highway» spiller de rett og slett tungrock. Andre ganger lager de framtidsrettet musikk som ingen engang kunne drømme om den gangen. Den lange, majestetiske «Dreamwalking» er et bølgende hav av lyd, som etter hvert deler seg og slipper fram Jon Ebersons gitar på sitt mest bitende intense. Som jeg skrev da albumet kom, et signaturuttrykk i norsk jazz, som det alltid er fint å høre igjen.