Hevn og brennende håp

---

4

TEATER

«Eadnemáddu»

Av Siri Broch Johansen

Regi: Pia Maria Roll

Med Sara Margrethe Oskal, Ole-Henrik Bjørkmo Lifjell, Niklas Gundersen, Kirsti Stubø, Joachim Rafaelsen

Det Norske Teatret, Scene 3

---

Hadde en kommersiell TV-produsent kastet seg over «Eadnemaddu» og laget TV-serie av denne historien, ville det lett blitt et bunnfrossent og beksvart hevndrama blandet med trolldom, fantasy og tilbakeskuende sveip over hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet. Når Pia Maria Roll regisserer Siri Broch Johansens tekst om en samisk ung mann som begår et overgrep, en voldtekt som han går fri fra, veves imidlertid de nennsomme lagene av symbolikk og realisme sammen til en abstrakt, sansesterk og poetisk teaterforestilling. Her manes det spektakulære først og fremst fram i fantasien og mulig ut fra tanken som at enhver er en del av et større hele. Joik, elektroniske lydtepper og på gitte tidspunkt stemmeformasjoner i skrikende smerte eller avmakt spiller en helt sentral rolle.

Den samiske dramatikeren, forfatteren og kunstneren Siri Broch Johansen har skrevet «Eadnemaddu» som en allegori over et vondt og forferdelig utgangspunkt. De fleste voldtektsmenn går fri. I større forstand handler stykkets kjerne kanskje også om avdekningen av overgrep som har funnet sted i enkelte samiske miljøer, og som det tidligere har vært snakket lite om. Jeg sier kanskje, fordi «Eadnemáddu» også er konkret i den forstand at den handler om Den Unge Mannen som har gjort noe fryktelig galt i bygda Inste Indre, og som drar til Vardø for å få en ny start. Men den lineære historien blir her mest et reisverk for de emosjonelle kastene og den sviende, brennende og blodige hevnen som endelig rammer på flere plan i Vardø, så langt ut og øst som du kan komme i Norge.

[ Camara Lundestad Joof går inn i temaer som utenforskap og rasisme med utgangspunkt i «Samtaler med bror» (+) ]

Johansen griper det samiske uttrykket «máddu», eller på sørsamisk «maadtoe», som betyr at alle dyr har en stammor. Plager man et dyr, dukker dets stammor opp og hevner det. Samene har ikke et tilsvarende uttrykk for menneskenes stammødre, men Johansen konstruerer nettopp det gjennom ordet Eadnemáddu, en alle mødres stammor. Den Unge Mannen er same, og han kommer til Vardø hvor han får ansvar for byens nye festival. For en festival må jo alle steder ha.

Det er flere ting som er spesielt med Vardø, som for eksempel Steilneset minnested, eller «heksemonumentet», til minne om de 91 kvinnene som ble forfulgt og brent som hekser på 1600-tallet. Kanskje ikke akkurat noe å lage en gladfestival rundt. Rogna derimot, dette fremmedelementet av et plantet tre, det eneste i hele byen, som pakkes inn for vinteren og opp igjen for sommeren, nærmer seg 20 år. Et rognejubileum vil sette byen på kartet mener to av byens kommunepamper (spilt med framfus humor av Niklas Gundersen og Joachim Rafaelsen). Den Unge Mannen (Ole-Henrik Bjørkmo Lifjell), får prosjektlederjobben.

Han framstilles som en helt vanlig, liketil ung mann, som om han blir det fordekte faretruende som lurer bak folkesnakket. Både han og alt han drar med seg kommer til Vardø over fjellene, og gjennom tunnelen, men i hans fotspor kommer en mor (Sara Margrethe Oskal) med en bylt på ryggen. Det kan være et barn, en datter, en mor eller alle mødrene som har lidd gjennom overgrep og mangel av rettferd. Fra helheten nøster denne morsskikkelsen, en Noaidi eller et annet forbindelsesledd til guder og fortid, opp enkeltbitene, og vekten av det hele utløses rundt rognejubileet, rundt tanken på hevn og Den Unge Mannen som er fanget i det ytterste ytre, i skyggene fra hans egne gjerninger og den symbolske harmen som heksemonumentet også representerer.

[ Sumaya Jirde Alis debut som dramatiker er en sterk opplevelse av tekst og tematikk (+) ]

Pia Maria Roll, som ble landskjent etter «Ways Of Seeing», har regien på stykket som er et innovativt samarbeid mellom Johansen og Det Norske Teatret, I scenografiens antydninger og fargesterke elementer mot et dystert mørke, maner hun fram historiens mange lag og omveier. Sjangermessig varierer det mellom de barske, harske og satiriske samtalene mellom Gundersen og Rafaelsen, om rognetreet og fiskekvoter, søringer og Vardøs fortrinn framfor andre byer og steder nord i Norge slik de ser det. Samtalene er realistiske og lineære sammenlignet med forestillingens mange lag av symbolikk og tidsfrigjørende bilder, også sett mot det lett begripelige og fysiske rognetreet, danset fram av Kirsti Stubø med en kvist blant alle de forblåste kvastene.

Det fargerike kostymene og de blod-, rosa- og lillafargede reinsdyrskinnene, knyttet sammen som bylter eller som hevnende mytologiske dyr, er lekkert balansert av kostymedesignerne/scenografene Hege Pålsrud, Márjá Karlsen og Raisa Porsanger. De gjør også sitt til at morsskikkelsen som Oskal spiller kan være både den sørgende, fortvilte moren og en nærmest rituell skikkelse der joiken og vekten av denne blir som en aktør i seg selv, kjærlig, klagende eller anklagende, farlig og frammanende avhengig av hvem og hva hun joiker. Og når alle krefter samler seg, revner verden i brann og smerte.

[ Frosten har ingen bunn i «Kjærlighetens Antarktis» (+) ]

Enkeltelementene i «Eadnemáddu» er imponerende, og tekstens reise over fjellene og inn i sinnene er like sterk som den er vag og berørende. Likevel blir det innimellom for vagt, for mange lag og symbolske virkemidler, og i regien knaker det i sammenføyningene mellom det symbolske og realistiske. At spriket mellom de ulike virkemidlene skal gi inntrykk av hvordan det poetiske maler mot realismen og den nesten muntre humoren som brottsjøer, føles ikke helt ferdigtenkt. Men i forlengelsen av dette framstår Ánndaris Rimpis musikk og særlig Oskals joik som selve hjertet i forestillingen. Det finstemte elektroniske tundrateppet av sprekker, elektriske spenninger og kaldt hav står i mektig kontrast til de utsattes og glemtes smerteutbrudd og de fysiske lydene som skapes av aktørene, som en knitrende snadderpose. I dette ligger både sårheten og det ugjenkallelige i så vel hevnen som i ugjerningene, men ikke uten håpet som er representert ikke bare gjennom folket, men også rogna, dette spinkle fremmende som lik folket i Vardø «står han av».

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen