Stor kveld med Röyksopp i Oslo Spektrum

---

5

KONSERT

Röyksopp

Oslo Spektrum

---

22 år er gått siden gjennombruddet til Röyksopp, som ble forgrunnsfigurer i datidas elektroniske popmusikk, både i Norge og i verden utenfor. Duoen Svein Berge og Torbjørn Brundtland har ikke slitt ut sitt publikum. Det er over sju år siden forrige opptreden i Oslo Spektrum, i etterdønningene etter suksessen med svenske Robyn på albumet «Do It Again» fra 2014. De hadde heller ikke gitt ut album med nye låter siden dette da de kom ettertrykkelig tilbake i fjor med trilogien «Profound Mysteries». Med 30 nye spor til sammen, mange svært forskjellige låter, og flere gjestevokalister. «Et eklektisk potpurri i det soniske landskapet vårt», som de formulerte det selv». Sånn ble konserten lørdag også.

Til å begynne med ser sceneshowet deres ut til å være litt for innadvendt til skape den store feststemningen. Berge og Brundtland står der omgitt av mørke og røyk. Vi skimter så vidt deres store hatter og trollmannskostymer. Hattene og habittene kommer til å skifte i løpet av kvelden. Fire rødkledde druider viser seg å være dansere som skal stå for det meste av det visuelle fokuset resten av konserten, sammen med en fotograf som gjør mye av seg på scenen hele kvelden, nesten som en del av koreografien.

[ Intervju: Röyksopps dypsindige mysterier ]

Den som mangler i åpningen med «Impossible» er sangeren Alison Goldfrapp. Jeg er gammel, og har aldri vent meg til store konserter med klubbmusikk, enten det har vært Kygo, Disclosure eller Gorillaz, der mange av vokalistene ikke er til stede selv. I den første delen av settet omgår Röyksopp problemet med å kjøre versjoner av disse sangene der vokalsporene blir dekonstruert i miksen, sånn at helheten i lyden og ikke minst rytmene er hovedsaken.

UtvidAutomatisk avspilling

Bilde 1 av 69

Röyksopp i Oslo Spektrum. (Mode Steinkjer)

Det er klart at «Monument» hadde blitt noe annet med Robyn på scenen, men låten lever sitt eget liv likevel. «Kjærlighet Oslo», roper de før droppet i låten, og så tar det ordentlig av på gulvet for første gang denne kvelden. Det ble ikke den siste. Röyksopp har nemlig noen ess oppe i ermene på de romslige draktene sine.

I «Let’s Get It Right» er det virkelig Astrid S som kommer på for å synge. Ikke foran på scenen, men mellom hovedpersonene på det tilbaketrukne podiet deres. Det er fortsatt så vidt det går an å se dem. Men konserten har fått en sterkere personlighet, som skal fortsette en stund. Liflig jazzpiano er med på å gi ekstra liv i låten.

«Me & Youphoria» framføres også av sangeren i egen person. Gunhild Ramsay Kovacs står helt foran på scenen, har lys på seg, danser og leker med publikum og skur opp stemningen betraktelig. «Stay Awhile» begynner med Svein Berges forsiktige vokal, før det må være stemmen til Susanne Sundfør som tar over? Vi ser henne ikke, men er det skyggen hennes vi ser bak et forheng der? For den samme silhuetten synger balladen «If You Want Me» like vakkert som på plata.

[ Ny singel med Susanne Sundfør: En av de sterkeste stemmene i norsk musikk er tilbake ]

I «Oh Lover» kommer Sundfør fram på ordentlig, også hun på dette podiet uten først å gå helt fram. Først i det lange etterspillet danser hun seg grasiøst foran publikum. Nå er salen igjen på kokepunktet, selv om sangen i seg selv er av det mer følsomme slaget.

Stemningen holdes ved like i «Unity», en houseaktig danselåt med livlig pianolyd. Den nye låten «The «R»» blir bare et hardt mellomspill, for nå kommer to store kvalifiserte hitlåter: «Breathe» med Astrid S og «Running To The Sea» med Susanne Sundfør. Her er begge hjertelig til stede i rampelyset, i sentrum for begivenhetene som det sømmer seg to så store stjerner. Disse to sangene ble høydepunkter i showet. Litt koselig er det også at de to artistene som ufrivillig ble utsatt for en debatt om hvem som burde være Årets Spellemann i 2017 står her sentralt i samme konsert som den naturligste delen av verden.

«What Else Is There» fortsetter festen, nå igjen uten den opprinnelige sangeren Karin Dreijer, men den funker likevel, både i funksjonell betydning og som funk. Den hørtes ut som et ettertrykkelig punktum. Men det kommer mer. Også kjent som ekstranummer.

Susanne Sundfør og Gunhild Ramsay Kovacs er tilbake, sammen nå, i «Never Ever». Kveldens mest opplagte poplåt, spritet opp med gode, gammeldagse syndrums for ekstra spenst. For første gang denne kvelden tangerer stemningen i Spektrum konserten med Lizzo forrige helg.

[ Nytt album: Melankolsk Gorillaz-fest på "Cracker Island" ]

Det blir opp til Brundtland, Berge, danserne deres og laserstrålene å holde oppe stemningen i tre låter til. Det går spesielt fint i «I Had This Thing», som er en de fineste sangene deres, og hadde fortjent sangeren Jamie Irrepressible denne kvelden. Man blir jo imponert over standarden på materialet deres, uavhenig av om sangerne er der eller ikke. Helt til slutt ble det «Do It Again», igjen uten Robyn ved mikrofonen, men nå ser det ut til de fleste på det fullsatte dansegulvet får de kom for likevel. Det kan tenkes at Röyksopp kunne «revet ned huset» om de hadde satt i gang «Eple» mot slutten der, men Svein Berge og Torbjørn Brundtlands ser seg ikke veldig langt tilbake, og høres ut som de fortsatt har den framtida de velger seg selv.