Melankolsk Gorillaz-fest

---

5

MUSIKK

Gorillaz

«Cracker Island»

Parlophone/Warner

---

Når historien over den mest banebrytende popmusikken på 2000-tallets første halvdel skal skrives, bør et av kapitlene være viet Damon Albarns Gorillaz-prosjekt. Fortellingen om mannen selv begrenses på ingen måte til dette bandet alene. I ettertid kan man likevel spekulere i hvorvidt han etter britpop-æraen kunne blitt en av de mest standhaftige formidlerne av musikk fra hele verden, om det ikke var for et tullete tegneserieband som ingen egentlig skjønte bæra av før singelen «Clint Eastwood» kom i 2001.

Og enda viktigere, ville moderne popmusikk ha brutt ned sjangerbåsene så totalt på like kort tid om det ikke var for det viltre og inkluderende lydbildet Gorillaz skapte med sine første album og største hits? Gorillaz var opprinnelig en kommentar til daværende MTVs hjernedødhet levert fra Blur-frontmann Damon Albarn og tegneserieskaperen Jamie Hewlett («Tank Girl»). På det tidspunktet så de trolig litt for mye på TV da de delte leilighet fordi begge hadde vært i forhold som hadde tatt slutt. Det som opprinnelig var et «band» med tegnede virtuelle og bortsett fra 2-D (Albarn) fiktive medlemmer, ble et popfenomen større enn noen kunne drømt om, med listetoppere og store arenaer som ramme, kort sagt mer omfattende enn noe Albarn noensinne klarte å oppnå med Blur.

Hvor vitale og rikholdige Gorillaz i dag er som (stor)band med Albarn i front, så vi på Øyafestivalen i fjor. I år kommer mannen tilbake med nettopp et gjenopplivet Blur. Innimellom disse besøkene i Norge har han hatt et par konserter med prosjektet Africa Express.

«Cracker Island» er Gorillaz åttende album om vi ser bort fra de rene samleplatene, og selv om ikke låtene er like umiddelbart smittende som de bandet lagde de første årene («Feel Good Inc.», «Clint Eastwood», etc.), hviler det en kvalitet og en melodisk ro over denne festen som plasserer utgivelsen blant Albarns aller beste. Når man har hørt seg inn i detaljene, de lekre melodiene og den kraften som Albarn besitter som en svært allsidig låtskriver og emosjonelt engasjert vokalist, står helheten fram som et melankolsk monument over vår tids desperate søken etter en sannhet. Kjenner vi Albarn rett, er det ikke bare alvor bak en slik tematikk, men det ligger også en samfunnsmessig klo i måten han går inn i det på.

[ Susanne Sundfør: En av de sterkeste stemmene i norsk musikk (+) ]

Allerede tittelsporet bærer bud om kultdyrkelse som en mer eller mindre rød tråd. Til BBC og andre har Albarn beskrevet tittelen som ekkokammer-ideal av en øy der folk (les etnisk hvite) isolerer seg fra resten av omverdenen, og i låten tas vi med til kultenes hovedstad Los Angeles mens «hey, hey, hey»-refrengene og Thundercats basskjør driver oss mot en forskjønnet himmel: «Go up to paradise (what world is this?) / Where the truth is auto-tuned (I purged my soul)».

Det fortsetter med låter som plasserer oss i en verden i rivende utvikling, hvor kunstig intelligens gjør sitt inntog side om side med det man kanskje kan kalle skjør intelligens fra andre, som på den knivskarpe «The Tired Influencer» eller den lekne «Oil», sistnevnte med Stevie Nicks som gjestevokalist.

[ Lizzo holdt en forrykende konsert i Oslo Spektrum (+) ]

Mens de siste Gorillaz-albumene har vært proppet med gjester fra de øverste hyllene, er «Cracker Island» i større grad et Albarn-produkt. Han er sjef, låtskriver og drivende kraft, mens Jamie Hewletts animerte overbygninger og humor dominerer det visuelle uttrykket. Sleve produksjonen styres av trommeslager Remi Kabaka Jr. og Greg Kurstin i tillegg til Albarn selv. Men noen gjester er det. Stevie Nicks gjør noe med låten hun bidrar til, men blir likevel annenstemme. Da er «Silent Running» rikere hva vokalinnsatsen til Adeleye Omotayo gjelder.

Så har vi «New Gold» med Tame Impala og Bootie Brown, en atypisk rytmisk lykkepille med sødme i grunnfestet hvor Bootie Brown er tilbake i Gorillaz-sammenheng igjen. The Pharcyde-rapperen som bidro til megahiten «Dirty Harry» gjør «New Gold» til et av albumets høydepunkt. Et annet kommer med den sommerlige brisen fra «Tormenta», som minner oss om Albarns globale engasjement når han slipper fri Bad Bunny på spansk og skaper en smygende reggaeton-miks som både er besnærende og drivende.

[ En av de beste hemmelighetene i norsk pop (+) ]

Etter bare en drøy halvtime avsluttes det hele med den månelyse balladen «Possession Island», hvor Beck er med som gjest. Låten er så rustikt vakker som bare Damon Albarn kan lage dem når han lar seg overmanne av melankolien og samler trådene i det som kan tolkes som slutten på en konseptuell reise: «Where the pearly gates remain open / And welcome me home / By the time I came to California I died / By the hands of the ghostly queen». Det er som fortellingene om da de mest eteriske artistene på slutten av 1960-tallet fløy for nærme lyset og svidde sjelen. Damon Albarn er ikke der, til det er han for mye av en lakonisk pop-brite og når han ikke ikler seg 2-D-fliret til Hewlett. Men vakker, engasjerende, inkluderende og smittende musikk lager han uansett hvilken ham han ikler seg.