---
4
KONSERT
Lewis Capaldi
Oslo Spektrum
Publikum: 10.000
---
Det ble klart fra først tørrhost. Lewis Capaldi hadde ikke kvelden i Oslo Spektrum, og han var raskt ute, faktisk allerede etter andre låten, med å innrømme at han var «litt under været». Han la til at han stolte på at publikum kunne overta sangen hvis han sviktet. Kanskje mente han det som en spøk, men faktisk var det det som skjedde når en lei hals stadig hindret han i å nå de høyeste tonene i refrengene. Som på den nye låten «Wish You The Best», ennå ikke utgitt, men som tusenvis åpenbart kan utenat allerede.
Det skal mer til enn en forkjølelse for å stoppe en mer eller mindre selvlært skotte fra Glasgow og Bathgate når han står foran 10.000 tente lys i Oslo Spektrum, også bokstavelig om man innimellom teller de lysende mobiltelefonene. Han durer rett på når han ser en av mange plakater foran scenen som kommer med de mest intrikate spørsmålene, som den om han kan være gynekologen deres. «Nei, jeg ville ikke engang vite hva jeg så på». Han kjenner sitt publikum, og de kjenner han. Han prater mer enn gjerne «shite» mellom låtene, men også varme og forståelse, og han elsker utfordringer fra publikum. Dette har han selv lagt opp til gjennom et show som innimellom er vel så mye standup som konsert, som om han fortsatt sto på en intim liten klubb hvor han må kjempe for scenen og en pint i baren mellom slagene.
Sånn er det ikke. Lewis Capaldi fyller nå de største konsertlokalene til tross for at han ikke har all verdens fartstid å vise til. Men han har noen store låter, som gjennombruddshiten «Someone You Loved», «Grace», «Hold Me While You Wait» og «Before You Go», men stemmen er – vanligvis i hvert fall – enda større enn låtene. Han minner litt om en mannlig utgave av Adele, eller en litt keitete antipopstjerne som kompenserer for alt han ikke er eller vil være med et arsenal av rå, treffende kommentarer, et publikumstekke av en annen verden og en sjarm som er tvers gjennom uimotståelig slik bare briter og skotter kan være.
[ Se bildene fra Röyksopp-konserten i Oslo Spektrum ]
Han starter med «Forget Me» og fortsetter inn i «Forever» på en scene der en «lysboks» løfter seg ikke ulikt Karpes boks under 10 x Spektrum, uten noen sammenligning for øvrig. Under er en beskjedent «crooner»-belyst scene og et band, men ingen øvrige effekter. Han trenger det ikke. Lewis Capaldi er en enkel mann, men han gjør det stort. Allerede på «Lost On You» begynner man å lure på om denne stemmen vil holde i en drøy time til. Innimellom låtene hoster han tørt, ufrivillig, men holder praten gående. Faktisk er stemmen bedre når han synger enn når han snakker. Den første nye låten fra det albumet som kommer i mai, «Heavenly Kind Of State Of Mind», er vanskelig å få grep om, men vi aner at det er en god låt der et sted bak en ustadig vokal.
Eldre låter som han åpenbart har bedre forutsetninger for å synge, går glattere. «Before You Go» er som en drøm, en litt hes en riktignok, og når boksen med de store og virkningsfulle videoprosjektorene senkes og han benker seg ved tangentene til intime «Bruises», står stemningen i taket. Dette er en voksen sanger som trykker på alle knappene tvers over minst tre generasjoner, og når han noen låter senere får overrakt et par bevingede gullblingbriller av en fra publikum og proklamerer at «jeg føler meg som Elton John», så er det jammen ikke langt fra sannheten. Hadde han tatt «Yellow Brick Road» som en coverlåt ville garantert halve salen trodd det var hans egen kommende hit.
Neste låt ut, nok en ny uutgitt sang med tittelen «Wish You The Best», har alt i seg for å bli nettopp den monsterhiten, en kraftballade med brottsjøer av hav, tårer, mislykkede kyss og et refreng som skal nå de store høydene. Denne kvelden måtte publikum overta. «I told you I was sick!», roper han, tilsynelatende like blid når stemmen stilner i et hves på vei opp. Men det er fire låter igjen, og ikke hvilke låter som helst heller.
