David Cronenberg tilbake, pirker fortsatt i det infiserte og bedervede

---

4

FILM

«Crimes of the Future»

Regi: David Cronenberg

Canada/Hellas/England – 2022

---

Det er alltid verdt å feire når David Cronenberg endelig står klar med en ny film, og nå er det altfor lenge siden sist. Nærmere bestemt åtte år, med «Maps to the Stars» (2014). Enda lengre siden den eksentriske kanadieren serverte oss en film som var like erketypisk Cronebergsk: med alt det innebærer av kirurgiske inngrep, mutert kjøtt, kinky sex og gøggete «body horror». Gullpalme-nominerte «Crimes of the Future» tar sin tittel fra en av hans første filmer (fra 1970), men er en helt ny historie uten noen som helst forbindelse til den forrige versjonen. Dette er første gang han har skrevet originalmanuset til en film siden «eXistenZ» (1999). Så vi snakker om hundre prosent ublandet David Cronenberg, skutt rett inn i sentralnervesystemet med en skremmende stor sprøyte.

Dette er en film han har pønsket på i rundt tjue år, som på et tidspunkt skulle ha tittelen «Painkillers» og Nicolas Cage i hovedrollen – før finansieringen falt igjennom, og Cronenberg mistet entusiasmen for hele prosjektet. Han ser ut til å ha gjenfunnet den, så til de grader! I forkant av Cannes-festivalen spådde Cronenberg at følsomme sjeler ville begynne å forlate kinosalen etter de første ti minuttene av «Crimes of the Future». Det viste seg å stemme bra.

Ifølge bransjebladet Variety stormet flere dusin publikummere mot utgangen under Cannes-gallapremieren, mens dem som ble værende til den bitre slutten hyllet filmen med en seks minutter lang stående applaus. Så hvis du har et anstrengt forhold til eksperimentelle kirurgiske inngrep, sensuell slikking av åpne sår, obduksjoner av småbarn og grafsing i interne organer, er dette muligens ikke filmen for deg.

[ Knausgårds tredje morgenstjernebok: Godt driv gjennom uklar tematikk (+) ]

Men definitivt noe for alle oss som har fulgt Cronenberg med stor fascinasjon og entusiasme de siste tiårene. Filmene hans er i sin natur kompromissløse, konfronterende og skap-surrealistiske, men det er litt vrient å begripe hvorfor deler av Cannes-publikummet friket så ettertrykkelig ut. Jeg er muligens i besittelse av et dårlig kalibrert barometer for å måle hva det brede folkedypet definerer som sjokkerende, men føler ikke at noe i «Crimes of the Future» tøyer strikker lengre enn det som strengt tatt er nødvendig for å fortelle historien. I den grad den jevne publikummer får nok av «Crimes of the Future» er det trolig mest fordi filmen kaster oss dypt ned i en dystopisk underverden som er frustrerende kryptisk, seig og uhåndgripelig.

[ «Leave» er mer knep enn knask ]

Vi befinner oss i en fremtid der den menneskelige evolusjonen er i ferd med å forandre seg, noe som er en kilde til dyp uro blant verdensledere. Kroppene muterer seg og gror organer med ukjente funksjoner. De fleste føler ikke lengre smerte; noe som har gjort verden farligere - og definitivt mer pervers. Folk skjærer hverandre opp med kniv for å føle noe tilnærmet seksuell opphisselse, og flokker til kirurgiske opptredener som om de er sexshows. De største stjernene i «performance art»-miljøet er Sault Tenser (Viggo Mortensen) og samboeren Caprice (Lea Seydoux), som skaper sensasjon med sine kirurgiske sceneshows. Sault er en av de få «heldige» som fortsatt kan føle smerte, han er konstant syk og kroppens hans produserer nye organer i en forrykende fart. Traumakirurgen Caprice tatoverer og opererer ut disse muterte organene foran et bergtatt publikum, mens Saul vrir seg i ekstase i en fjernstyrt operasjons-sarkofag som kunne ha kommet rett fra de fuktige sexdrømmene til H.R. Giger. Så langt, så veldig Cronenberg.

Disse bioteknologiske forestillingene vekker interessen til byråkratene Timlin (Kristen Stewart) og Wippet (Don McKellar) i det statlige organregisteret. Særlig Timlin får en erotisk oppvåkning av Sauls form for performance-kunst, og stønner at «kirurgi er den nye sexen!» mens hun fantaserer om å bli kuttet opp på samme måte. I mellomtiden blir Saul kontaktet av den gåtefulle opprørslederen Lang Drotice (Scott Speedman), som har et forslag til hans neste sceneshow. En offentlig obduksjon av hans åtte år gamle sønn, som ble kvalt med en pute av sin egen mor. Guttungen hadde et unikt fordøyelsessystem, som gjorde ham i stand til å spise plastikk. Noe som muligens betyr at Sauls kropp ikke aktivt går inn for å skade ham, men isteden prøver å forvandle ham til noe mer enn et menneske. Begynnelsen på en kollektiv mutasjon, som mektige krefter anser som en unaturlig trussel. Alt dette burde slå fast at «Crimes of the Future» vibrerer på en temmelig smal frekvens, og er mer opptatt av eksentrisk verdensbygging enn krystallklar historiefortelling.

[ «Thomas mot Thomas» er noe av det kuleste vi har sett innen norsk film på lenge (+) ]

David Cronenberg introduserer en overflod av ideer og løsrevne elementer her, fra «indre» skjønnhetskonkurranser (der deltagerne blir vurdert ut ifra hvor vakre interne organer de har) og bioteknologiske kjøkkenstoler, til alternative løsninger på forurensningsproblemer. Alt er preget av hans karakteristiske sans for morbid humor, men hvor stor Cronenberg-fan jeg enn er blir det vanskelig å bortforklare at ressursene ikke matcher visjonene. Han har ikke fått et tilstrekkelig romslig budsjett til å iscenesette disse ideene på den skalaen som kreves, så alt for mye blir forklart via klinisk dialog og vage antydninger. Ideene her er til gjengjeld skikkelig fascinerende, og kunne bare ha kommet fra hjernen til Cronenberg. Så til tross for at «Crimes of the Future» ikke helt makter å innfri potensialet er det fortsatt en sann fryd å se ham boltre seg i sjangeren han selv skapte - og i en alder av 79 år fortsatt pirker videre i infisert, bedervet kjøtt.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen