Ekstreme klovnestreker i skrekksuksessen «Terrifier 2», men er filmen til å besvime av?

---

4

FILM

«Terrifier 2»

Regi: Damien Leone

USA, 2022

---

Det blir stadig sjeldnere at uavhengige lavbudsjettfilmer klarer å kravle seg opp av undergrunnen og bli vaskeekte popkulturelle fenomener, i alle fall uten PR-apparatet til et stort studio i ryggen. «Terrifier 2» har allikevel klart å bli en overraskende stor skrekk-suksess, til dels på grunn av den massive pressedekningen. Jeg tviler ikke på at enkelte scener i «Terrifier 2» kan provosere fram spydige reaksjoner og svimring i skolten blant sensitive seere, særlig hvis de har drukket litt voksenbrus før forestillingen. Men alt dette er nok mest et snedig markedsførings-triks, som kunne ha kommet rett fra exploitation-filmens gullalder på syttitallet. Ryktene om at folk besvimte og kastet opp under festivalvisningene av «Terrifier 2» ble først omtalt av skrekkfilm-websiden Bloody Disgusting – som tilfeldigvis også distribuerer filmen. Så de fortjener applaus for å ha kommet opp med et billig grep for å skape blest om en film som i normale fall ville ha blitt oppdaget på streaming og hjemmekino.

All hypen rundt «Terrifier 2» er sikkert en medvirkende årsak til at den settes opp på kino her hjemme, selv om distributøren Another World har vært en trofast fanebærer for sjangerfilm i flere år. Heldigvis gjør «Terrifier 2» seg fortjent til mye denne oppmerksomheten, med en hemningsløst gørrete old school-splatterfilm på vanvittige to og en halv time.

[ «Crimes of the Future»: Cronenberg pirker fortsatt i det betente  ]

Så si hei til klovnen Art, alle barn! En rampete skøyer ikledd Harlequin-kostyme, likhvit gummimaske med svartmalt munn, råtne tenner, kroknese og en liten mini-flosshatt på hodet. Han bærer på en svart søppelsekk full av våpen og rustne verktøy. I likhet med de fleste sirkusklovner liker Art å skremme vettet av ofrene sine, før han stikker ut øynene deres og kanskje sager av dem hodet. Bare sånn til å begynne med. Kloven Art dukket først opp i kortfilmene «The 9th Circle» (2009) og «Terrifier» (2011), som senere ble i klippet inn i antologifilmen «All Hallows Eve» (2013). Regissør/manusforfatter/produsent/spesialeffekt-designer/filmklipper/lyddesigner Damien Leone skjønte at han hadde funnet et filmmonster som hadde potensial til å bli et skrekkikon, noe som ledet ham til å folkefinansiere en langfilm om denne klovnen.

I filmjournalistikkens tjeneste passet jeg på å se første «Terrifier» (2016) før jeg ga meg i kast med oppfølgeren. Det viste seg å være en effektiv, minimalistisk splatter-film befriende blottet for subtekst eller dypere mening. Bare en forrykt psykoklovn som slakter folk på Halloween-natten; stødig regissert på veldig lavt budsjett, og unnagjort på under halvannen time. «Terrifier 2» er betydelig mer ambisiøs og en time lengre. I slutten av første film blåste klovnen Art (David Howard Thornton) ut hjernen med en revolver, men det gjorde minimalt for å bremse ham opp. Et år senere er han tilbake for å terrorisere sine omgivelser på Halloween, nå med en åpen skuddskade i bakhodet. Hendelsene i første film er kjent som «Miles County-massakren», og er så notoriske at den tolvårige nerden Jonathan (Elliott Fullam) planlegger å kle seg ut som klovnen Art til Halloween.

[ Den norske grøsseren «Leave» er mer knep enn knask (+) ]

Storesøsteren Sienna (Lauren LaVera) har skapt et enda mer ambisiøst kostyme: en slags valkyrje-rustning med skitne englevinger, designet etter illustrasjoner hennes avdøde far etterlot henne. Ja, han døde under mystiske omstendigheter. Sienna går på antipsykotiske legemidler, har panikkanfall og er plaget av veldig livaktige mareritt om klovnen Art. Under en av disse drømmene tar englevingene til Halloween-kostymet hennes fyr uten synlig grunn, og brenner nesten ned hele familiehjemmet hennes. I mellomtiden vender klovnen Art tilbake for å finne på flere rampestreker. Første punkt på dagsordenen er å vaske bort alt blodet fra Harlequin-kostymet i et selvbetjent vaskeri. Her blir Art kjent med sin nye medhjelper; en grotesk klovne-jentunge (barneskuespilleren Amelie McLain) som ser ut til å være manet opp fra den demoniske underbevisstheten hans. Deretter vender Art tilbake til Miles County for å mutilere, lemleste, flå, brenne, knuse, brekke, vansire, sprette opp, skalpere, skyte, kastrere og slakte de fleste han møter på sin lystige vei. Alt ender, som det burde, med et klimaks som utspiller seg i spøkelseshuset i en nedlagt fornøyelsespark.

Det er vanskelig å påstå at «Terrifier 2» har noe som vagt kan minne om en indre logikk, og de overnaturlige elementene her er et halvhjertet oppkok inspirert av «A Nightmare on Elm Street: Dream Warriors» (1987) og omtrent hver eneste åttitalls-slasherfilm regissøren har sett. Mye av filmen legger grunnlaget for en mytologi som sikkert vil bli utforsket i fremtidige filmer (inklusive en bonusscene midtveis i rulleteksten). At «Terrifier 2» varer i vanvittige 138 minutter understreker at dette ikke akkurat er en disiplinert sjangerøvelse. Men den fungerer. Damien Leone er en hardcore horrorfan (han er døpt etter djevelungen i «The Omen»!), som har laget en film for hardcore horrorfans.

[ «Smile» går grundig til verks for å effektivt frike ut kinopublikum med et nådeløst smil  ]

De blodige spesialeffektene her går definitivt mye lengre enn vi er vant til i moderne skrekkfilmer, og deretter et langt stykke til. En sentral sekvens gjenstår som en av de mest groteske drapsscenene jeg kan huske å noensinne ha sett på kino, og akkurat når du tror lidelsene er over kommer klovnen Art tilbake for å bokstavelig talt gni salt i de åpne sårene til offeret. Jeg tipper at alle bak kamera hadde det skikkelig festlig når de spilte inn de mest gørrete øyeblikkene, som er iscenesatt med old school-spesialeffekter skapt av lateks, gummidukker og bøttevis med kunstig blod (pluss innimellom litt digitalt trikseri for å gjøre dem ekstra ubehagelige).

Kombinasjonen av grotesk humor, pantomime-klovneri og overnaturlige elementer understreker at ingen bør ta noe av dette seriøst, selv om voldsomhetene tøyer strikker til bristepunktet. Leone kjenner definitivt ikke sin egen begrensning, men det er samtidig denne totale mangelen på måtehold som sørger for at «Terrifier 2» virkelig skiller seg ut. Det er lett å se at dette er en film som har tatt en lang omvei utenfor det amerikanske sensursystemet, og ble sluppet med «unrated»-svanemerke på kino i USA. Hvis du har en entusiasme for uforsvarlig grise-gørrete splatterfilmer og er «down to clown» leverer «Terrifier 2» så til de grader varene. Den typen film som vil fungere optimalt på en nattkinovisning fullstappet av brisne skrekkfilmfans, som er i sirkusstemning for å se noe så hemningsløst som dette. Men hvis du ikke har sansen for ekstreme klovnestreker (eller lider av coulrofobi) bør du skygge langt, langt unna dette blodbadet!

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen