Energisk galskap driver «Idioten»

---

4

TEATER

«Idioten»

Av Fjodor Dostojevskij

Regi: Ole Johan Skjelbred

Kostymer: Ane Ledang Aasheim

Med Fredrik Høstaker, Gine Cornelia Pedersen, Eirik Langås Jørgensen, Isabel Beth Toming, Kristine Hartgen, m.fl.

Kilden, Kristiansand

---

KRISTIANSAND (Dagsavisen): Kilden Teater tar et realt markløft med oppsetningen av «Idioten». En ny dramatisering av Dostojevskijs roman er blitt et absurd og galskapsridd bilde på moralsk og menneskelig kollaps, alt satt i scene med et heltent ensemble og en samstemt regissør og kostymedesigner/scenograf som på ingen måte kjenner begrensingens kunst. Fra den eksplosive musikalske starten har «Idioten» en energisk og lystig fandenivoldskhet som røsker tak i publikum enten de vil eller ikke. Utfordringen blir å holde intensiteten ved like.

Noen vil spørre hvorfor det akkurat nå satses på et stykke skrevet av en russisk forfatter? Det enkle svaret er kanskje at «Idioten» var programmert inn i Kildens repertoar lenge før invasjonen i Ukraina ble en realitet. Det litt mer kompliserte svaret handler om at en forfatter som i sin levetid bidro til verdens kulturarv, og som måtte sone til sammen åtte år i Sibir for å ha bedrevet regimekritikk, ikke uten videre kan boikottes på bakgrunn av politiske valg av i dag. Det er dessuten romanen, selve åndsverket, som er forelegget, og den norske oversettelsen til Geir Kjetsaa som Skjelbred i sin tur har tatt seg store friheter med under dramatiseringen.

Ingen vil påstå at denne forestillingens framstilling av den russiske overklassen på noen måte tegner et sympatisk bilde. Det er snarere tvert imot en flengende satirisk kritikk av naivitet, korrupsjon, løgner og svik. I form er «Idioten» blitt det vi kan kalle en Skjelbred «spesial», en ikke altfor fjern fetter av hans oppsetning av «Mysterier» på Kilden i 2020, bygget på romanen til Knut Hamsun, som for øvrig var inspirert av Dostojevskij. Og «Idioten»s hovedperson Fyrst Mysjkins har noen likhetstrekk med «Mysterier»s Nagel-skikkelse, en utenforstående som kommer inn i et lukket miljø som en både lattervekkende hoggestabbe og en kaosets katalysator.

Skjelbred dyrker fram de burleske tilløpene i historien med et stort ensemble, lar den overdrevne galskapen regjere gjennom manierte armbevegelser, lydmalende stemmebruk og tullestemmer, synkroniserte bevegelser, absurd dansing og mye smart musikkbruk. Mathias Lundgrens fine lysdesign fungerer til fulle sammen med to gedigne gulldraperte scenetepper som blir en illusjon av det forgylte russiske aristokratiet. Det hele toppes med frydefulle detaljer, en og annen lokal koloritt og lattervekkende spark på bekostning av oss alle.

Det må være lov å være latterlig, og det må være lov å si at noen er latterlige, er mantraet under en forestilling som er like forunderlig som den er hysterisk i sine burleske kast.

[ Mimmi Tambas teaterkonsert «Semper Eadem» er grensesprengende (+) ]

«Idioten» er et av Dostojevskijs hovedverk, om et slags misforstått utenforskap og i tanken et menneske som er for godt for denne verden. Gjennom sine handlinger og naivitet ender han opp med å bli en idiot i andres øyne. Fyrst Mysjkins returnerer lutfattig til Russland og St. Petersburg etter å ha opphold seg flere år på et sanatorium i Sveits. Som Dostojevskij selv har han epilepsi. Fredrik Høstaker spiller fyrsten med androgyn eleganse. Som et siv i vinden framstår han svakelig og nærmest eterisk, nær sagt som et undrende barn når han oppsøker familien Jepantsjin. Det vil si generalen (Espen Sigurdsen) og hans kone Lisaveta (Kristine Hartgen), som han er en fjern slektning av.

Tidskoloritten oppheves i Ole Johan Skjelbreds og Ane Ledang Aasheims visuelle fantasi over den russiske overklassen på midten av 1800-tallet, hvor faksmaskin og et Casio-keyboard blir like naturlige som en diger mallefisk eller en forvokst samovarkjele. Det ikke nåtiden, snarere en allegori over et arkaisk og forkvaklet samfunn Mysjkins lander i.