Lewis Capaldi er mann som ville smeltet alle foreldres hjerte, men pussig nok så er det de yngste voksne han har fått et solid fotfeste hos. Kanskje er det så enkelt som at de aller fleste foretrekker en helt vanlig og gjennomført dyktig sanger og låtskriver med lass av personlighet foran perfekt koreograferte glasurpopstjerner med et helt maskineri rundt seg. For ikke å glemme at han har triste låter om sørgmodige forelskelser og andre miserer, sunget med en stemme som hadde gjort seg som armkrok.
[ Lizzo holdt en forrykende konsert i Oslo Spektrum (+) ]
Capadi er seg selv, med sine ticks, sleivete kommentarer og vitser om at han er jomfru og det vil ikke endre seg denne kvelden heller. Han småprater med jentene helt forrest. «17 år? Da er det bare nedover herfra. Beklager. Du vil fylle 18, ha det fett i to måneder, og så er alt det beste bak deg. Sorry», sier han. Hun han snakker til vet heldigvis hva det går i. Og alle vet at ikke alle kunne sagt det samme uten at det kunne kommet helt feil ut. Innimellom gjør det det for Capaldi også, men han tar sine spontane kommentarer på strak arm.
Kanskje gjør stemmeproblemene at han akkurat denne kvelden blir litt mer gira, noe som slår ut gjennom bevegelser, mimikk og enkelte uttrykk som følge av Tourettes syndrom som han har vært veldig åpen om. Sjelden er man så glad i Oslo som når publikum i Spektrum bærer han med seg gjennom kvelden på rørende vis, og gjør at han tross stemmesvikt gir alt han har.
Apropos Oslo, mens svært mange artister lirer av seg hvor glade de er for å spille i Oslo, tror vi Capaldi når han bruker ikke bare en, men to lange pratesekvenser på å fortelle om da han første gangen spilte i Oslo, på festivalen Bylarm foran 50 personer. «Er det noen her som var der», spør han? Om lag to tusen hender strekkes i været. Vi er ikke blant dem, og ikke de 50 heller. I Dagsavisens redaksjon er Lewis Capaldi en av to stadig tilbakevendende utelatelser vi gremmer oss over i Bylarm-historien. En av de internasjonale vi gikk fra før vedkommende begynte, fordi en eller annen «svært lovende» norsk artist skulle spille to kvartaler unna. Den andre var for øvrig Billie Eilish.
[ Mimmi Tambas teaterkonsert «Semper Eadem» er grensesprengende (+) ]
Men nå er det Lewis «Jeg gikk fra å spille for 50 til å spille for millioner» Capaldi det er snakk om. Han gikk fra Gamla til oppvarming for Sam Smith, og det var det. Nå kan han finne på å spørre publikum om hvor mange som er single, for så be dem alle bue ut parene i salen. Det er nok noen tusen av dem også, og Capaldi ber pent om at det verken kysses eller holdes hender eller annet som minner alle single på hvor ensomme de er. Ingen vil høre på han uansett, men han tar seg i det og takker alle parene fordi de tross alt har kjøpt to billetter. Den skotske humoren er uforlignelig.
Han tilegner «Pointless» til nettopp alle parene der ute, men alle som kjenner sangen vet at det ikke er ironi. «Everything is pointless without you», synger han, før han forteller at nå er det bare et par låter igjen, og at den som buer av den grunn ikke er kjent med tiden som et konsept. Og for tredje eller fjerde gang denne kvelden stanser han opp fordi noen i publikum også er «under været», neppe av forkjølelse. Det går bra luvv, Røde Kors er på vei, sier han, og vinner alles hjerter en gang til.
Så bringer han nok en gang Bylarm på banen, og hevder at den konserten, før han ble med Sam Smith og gikk fra å spille for femti personer i Oslo til å spille for millioner, var «The Thrill Of It All». Vi tror han. Han har spilt de fleste klubbene i Oslo, og OverOslo, siden den gang, og nå har han inntatt den største av alle innendørsklubbene. Da gjenstår det bare en låt, en ballade, en kraftig en som publikum også må trå til på. Men nå gjør det ingenting. Alle kan ha en dårlig dag. Men få gjennomfører den så bra som Lewis Capaldi. Og alle kan «Someone You Loved».
