---
Marius Neset
Happy
ACT
---
Marius Neset er en svært aktiv, ambisiøs og allsidig saksofonist. Albumene denne trollmannen fra Os har gitt ut i senere år har vært med London Sinfonietta («Viaduct»), Danish Radio Big Band («Tributes») og helt alene («A New Dawn»). Neste gang blir det kanskje «Geyser», som han urframførte under høstens Proms i Royal Albert Hall, med en ny kvintett og London Sinfonietta igjen. Vi hørte ham dessuten på et av fjorårets beste album, «Affirmation» med Arild Andersens kvartett. Nevnes kan det også at han er blitt professor i jazz ved Universitetet i Stavanger. Nå er han aktuell med nytt elektrisk band, med nytt album og konsert på Cosmopolite i Oslo fredag 3. februar.
[ Arild Andersen: Mesterlig improvisasjon fra en gigant i norsk musikk ]
På albumet «Happy» spiller Marius Neset med Elliot Galvin (keyboards), Magnus Hjorth (piano), Conor Chaplin (bass) og Anton Eger (trommer). Galvin og Chaplin er også medlemmer av gruppa Dinosaur, som i 2017 ble nominert til den britiske Mercury-prisen for årets beste album, uansett sjanger. Den norsk/svensk/irsk/britiske kvintetten hørte vi først på Kongsberg Jazzfestival i fjor, da under gruppenavnet Next, uka etter innspillingen av «Happy».
[ Gripende gjenhør med Esbjörn Svensson ]
Konserten på Kongsberg var allsidig. Fra sart, akustisk saksofonballade i en låt, til spenstig elektronika i den neste. Det virker som om dette repertoaret er sortert når det nå har kommet fram til plate. Den mest spenstige delen av musikken, jazzrocken, eller fusion om man vil, kommer først. De begynner med tittelkuttet «Happy». Ikke sånn overstadig euforisk Pharrell Williams-lykkelig, men spillegleden er tydelig.
[ Liv Andrea Hauge: Hjemme hos en av de mest spennende musikerne i norsk jazz ]
På den andre siden av albumet roer stemningen seg ned. Her er det pianist Hjort som setter tonen, før Neset tar følsomt over med sart, hviskende spill i «Hand To Hold». Ikke sånn tilfreds og sentimental Jørn Hoel hand-å-holde-i, men mer enn vakkert nok likevel. Ikke alt går stille for seg her heller. Korte «Kingdom» nærmer seg progrocken, «Islands» ender i støy, og bandet øser seg opp til et stort, frittspillende klimaks i «Diamonds» til slutt. Den amerikanske gruppa Snarky Puppy har blitt superstjerner med beslektet musikk, men Nesets kvintett tar større sjanser. Det er mer jazz enn rock og pop her, og likevel er de imøtekommende nok. Da er i hvert fall jeg happy.
