Denne utstillingen krever egeninnsats

---

KUNST

«Holding Pattern»

Diverse kunstnere

Kunstnernes Hus, Oslo

Til 15. januar 2023

---

Svaret på spørsmålet er i utgangspunktet gitt: Det skal ekstremt mye til for at én enkelt kunstner greier å lage datakommenterende kunst som er like fengende og gjennomarbeidet som de største dataspillene. De er resultatet av års utvikling fra et kobbel av spillutviklere og designere. Gitt disse forutsetningene skal det mye til at kunstnerne har noe særlig å stille opp med, rent teknisk. Men de har noe annet, og det kommer til syne i flere av installasjonene som fyller huset ved Slottsparken i Oslo.

Det viser seg fort at kunstnerne lager like fengende, visuelle universer, som det du finner i dataspillene. Dette er en verden der nerdene alltid er de første på banen. Vilkåret er at du er villig til å akseptere at det du møter i Kunstnernes Hus’ mange saler er noe annet enn det du vanligvis ser på en skjerm. For ikke å snakke om alt det du ikke ser: For én av de forutsetningene som former kunstverkene, er alle algoritmene som registrerer og styrer de valgene vi tar i den digitale virkeligheten.

I tillegg til å være en kryptisk utstillingstittel, er «Holding Pattern» også betegnelsen på det mønsteret fly(ene) tegner på himmelen når de(t) sirkler rundt og rundt over en flyplass i vente på å kunne lande. Noe av den samme følelsen av en ukontrollerbar og uoversiktlig tilstand møter vi i utstillingens største verk, «Freeroam À Rebours, Mod#I.1 – Installation Version All Choices All Endings». Det er betegnelsen på en omfattende installasjon inspirert av det populære dataspillet «Grand Theft Auto».

På veggen projiseres en 16 minutter lang film med dansere som har studert dataspillenes avatarer, figurene som representerer deg og andre spillere. Danserne har de samme hakkete bevegelsene som avatarene, og de møter de samme, idiotiske hindringene. Som, for eksempel, at de svinger feil og blir stående og stange i et gjerde. I tillegg til dataspillene griper tyske Stefan Panhans og sveitsiske Andrea Winkler tilbake til en roman fra 1884 for inspirasjon. Filmen presenteres i en installasjon av tribuner, motorsykkelhjelmer og autovernmetall – som sender tankene til Munchmuseets fasade. Sammen kan dette (kanskje?) få deg til å reflektere over representasjonen av mennesket (og kanskje gudene?) i en verden ute av kontroll.

[ Håkon Bleken: – Men paradiset vil jeg ikke ha noe med å gjøre (+) ]

Enkeltmennesket kan ta kontroll: Når vi som del av en gruppe slår oss sammen med andre enkeltindivider, kan vi påvirke og forandre maktstrukturer. Det er én av mulighetene du kan komme til å tenke over i møtet med britiske Elizabeth Price sin store videoinstallasjon «SLOW DANS». Både hun og Grayson Perry (som for tiden stiller ut i Nasjonalmuseet) har vunnet Turner-prisen, og i likhet med ham er hun opptatt av de nedlagte, britiske gruvebyene. De brutale, politiske og sosiale strukturene som styrer samfunnet, er ofte innhyllet i en tilslørende retorikk som skaper holdninger vi ikke alltid innser konsekvensene av. Price viser at det er mulig å skape forandring, for eksempel gjennom et brudd med de kleskodene slipset representerer som makt- og hierarkibekreftende attributt. Men argumentene skjules bak en visuelt frapperende film, og informasjonen i gratisfolderen kunne vært bedre.

Begrepet «Holding Pattern» blir også brukt om «(…) en type forsvarsspill i fotball som skal kontrollere og stagge spillets flyt, eller den avventende rytmen en jazzkvartett kan holde i vente på solisten.» Begge disse beskrivelsene er relevante i møtet med utstillingens to mest fascinerende verk, tsjekkisk-tyske Harun Farockis «Deep Play» anno 2007 og canadiske Stan Douglas’ «Luanda-Kinshasa» fra 2013.

Sistnevnte er et seks timer langt opptak av en jazz jamsession i et platestudio. Vel plassert i en saccosekk kan du la deg henføre til en situasjon der musikerne aldri kommer frem til klimaks. Musikken er flott, og her gir en kompakt informasjonstekst tilstrekkelig informasjon til å skape en større ramme rundt konsertopptaket.

[ Laure Prouvosts installasjon i Nasjonalmuseets lyshall er en herlig opplevelse – med bismak (+) ]

Farockis installasjon er ekstra aktuell i disse dager, når fotball-VM i Qatar skaper masse diskusjon. «Deep Play» viser finalen i fotball-VM i 2006, da Frankrike møtte Italia og kampen måtte avgjøres med straffesparkkonkurranse. Den vises på tolv TV-skjermer i en sirkel, og de ulike gjengivelsene av kampen gir masse perspektiver på all informasjonen som finnes i en data- og mediestyrt virkelighet. Her kan du studere «(…) alt fra matematiske beregninger av ballens bane og spillernes bevegelser (…) til registrering av spesifikke hendelser, som Zinedine Zidanes nedskalling av Marco Materazzi.» Det sistnevnte, skandaløse overfallet fra overtiden etter andre omgang, er blitt stående i fotballhistorien. Men i denne installasjonen er det det overveldende mangfoldet av informasjon som fester seg i bakhodet og blir liggende som en trussel: Hvordan skal vi som enkeltmennesker greie å forholde oss til den enormt omfattende informasjonsflommen som skyller over oss til enhver tid?

«Deep Play» er lånt inn fra Nasjonalmuseet, der den ble innkjøpt etter en utstilling i det nå nedlagte Museet for Samtidskunst på Bankplassen. Andre kunstverk kan vises takket være private samlere. Det kreves entusiasme og spesiell interesse for å ta vare på (for lengst avdøde) Åke Hodells «igevär» fra 1963. Kunstverket er en enkel «artist book», en bok med en fluxusinspirert, poetisk utlegning av den svenske, militære kommandoen som tilsvarer norske «presenter gevær». Ordren er en del av HM Kongens garde daglige rituale på Slottsplassen. Plasseringen av boken sender en hilsen til naboen, mens koreograf Ingrid Fiksdal sender kommandoen ut i det absurde med en dans i trapperommet. «Hold On» fremføres i helgene, og det er lurt å legge turen til Kunstnernes Hus når den vises.

[ Sumaya Jirde Alis debut som dramatiker er en sterk opplevelse av tekst og tematikk (+) ]

I det samme trapperommet viser en tredje Turner-prisvinner: Susan Philipz’ film «Ambient Air» er den som ligger tettest opp til utstillingstittelen. Filmen er tatt opp i et småfly som sirkler over den nedlagte Tegel-flyplassen i Berlin, mens hun nynner på Brian Enos legendariske «Music for Airports». Situasjonen er smått absurd, og når den pares med Ingrid Fiksdals koreografi blir det en spesiell inngang til et univers som fremkaller både forvirring og fascinasjon. Dette er en utstilling som krever en viss innsats, men temaet fortjener vår oppmerksomhet.