[ Teaterforestillingen «Bjørnene» vil si noe om den vanskelige dialogen oss mennesker imellom (+) ]

Fyrsten entrer et konspiratorisk drama der generalen bestikker sin sekretær «Ganja» Ivolgin med en anselig sum rubler hvis han gifter seg med Nastasia Filipppova (Isabel Beth Toming), elskerinnen til generalens forbundsfelle, godseieren Totskij (Ulla Marie Broch). Når Totskij nå skal gifte seg med Adelaida, en av generalens og Lisavetas tre døtre, må Nastasia skyfles videre. Nastasia er misbrukt og ødelagt av Totskij, men har drømmer og baktanker og er på ingen måte fremmed for å forhandle på egne vegne. Blant beilerne er Mysjkin.

Dostojevskijs «Idioten» yngler navn, steder, situasjoner, intriger og omveier, og med Mysjkins på plass skal spillet rundt makt, penger, gudstro og sex eskalere. Hans fremste rival foruten de nevnte er også handelsmannen Rogosjin (Gine Cornelia Pedersen), framstilt som en oligarklignende mafioso, samt hans våpendragere Lebedev (Eirik Langås Jørgensen) og den tuberkuløse nihilisten Ippolit (Ann Ingrid Fuglestveit). Som i «Mysterier» er ikke Skjelbred så opptatt av selve grunnlaget for handlingene og de logiske båndene som knytter de enkelte sammen. I den grad det er en logikk.

[ Sverre Anker Ousdal er forrykende i «Jordbærstedet» på Nationaltheatret (+) ]

«Idioten» er betegnende for Dostojevskijs såkalte «fantastisk realisme»-metode, med en vektlegging på psykologiske spenninger, irrasjonelle følelser og personligheter. Det avvikende blikket på det rasjonelle og det realistiske blir nøkkelen til både Dostojevskijs tekst og til denne forestillingen. Skjelbred griper mulighetene som ligger i intrigene, de dramatiske høydepunktene og ikke minst figurene i seg selv når han forstørrer materien gjennom sine regigrep. Dette er gjenkjennelig fra oppsetninger som «Lanzarote» og «Bjertnes/Lygre» ved Trøndelag Teater.

Ane Ledang Aasheim og Skjelbred deler på scenografien, som foruten de fascinerende gulldraperiene i hovedsak består av et byggesett av et stort russisk slott, kronet med et lysende kors på toppen. Den oppmerksomme vil merke seg den mindre flatterende påskriften «Judas Priest» på undersiden, en detalj i den store floraen av aparte leggspark som inkluderer fotballklubben Start og Kristine Hartgens rojale manifestasjon av Lisaveta. Mange små hendelser, som tenningen av en fyrstikk eller en lei tuberkuløs hoste, blir humoristisk skapt gjennom lydeffekter og slapstick. Overordnet blir Aasheims kostymer et overflødighetshorn av farger, fantasi og stilreferanser, en lek med både makt, kjønn og klasse. Ensemblet er fantastisk samstemt og i ett med humorens store fakter, med Høstaker i fri og frydefull flyt. Både Isabel Beth Toming og Gine Cornelia Pedersen er showstoppere i rollene som henholdsvis Nastasia og Rogosjin, mens Eirik Langås Jørgensen og Elias Moussaoui Anseth griper begjærlig de komisk oppstyltede rollene som Lebedev og Ganja.

Tre timer er lenge og likevel ikke nok for å fortelle hele denne historien. Som romanen i seg selv er forestillingen springende og innfallsrik, innimellom rørende i måten for eksempel gulldraperiene brukes som metafysiske illusjoner. Men etter en pause som knapt er en pause skifter scenen til det landlige Russland og intrigene er ikke lenger like bitende. I forsøket på å knytte trådene i denne kaotiske og ofte uforståelige historien sammen, svikter regien på et punkt fyrst Mysjkin som det bærende elementet, og dermed også sårheten og følelsen av ambivalens. Hans avgjørende blikk på menneskene rundt seg forsvinner i ensemblets direkte spill mot publikum og av lange monologer. Siste delen blir dermed en utmattelseslek – også med publikum. Ikke at alle elementene i dette verket egentlig kan bindes sammen, men det frydefulle i å følge forsøket på Kilden får ikke helt den finalen som den eksplosive begynnelsen lover.