Kultur

Tegnefilmen «Titina» er en fremtidig klassiker

Med polfarereventyret som bakteppe lever «Titina» opp til ambisjonene om å være tidenes mest storslåtte norske tegnefilm.

Dagsavisen anmelder

---

5

FILM

«Titina»

Regi: Kajsa Næss

Norge/Belgia – 2022

---

«Titina» har høytflygende aspirasjoner om å om å være «tidenes mest storslåtte norske tegnefilm», og det er jo ikke småtteri. La gå at den ikke har særlig stor konkurranse på dette området. Bevares, det er skapt en del dukke- og dataanimasjon her til lands, men håndtegnede langfilmer har vært en sjelden mangelvare. Frem til nå startet den norske tegnefilmhistorien i grove trekk med «Solan, Ludvig og Gurin med reverompa» (1998), fortsatte med «Kaptein Sabeltann» (2003) og endte med «Hokus pokus Albert Åberg» (2013). Så «Titina» skiller seg ut allerede i oppløpet, ikke minst på grunn av ambisjonsnivået.

Dette kvalifiserer som en storproduksjon i norsk sammenheng, med et rekordhøyt budsjett på åtti millioner riksdaler – så «Titina» er nødt til å sikte inn det internasjonale markedet for å gå i pluss. Helt uavhengig av alt sånt klarer heldigvis langfilmdebutant Kajsa Næss å leve opp til ambisjonene. Dette er en gjennomført severdig tegnefilm, som tåler sammenlikningen med det øvre sjiktet av europeisk animasjon. Selv om dette er en norsk produksjon ble «Titina» skapt i samarbeid med det belgiske studioet Vivi Films, så en del internasjonale navn skjuler seg blant staben – som inkluderer produsent Ross Murray («Song of the Sea»), Viviane Vanfleteren («Trillingene fra Belleville») og produksjonsdesigner Emma McCann («Illusjonisten»). Det er dessuten verdt å nevne at figurdesignet er skapt av Dagsavisens avistegner og illustratør Siri Dokken.

«Titina»

I år ville Roald Amundsen teknisk sett ha fylt 150 år, og «Titina» feirer dette jubileet ved å utforske hva som egentlig kan ha skjedd da han forsvant sporløst i 1928. Så dette er en forholdsvis sann historie om tre høyst virkelige figurer: polfareren Amundsen (stemmelagt av Kåre Conradi), hans italienske samarbeidspartner Umberto Nobile (Jan Gunnar Røise) og fremfor alt sistnevntes trofaste foxterrier Titina. En kvikk løshund som var etterlatt alene i Romas gater, før hun ble adoptert av sin nye bestevenn Nobile. Etter å ha seilt gjennom Nordvestpassasjen og erobret Sydpolen er den sagnomsuste oppdageren Roald Amundsen på jakt etter nye utfordringer, og tar en rikstelefon til den italienske luftfartsingeniøren Nobile. Han har bestemt at Nobile skal konstruere et enormt luftskip som kan frakte dem begge hele veien til det siste uoppdagede området på jordkloden: Nordpolen.

Den troskyldige ingeniøren føler seg smigret over oppdraget, og starter arbeidet i troen av at de er likestilte samarbeidspartnere, kollegaer og gode venner. Amundsen har imidlertid ingen intensjoner om å dele æren for denne bragden, og «Titina» plasserer ham ikke i et særlig fordelaktig lys. En brysk, pompøs og veldig distansert herremann, som stort sett kommuniserer med kremt og avvisende grynt. Han har et ego på størrelse med sin majestetiske mustasje, som ikke tillater at den mer hjertelige italieneren får sin velfortjente del av oppmerksomheten. Amundsen kan heller ikke utstå at Nobile insisterer på at nusselige Titina må være med på polferden. Med tanke på at Amundsen var notorisk for å slakte og spise hundene sine under Sydpolen-ekspedisjonen har Titina gode grunner til å være litt urolig.

«Titina»

Den stadig bitrere rivaliseringen mellom Umberto Nobile og Roald Amundsen øker gradvis gjennom ekspedisjonen, og ting skjærer seg for alvor mellom dem etter at den stramme nordmannen prøver å koke suppe på stakkars Titina. Mye av det som skjer her er faktisk helt i tråd med virkelige hendelser (vel, kanskje ikke dette med hundesuppe), selv om handlingsforløpet selvfølgelig er kondensert ned og forenklet. Kajsa Næss inkluderer med jevne mellomrom autentiske arkivopptak fra disse ekspedisjonene, som blir sett av Titina og en 93-årig Nobile i 1978. Vi får aldri noen logisk forklaring på hvordan Titina på en eller annen måte ble verdenshistoriens eldste hund, rent bortsett fra at hun kan være et fantasifoster manet opp fra minnene til en veldig gammel mann som er fanget i fortiden.

«Titina» beveger stadig inn og ut av fantasien: med poetiske drømmesekvenser, oppfinnsomme hunde-hallusinasjoner, musikalske avbrekk og morsomme digresjoner. Jeg har for eksempel stor sans for skildringen av fascistdiktatoren Mussolini som en kortvokst miniatyr-hissigpropp med temperamentet til et trassig barn, og de oppriktig vakre sekvensene der Titina blir kjent med en hjelpsom blåhval. Figuranimasjonen kan til tider være litt enkel, men «Titina» er iscenesatt med mye detaljrikdom, høy integritet og håndlaget omtanke. Minst like viktig: dette fungerer som historiefortelling, takker være et velskrevet manus av Per Schreiner («Den brysomme mannen», «Kurt blir grusom»).

«Titina»

Kajsa Næss finner en fin balanse mellom melankolsk alvor og lun humor, det intime og storslagne, hundeperspektiv og menneskelig drama – men det bør understrekes at dette (i motsetning til de fleste norske animasjonsfilmer) neppe kan kalles en ren barnefilm. Småslamper som er vant til frenetisk tempo, gjøgling, dans og promp vil muligens bli litt rastløse av «Titina»s poetiske sinnelag. «Titina» er en ettertenksom arthouse-animasjon mer velegnet for modne tegnefilmfans med god smak, som virkelig lever opp til sine ambisjoner om å være tidenes mest storslåtte norske tegnefilm – og er garantert en fremtidig klassiker.

«Titina» har førpremiere på en rekke kinoer denne helgen og tidlig neste uke. Ordinær kinopremiere 21. oktober.

Dagsavisens faste tegner Siri Dokken har skapt figurdesignet til «Titina». Anmeldelsen er levert av Espen Svenningsen Rambøl som er tilknyttet Dagsavisen som frilans filmanmelder.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen