– Det kan kanskje bli til at jeg tar for meg skjærsilden også, men paradiset vil jeg ikke ha noe med å gjøre

Vi kan like godt få det unna, først som sist. Håkon Bleken runder 94 år i januar. Det er dårlig med balansen, han blir fort sliten, og han støtter seg til en stokk når han går. Han har slitt med covid, både med vaksinen og selve sykdommen. Da han fikk korona tidligere i høst, endte han på sykehus i en uke. Men til slutt skrev han seg ut selv, på eget ansvar:

– Jeg måtte tilbake på atelieret, mot alle råd. For å bli skrevet ut, måtte jeg skrive under på en erklæring. Jeg er avhengig av å jobbe. Hadde jeg blitt liggende og stirre i taket, kunne jeg blitt på sykehuset i årevis, sier han og ler med sin karakteristiske, lune humring.

– Korona var jævlig, men det er jo egentlig ingen ting. Den gikk jo over. Det er verre med balansen. Den har jeg slitt med i årevis, sier han.

Håkon Bleken ler godt av det overraskende perspektivet. Det forhindrer ikke at han har hatt døden som følgesvenn i flere år. Det finnes knapt et intervju fra det siste tiåret der han ikke blir spurt om sitt forhold til døden. De gjentatte spørsmålene har kanskje vært en medvirkende årsak til at han har brukt størstedelen av året til å fordype seg i Dante Alighieris inferno. Den italienske middelalderdikteren, som på langt nær ble like gammel som Håkon Bleken da han levde fra 1265 til 1321, har med «Den guddommelige komedien» bidratt til vår forståelse av grunnleggende verdier i kristendommen så vel som i vestlig kultur.

[ Et stjernelag av forfattere deltar på Litteraturhusets symposium med og om Édouard Louis i helga  ]

Skjærsilden, ikke paradiset

Utstillingen på Galleri Brandstrup heter «Meditasjoner over Dantes Inferno». Bleken måtte selvfølgelig velge helvetet, den dystre delen av det tredelte storverket:

– Det kan kanskje bli til at jeg tar for meg skjærsilden også, men paradiset vil jeg ikke ha noe med å gjøre. Det er fullt av engler som spiller på gitar og andre kjedsommeligheter. Det passer ikke for meg, sier han.

[ Laure Prouvosts installasjon i Nasjonalmuseets lyshall er en herlig opplevelse – med bismak (+) ]

Dagsavisen møter kunstneren i Galleri Brandstrup til fotografering og intervju. Der viser han pastellene som er forelegg for en serie grafiske blad med samme navn. Hele serien med 32 pasteller ble solgt flere dager før åpningen, til en skipsreder og kunstsamler fra Haugesund. Grafikken er allerede vist på Galleri Ismene i Trondheim, men fra torsdag 24. november viser Oslo-galleriet Kunstverket den grafiske serien. Billedserien hos Brandstrup er full av dystre temaer, men pastellteknikkens taktile kvaliteter og de sterke og overraskende fargekombinasjonene gir serien et inntagende uttrykk. Håkon Blekens bilder er ingen tradisjonell fremstilling av helvetet.

Avisens utsendte får ikke lange tiden i galleriet. Håkon Bleken spør om vi kan gjøre intervjuet på Nasjonalmuseet. Han har ennå ikke vært der. Drosje blir bestilt til kunstneren og hans føl

ge, mens avisfolket tar beina fatt. Da vi er vel fremme sier han seg fornøyd med hvordan det ene bildet han er representert med henger. Han vil også se Alf Rolfsen og freskokunstnerne fra etterkrigstiden, og underveis passerer vi diverse andre kunstnere han liker, som Erling Enger, Hannah Ryggen, Bendik Riis og Arne Ekeland. Han synes det er mye bra, men han synes også at presentasjonen til dels er rotete og mangelfull.

[ Slik er nye Nasjonalmuseet – bli med på innsiden ]

Sykdom i tiden

Håkon Blekens kunst kunne hengt flere steder i Nasjonalmuseet, men han er bare representert med ett kunstverk i samlingsutstillingen, hovedverket «Madonna tar av seg glorien I», det sterke collagemaleriet fra 1978. Det er han ikke alene om, og Håkon Bleken uttrykker sin forferdelse over at mange sentrale kunstnere – Odd Nerdrum er bare ett eksempel – er representert med bare ett verk. Når vi diskuterer valgene museet har tatt, er ikke veien lang til museumssituasjonen i Blekens hjemby, Trondheim. Der er Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum stengt på ubestemt tid. Det foreligger planer (som ikke er vedtatt ennå) om å slå det sammen med Trondheim Kunstmuseum i et nytt bygg som skal bygges sentralt i trønderhovedstaden.

– Å bygge nytt er en sykdom i tiden. De to museene er flotte som de er. Det er snakk om to arkitektoniske perler. Hvis det er plassen det er snakk om, finnes det utvidelsesmuligheter begge steder. De to museene er en del av byens sjel. Trondheim blir ikke det samme hvis de stenges og slås sammen, sier han.

Han er samtidig vilt begeistret for Kjell Erik Killi Olsen relativt nye kunstgalleri, K.U.K, eller K punktum, U punktum, K punktum som Håkon Bleken humrende påpeker at dronning Sonja valgte å uttale det. Sammen med Reitan-familiens kommende kunstmuseum i det tidligere hovedpostkontoret, mener han at K.U.K. bidrar til å gjøre Trondheim til en mer spennende by å besøke og bo i. I Oslo ser han med fortvilelse på Nasjonalgalleriet, som står tomt. Han mener at Nasjonalmuseet må ta det tilbake og bruke det til å vise den eldre kunsten, for eksempel.

[ Christopher Nielsens rasjonelle galskap når nye høyder i det gamle Munch-museet på Tøyen i Oslo (+) ]

Produktiv

Håkon Bleken er blant landets dyreste kunstnere. Dante-pastellene er ikke spesielt store, men de koster 85.000 kroner pr stykk. Til tross for alderen er han veldig produktiv, og han omsetter for millioner hvert eneste år. Slik har det ikke alltid vært. Han markerte seg tidlig i norsk kunsthistorie, og fikk et gjennombrudd som en del av den banebrytende Gruppe 5 på 1960-tallet. Det kommersielle gjennombruddet kom etter at han hadde laget glassmaleriene til Spjelkavik kirke i Ålesund i 2007. Han roser glassmestrene opp i skyene.

– De hadde aldri jobbet med glassmalerier før, men de gjorde et fabelaktig stykke arbeid. Når jeg nå i høst var tilbake i Ålesund og viste forarbeidene til utsmykkingen på kunsthallen KHÅK, ble det en stor suksess.

I en alder av 93 år skaper Håkon Bleken fortsatt kunsthistorie.

– Jeg jobber ikke like mye som før, men jeg orker ikke å gjenta meg selv. Når det kommer til Dantes inferno, har jeg ikke laget en illustrasjon til teksten. Jeg har faktisk nesten ikke lest den. Jeg nøyer meg med å lese litt her og der, og forsøker å fange essensen av det det dreier seg om. Temaet er relevant for alle mennesker. Det er godt gjort å ikke tenke på døden når du kommer til en viss alder. Det er som min største inspirasjonskilde, den tyske forfatteren Thomas Mann sier: Sykdom og død er nødvendig for å komme til en menneskelig bevissthet. Det er det alt handler om, er det ikke? spør Håkon Bleken.