---
KUNST
Laure Prouvost
«Above Front Tears Oui Float»
Nasjonalmuseet, Oslo
Til 12. februar 2023
---
Fransk-belgiske Laure Prouvost har bygget en fantasifull og visuelt rik installasjon som innbyr til å drømme deg bort. Her kan du nyte vakre fugler formet i glass; store «steiner» som flytter seg sakte i et tåkelandskap; en svevende, naken bestemor; og vakker korsang innblandet i fin musikk. Bismaken kommer med kunstnerens små påminnelser om våre kollektive feil og mangler, unnlatelsessyndene og alt det vi burde ha gjort noe med for lenge siden. Som oljesøl og annen forurensning, eller patriarkalske holdninger.
Alle de vakre fuglene, fiskene og den naturen hun presenterer for oss, er kun illusjoner i et spill som fort kan forsvinne i et tåkelandskap av katastrofer og undergang. Men Laure Prouvosts installasjon med det merkelige navnet «Above Front Tears Oui Float» er først og fremst forførende vakker. Vi inviteres inn i grotter. Vi kan legge oss i et mykt landskap og se opp på de fantasifulle uroene som svever oppunder taket. Eller vi kan bli med «Grandma» på en flygende reise gjennom og over en verden som ikke helt er til å kjenne igjen. En kjempestor videoinstallasjon med historien om bestemoren som helst vil sveve vektløs oppe i luften, dominerer begge hallene. Foran videoen er det plassert to fontener med henholdsvis fugler og fisker, i et landskap der gulvet er dekket av glinsende støpemasse. Ett sted svever en abstrahert kvinnefigur med struttende bryster over en kunstig stein. Fantasifulle historier presenteres på store gobelengvevde tekstiler. Det er vakkert så det holder.
Selv om humoren og skjønnheten former den overordnede opplevelsen, gir installasjonen også en opplevelse av hvordan det er å balansere på knivseggen før alt går til helvete. For dem som evner å se, kommer påminnelsene tett: Hint om de små og store katastrofene som hver for seg er ille nok, men som vi gjerne trekker på skuldrene av og går videre. Rør som kommer opp fra gulvet minner om rørledninger vi frakter olje og gass gjennom. En fugl dekket av oljesøl. En bestemor som tar vare på minnet om sin avdøde ektemanns kunstneriske ettermæle, men som pynter på det og tilpasser det til sine egne estetiske preferanser.
Laure Prouvosts kunstneriske prosjekt bygger en alternativ virkelighet som slutter seg rundt deg som en varm og myk dyne. Samtidig er hun passe miljøbevisst. Hun ser også med et mildt og kritisk blikk på nedarvede, patriarkalske holdninger. Og hun eksponerer en feministisk grunnholdning som bygger begeistring for det feminine: Du er for eksempel omgitt av kvinnebryst når du vandrer gjennom den grottelignende buegangen som leder inn i den østre hallen. I den andre hallen kan du træ en kurv over hodet og se en illusjonistisk, lys versjon av den hallen du står inne i. I 3D-filmen løper nakne kvinner rundt og hvisker forførende ord om en annen virkelighet. Det blir ekstra sterkt og bevegende når de liksom kommer tett inntil og ser deg inn i øynene.
[ Christopher Nielsens rasjonelle galskap når nye høyder i det gamle Munch-museet på Tøyen i Oslo (+) ]
Akkurat her, hvor kunstneren viser den dystre delen av illusjonslandskapet, kommer lyshallens ulemper tydelig til syne. I 3D-filmen er hallen lys og vennlig. Filmen ble tatt opp kort tid før åpningen. Men når du fjerner kurven fra hodet, står du i et mørkt landskap med dunkel belysning. Det har museet fått til ved å dekke veggene med mørkt stoff. Det ser ikke bra ut, og det er tydelig at dette er en tilfeldig løsning. Hallens lystransparente vegger av glass og marmor setter strenge rammer, de styrer og skaper store begrensninger for hvordan utstillingsrommet kan brukes.
En annen ting som sakte siver inn, er den nærmest grenseløse materialbruken. Det er tydelig at dette er en utstilling som har kostet flesk. Bismaken trenger seg på når du får vite at budsjettet er på 20 millioner kroner, pluss jobben til museets ansatte. Laure Prouvost (født 1978) er første kunstner ut i «The Fredriksen Commissions», et utstillingsprogram «der fem utstillinger over ti år vil gjøre det mulig å se store verk av ledende internasjonale kunstnere». Utgiftene betales av Cecilie og Kathrine Fredriksen, døtrene til «Norges rikeste mann», skipsreder John Fredriksen. Anførselstegnene er brukt fordi han er kypriotisk statsborger som likevel og oftest profileres som norsk, selv om han ikke betaler skatt til Norge.
[ Hanne Friis inntar Vigelandmuseet med svarte hull (+) ]
Selv om museet støvsuger størstedelen av statens og kulturdepartementets budsjett for billedkunstsektoren, er Nasjonalmuseet avhengig av eksterne sponsorer for å leve opp til ambisjonene om å innta en plass blant Europas ledende kunstmuseer. Noe denne utstillingen antakelig bidrar til. Men vi må også ha lov til å stille spørsmål ved hvem museet velger å knytte seg til. Det har vært mye debatt rundt Fredriksen-familiens etiske valg. Burde Nasjonalmuseet finne mer troverdige sponsorer?
Den eneste vi ikke kan holde ansvarlig for dette, er kunstneren Laure Prouvost. Jeg forstår godt at hun har hoppet i pengebingen når hun har fått muligheten. Det må jo være en gudegave å få 20 millioner kroner kastet etter seg. Ingen andre norske museer ville hatt råd til å lage en slik utstilling med et tilsvarende budsjett, uten ekstern finansiering. Det er få andre norske milliardærer (om noen?) som ville sponset én utstilling med en like stor sum. Det vi bør spørre om, er om utstillingen med den merkelige tittelen gir publikum valuta for pengene? Akkurat det må bli en individuell vurdering, men utstillingen byr på mektige opplevelser. Det er prisløst.
