Film

Hovmod for fall

«Forbannelsen» er fint lite skummel, og historiefortellingen såpass grøtete at det er vrient å begripe hva filmskaperen egentlig prøver å si.

Dagsavisen anmelder

---

3

Film

«Forbannelsen»

Norge 2022

Manus og regi: Henrik Martin Dahlsbakken

---

Hver gang det dukker opp enda en film av Henrik Martin Dahlsbakken er man nærmest programforpliktet til å påpeke hvor fordømt produktiv denne fyren er. Dahlsbakken var aktuell med «found footage»-metakomedien «Prosjekt Z» i fjor, og «Forbannelsen» settes opp på kino noen uker før hans neste: «De fredløse». I mellomtiden har han to filmer til på vei («Munch» og «X»), så flittig fyr. Det er i seg selv imponerende at Dahlsbakken har klart å finne alternative måter å få finansiert filmprosjektene sine, som sirkler unna støttesystemet til Norsk filminstitutt. Selv om det samtidig betyr at han ikke har tilgang på manuskonsulenter som muligens kunne ha hjulpet ham litt med å fortelle historiene på en klarere måte.

Det er uansett et bra spenn på indiefilmene hans, og «Forbannelsen» er fyrens første skrekkfilm. I alle fall i teorien. Dette sklir fint inn i «folk horror»-sjangeren, men er mer et gåtefullt periodedrama med overnaturlige elementer enn noe jeg vil beskrive som en renskåren grøsser.

«Forbannelsen» er fint lite skummel, og historiefortellingen såpass grøtete at det er vrient å begripe akkurat hva Dahlsbakken egentlig prøver å si her. Filmen er skikkelig stilsikkert iscenesatt, bra spilt, fint fotografert og konsekvent uforutsigbar – men med et så høyt ambisjonsnivå blir samtidig fallhøyden desto brattere.

Året er 1918 og første verdenskrig nærmer seg slutten, mens ondskapen infiserer en liten gruvebygd i Østerdalen. Ikke i form av demoniske krefter. Men av religiøs fanatisme, sykdom og sneversynte fordommer, personifisert av pastor Lauritz Smith (Jan Sælid); en pietistisk tyrann som vender tilbake til hjembygda sammen med sin voksne sønn Oscar (Tarjei Sandvik Moe), etter å ha omvendt «hedninger» som misjonær i Madagaskar.

I mellomtiden har kona Suzanne (Ellen Dorrit Petersen) adoptert den samiske jenta My (Eva Nergård), som fungerer som øynene til deres blinde datter Agathe (Anna Filippa Hjarne). Gjenforeningen blir kortvarig. Suzanne er rammet av sykdom, eller muligens besatt av gamle urkrefter – som sirkler rundt behandlingen av den sørsamiske urbefolkningen i området.

Etter at kona død tar pastor Smith sin rettmessige plass som familiens overhode, noe som innebærer å stramme markant inn på barneoppdragelsen i presteboligen. Mesteparten av hans hellige vrede går utover lille My, som blir pisket til blods med ris og stadig slengt ned i kjelleren som straff for at hun er samisk. Det blir på et tidlig tidspunkt klart at My er i besittelse av overnaturlige «Firestarter»-krefter, og er bortplassert til denne familien med en klar hensikt – men hele denne sidehistorien forblir vag og uhåndgripelig.

Pastor Smith bestemmer seg for å bygge en kirke i området, på en samisk begravelsesplass forbundet med «noe de ikke har kontroll over. Noe åndelig». Smith viser seg å være en fordervet skittstøvel med et overdimensjonert ego og et mørkt hjerte, som innleder et forhold til gruveeierens seksuelt frustrerte kone Mathilde (Nina Ellen Ødegård) – og begår en serie handlinger Jesus Kristus neppe ville ha godkjent. Vi får hint om uhyrlige gjerninger begått i hans tid i Madagaskar, som ser ut til å ha rammet sønnen Oscars psykiske helse. Han bærer på usømmelige følelser for søsteren Agathe, et boblende incestbegjær som leder til flere tragedier. Smith-familien er tilsynelatende rammet av en forbannelse, som sprer seg utover i det ugjestmilde nærmiljøet. Snart blir bygda også rammet av Spanskesyken, en pandemi som vil komme til å kreve flere menneskeliv enn to verdenskriger til sammen.

Ambisjonsnivået til Dahlsbakken har økt for hver film, og «Besettelsen» er hans hittil mest polerte produksjon, selv om formatet fortsatt er forholdsvis beskjedent. Visuelt er dette et betydelig sprang oppover. Dahlsbakken har en klar og distinktiv visjon av hvordan han vil at filmen skal se ut, og det er i hovedsak: akkurat sånn som Paul Thomas Andersons «There Will Be Blood». Han får mye ut av det forholdsvis beskjedne budsjettet og skaper noen virkelig imponerende tablåer, men visjonene er langt fra like velartikulerte når det gjelder selve historien Dahlsbakken prøver å fortelle. Fokuset hans ser mest ut til å være å iscenesette løsrevne scener der mystiske ting utspiller seg, og i mindre grad å få disse øyeblikkene til å bety noe konkret i en større helhet.

Man sitter uansett igjen med en snikende følelse av at noen sentrale puslespillbiter mangler for å fortelle en begripelig historie

Greit nok. En uhåndgripelig gåtefullhet er ofte del av «folk horror»-sjangeren, der folk blir stilt overfor urgamle urkrefter de ikke er utrustet til å forstå. Atmosfæren trumfer ofte historiefortelling i denne typen filmer, men de må fortsatt ha en indre logikk.

«Forbannelsen» blir imidlertid såpass diffus at det virker mer som svakheter i manuskonstruksjonen enn et bevisst stilvalg. Filmen introdusert for mange elementer som er underforklart og dårlig motivert; som leder til blindveier, sidespor og flere ubesvarte spørsmål. Særlig forbindelsen til sørsamisk kultur og folklore føles frustrerende underutviklet her.

Man sitter uansett igjen med en snikende følelse av at noen sentrale puslespillbiter mangler for å fortelle en begripelig historie, og begynner å lure på om innspillingen ble avsluttet før alle de planlagte scenene var ferdig innspilt. En del av dette kunne ha blitt unnskyldt som nybegynnerfeil fra en fersk filmskaper, men med tanke på at Dahlsbakken i løpet av få år har opparbeidet seg mer praktisk erfaring enn de fleste norske filmskapere er det vrient å bortforklare hvor grøtete og halvkokt «Forbannelsen» føles. En desto større skuffelse fordi filmen ser så fordømt bra ut, og potensialet er så høyt her.