---
5
TEATER
«Berre verdas undergang»
Av Jean-Luc Lagarce, oversatt av Margunn Vikingstad
Regi: Johannes Holmen Dahl
Scenografi og kostymer: Nia Damerell
Musikk: Alf Lund Gobolt og Johan Bakken
Med: Carl Martin Eggesbø, Gjertrud Jynge, Frode Winther, Ragne Grande, Ina Svenningdal
Scene 2, Det Norske Teatret
---
Det er ikke lenge siden publikumssuksessen «Tid for glede» spilte sin siste forestilling på Det Norske Teatrets hovedscene, hvor den har gått for fulle, glade hus i hele år. Men regissør Johannes Holmen Dahl og hans faste scenograf og kostymedesigner Nia Damerell har ikke ligget på latsiden siden suksessen var et faktum. Tidligere i høst gjorde de en både stram og kreativ tolkning av Thomas Bernhards «Ved målet» for Riksteatret, og nå, midt i svarteste november, har de premiere på et stykke med en enda svartere tittel; «Berre verdas undergang». Og parhestene Dahl og Damerell slutter absolutt ikke å overraske med sine iscenesettelser.
«Berre verdas undergang» settes opp som en del av Det Norske Teatrets satsing i Skeivt kulturår. Stykket ble satt opp første gang i 1990, og er skrevet av den svært produktive franske dramatikeren Jean-Luc Lagarce som døde av AIDS i 1995, bare trettiåtte år gammel. «Berre verdas undergang» har da også mange selvbiografiske trekk. Vi møter dramatikeren Louis (Carl Martin Eggesbø) som er trettifire år og vet at han skal dø. I stykket har han kommet hjem til familien; mor (Gjertrud Jynge), søster Suzanne (Ina Svenningdal) og broren Antoine (Frode Winther) med kone (Ragne Grande) for å fortelle dem om det tragiske som har rammet ham. Premissene for denne forestillingen er bekmørke. Og i det mørke scenerommet møtes vi før forestilling av en heftig dansende Louis, akkompagnert av 80-talls synth-pop. Han flørter med publikum, men lever allikevel i sin egen verden. En slank, mørk skikkelse som i øyeblikk nesten bare er en skygge i rommet.
Og mørk skygge, det kommer Louis til å forbli i denne forestillingen, som skal vise seg å være full av humor, full av fortielse og fornektelse og full av undertrykt aggresjon, som til slutt velter opp til overflaten. For denne forestillingen handler om noe den ikke vil handle om. Eller noe denne familien ikke vil at den skal handle om. Ethvert forsøk på alvorsprat tøyses bort, eller synges bort i en eller annen 80-talls-hit.
[ Sumaya Jirde Alis debut som dramatiker er en sterk opplevelse av tekst og tematikk (+) ]
Svigerinnen klarer ikke engang å si høyt at Louis er homofil, og når Louis endelig i dypeste alvor forteller moren at han ikke er frisk, sier hun bare «Jeg skal lage en kopp te til deg». I denne familiens stadig nye tablåer, ved lysbildefremviseren for eksempel, er det bare de lykkelige minnene som får plass, og skyggen Louis er det nesten bare vi i publikum som ser.
Den store overraskelsen ved denne oppsetningen er hvordan det tragiske hele tiden underspilles, og hvordan Louis, som er stykkets hovedperson, både for familien og for oss i publikum, blir den mest usynlige av alle. Kostymenes overdrevne 80-tallsstil bidrar til å understreke familiens evige higen etter det bekymringsløse, og det å gjøre karakterene såpass komiske og karikerte gir et nytt liv til tragedien. Samtidig understrekes det daterte i denne fortellingen. Vi lever jo heldigvis ikke lenger i en verden der HIV-smitte gir en ubetinget dødsdom. Men vi lever nok fortsatt i en verden der sensitive temaer kan være vanskelige å ta opp innenfor hjemmets fire vegger. Og denne forestillingens siste scene, som jeg heller ber folk om å oppleve selv enn å gjengi her, viser til gagns hvordan akkurat denne familien ikke er den aller enkleste å komme hjem til med et budskap om død.
Forestillingen varer ikke mer enn en drøy time, og på et vis oppleves stykket som litt knapt, som et slags utdrag av en større fortelling. Kanskje er det fordi Louis aldri kommer ordentlig til orde, at det usagte blir hengende så mye ved forestillingen at den aldri forløses helt? Jeg tar meg selv i å lure på hvorfor han aldri eksploderer, at han ikke nå, en gang for alle, kan si alt som det er, når det allikevel snart er slutt. Han har jo ikke noe å tape – og familien sin har han vel på et vis allerede mistet, hvis han noen gang egentlig har hatt dem. Men jeg skulle ønske han var tydeligere for oss i publikum, i alle fall. I den innledende dansescenen skaper Carl Martin Eggesbø nemlig en karakter som vi ønsker å se mer av. Han har både mystikk og integritet, og viser i sin utrolige kroppsbeherskelse både sårhet og styrke. Det er så trist at han ender som stykkets skygge. Men det er vel også noe av tragedien i dette.
«Berre verdas undergang» er allikevel et stykke som tross sin knapphet kan få publikum til å både le og gråte. Selv om det oppleves som noe datert, vender regissør Holmen Dahl det til å bli dets styrke og gjøre det til en mer tidløs fortelling om det innbilte samholdet som oppstår i en families kollektive fornektelse. Og sist men ikke minst: Skuespillerne må berømmes, alle som en, for å ha skapt noen uforglemmelige karakterer som dekker hele spekteret av sympatiskalaen.
