---
3
TEATER
«Stormfulle høyder»
Av Emily Bronté
Regi: Rebekka Nilsson
Med Emma Bones, Ravdeep Singh Bajwa, Ragnhild Tysse, Lars August Jørgensen, Mona Huang, Lars Henrik Aarnes
Riksteatret
---
Den gotiske klassikeren «Stormfulle høyder» fra 1847 fascinerer stadig nye generasjoner lesere. Med sitt klasseperspektiv og hjerteskjærende romantikk er den også et evig aktuelt forelegg for det være seg film, TV-serier eller som nå, teater i Riksteatrets repertoar denne våren. Her spiller Emma Bones og Ravdeep Singh Bajwa ut det stormridde forholdet mellom hovedpersonene Catherine og Heathcliff, i Rebekka Nilssons dels manierte, dels ekspressive regi som vektlegger handlingens rabiate rundkast framfor å bore i historiens destruktive understrømmer.
«Stormfulle høyder» («Wuthering Heights) ble Emily Brontés eneste roman, utgitt under det mannlige pseudonymet Ellis Currer året før hun døde. Den dramatiske tilblivelsen og romanens tragiske historie om lidenskap, sjalusi, ulmende svik og død, har med sine plagede sjeler en evig appell. Rebekka Nilsson nikker fint til en av dem som har latt seg fascinere når forestillingen åpner med en stille framføring av Kate Bushs sang «Wuthering Heights».
Catherine vokser opp sammen med broren Hindley på det avsidesliggende godset boken har tittel etter. Etter en forretningstur til Liverpool kommer faren hjem med den foreldreløse fattiggutten Heathcliff, som han tar til seg som familiens egen. Heathcliff blir kilen i den lumre idyllen. Han og Catherine blir uatskillelige som barn, og som voksne, og Hindley (Lars August Jørgensen) legger dem begge, men særlig Heathcliff for sjalusimettet hat.
Når faren dør og Hindley overtar gårdsdriften, blir Heathcliff hundset og straffet, mens Catherine i sin desperasjon gifter seg med den rike naboen Edgar Linton (Lars Henrik Aarnes) og flytter inn til han. Heathcliff drar sin vei, og først fem år etter dukker han opp igjen. Nå har han penger, og han vil ha hevn over de som drev han og Catherine fra hverandre, gifter seg med Edgars søster Isabelle (Mona Huang) og går etter eiendommer og formuer.
[ Et av Bob Dylans beste comeback ]
Kanskje skal Kate Bushs kunstpopklassiker ses som en nøkkel til Riksteatrets oppsetning siden romanens lange tidsspenn på 30 år er kortet ned til det helt basale hendelsesforløpet mellom Catherine og Heathcliff. Det gjør at sangen erstatter gjenferdsepisoden i romanen med den besøkende Mr. Lockwood – den ene av bokens to fortellerstemmer – som her er skrevet ut. Når forestillingen begynner står likevel Catherine i halvmørket atskilt fra de andre, som et hvileløst skrømt på den andre siden som rives i stykker av hat og sjalusi over å elske en annen så høyt. «Slipp meg inn» hviskes det blant skuespillerne, i tråd med sangens «Heathcliff, it’s me, I’m Cathy, I’ve come home/I’m so cold, let me in your window».
[ Samtidsdans viet iranske regimekritikere ]
Det er denne fortvilelsen, lokkende og klagende i det ene øyeblikket, desperat og frådende ødeleggende i det neste, som driver Riksteatrets «Stormfulle høyder».
Ragnhild Tysse spiller Nelly Dean, hushjelpen på storgården hvor Catherine vokser opp. Senere følger Nelly med til nabogården med Catherine og Edgar. Mellom disse ytterpunktene i det knugende Yorkshire-landskapet bindes kjærligheten og hatet mellom Catherine og Heathcliff sammen til en og samme sjel, og det er da også slik de knuger seg til hverandre.
Tysse nærmest svever over det hele med sin fortelling, og har et sterkt nærvær i formidlingen, mens resten av ensemblet i større eller mindre grad kastes inn i roller som blir skjematiske og fragmentariske. Volden, diskrimineringen og hatet Heathcliff utsettes for av Hindley spesielt, blir fortalt med sublim illustrerende kraft. Når han kommer tilbake er det i en ubetalelig gul dress med hestemotiv, like mystisk og fargerik som en Hamsunsk Johan Nilsen Nagel. Men hans etterfølgende knusende oppførsel mot Catherine blir uforløst i nyansene, og handlingsmønstret bare vagt rettferdiggjort i Rebekka Nilssons regi.
Nilsson eksperimenterer med virkemidlene, og det er snarere amerikansk gotikk enn britisk som reflekteres gjennom Katja Ebbels frodige maksimalistiske kostymer, cowboyboots og store plasthester. Yorkshire er kanskje vill vest, men plastdukdekket som skjuler det speilende gulvet i den første delen, som flagrer i vinden som viftene bak på scenen skaper, er en idé som tværes ut på bekostning av historien og som Emma Bones etter hvert vikles inn i på overtydelig vis. Spillestilen er maniert, virkemidlene voldsomme og særlig i første del masete og jagende etter en humor som føles påklistret. Etter pausen er plasten borte og dystre baktepper felles ned som dører til et indre landskap, eller skiller mellom livet og døden.
Bajwa spiller Heathcliff med nydelig desperasjon, men han kjemper mot manusets mange mangler i nettopp oppbygningen av figuren. Emma Bones («Heimebane») har mer å spille på. I starten kastes hun rundt i plastkaoset uten helt å finne fotfeste verken i historien eller rollen. I hennes Catherine er det ingen mellomting, kun grenseløs bortskjemthet, egenrådig lidenskap eller desperat raseri.
I andre del jevnes det noe ut, hun får i større grad bære spillet og scenene ut fra Catherines beregnende overmot idet Heathcliff returnerer, og i sammenbruddet når han setter sine hevntanker ut i livet. I denne delen er Emma Bones formidabel, som den sårede og døende, fanget mellom fastlåste forestillinger og knuget ned av uværet, både det menneskelige og naturskapte. Hun blir stående igjen som en opplevelse i en dramatisering av den verdenskjente romanen som mest av alt preges av regimessig tøvær mellom de dramatiske stormkastene.
[ Pop uke 4: Popmusikkens frigjørende kraft ]
[ «Squid Game» blir reality – deltakere i sjokk ]
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen