Gøyalt høyt nivå på «Helt super»

---

4

FILM

«Helt super»

Regi: Rasmus A. Sivertsen

Norge, 2022

---

Qvisten Animasjon har blitt Skandinavias mest pålitelige og produktive leverandør av animerte barnefilmer, mange av dem regissert av Rasmus A. Sivertsen - som blant annet har stått bak «Flåklypa»-filmene, «Dyrene i Hakkebakkeskogen» (2016) og «Kaptein Sabeltann og den magiske diamant» (2019). Årets dataanimasjon «Helt super» er imidlertid ikke basert på en kjent og folkekjær merkevare, men bygger på en original ide av Sivertsen (med et manus av Kamilla Krogsveen). Jeg kan ikke påstå at «Helt super» strutter av norsk særpreg, og det er åpenbart at Qvisten sikter inn utenlandsmarkedet her. Heldigvis holder de da også et høyt internasjonalt nivå, som lett kan måle seg med det øvre sjiktet av europeisk dataanimasjon - selv om ressursene selvfølgelig er for beskjedne til å nå opp til amerikanske studioer som DreamWorks, Illumination og Pixar.

Qvisten har imidlertid rekruttert assistanse en animasjonsveteran med bred erfaring fra disse storstudioene; Carter Goodritch, som tidligere har jobbet på blant annet «Ratatouille» (2007), «Grusomme meg» (2010) og «Coco» (2017). Han står bak figurdesignet i «Helt super», noe som særlig merkes på hovedpersonen Hedvig (stemmelagt av Hennika Huuse). En sjarmerende raring med store briller, høyhalset strikkegrenser og rød bolleklipp.

Det ingen vet er at Hedvig egentlig tilhører en lang slektslinje med vaskekte superhelter, og vil bli den neste i rekken til å påta seg rollen som Superløven. I flere generasjoner har byens store redning vært denne mektige superhelten, som sørger for at innbyggerne slipper å være særlig opptatt av personlig sikkerhet. Hemmeligheten er en magisk superhelt-drakt som forsterker brukerens gode sider - og de dårlige. Nå tilhører drakten faren til Hedvig (Tobias Santelmann). En skjeggete hardhaus med robuste overkroppsmuskler, som i starten av filmen klarer å ufarliggjøre to eksplosive gasstønner og redde en baby i en løpsk barnevogn. Bare en vanlig arbeidsdag for pappa, som har blitt mer oppslukt av rollen som superhelt etter at Hedvigs mamma døde av sykdom. En dag skal Hedvig ta over rollen som Superløven, men den dagen kommer fortere enn hun aner. Et uhell i vaskemaskinen krymper superhelt-drakten, som plutselig er for liten for pappa. Den passer imidlertid Hedvig helt perfekt, så hun må plutselig tre inn i superhelt-rollen på kort varsel.

[ Astrid Lindgrens jul blir norsk animasjon  ]

Hedvig har ingen spesielle ferdigheter: hun er alt annet enn atletisk, nokså klønete og trolig dyslektisk. Det eneste Hedvig er virkelig god på er å spille dataspill, og livestreame sammen med bestekompisen Thomas (Todd Bishop Monrad Vistven). De har hele fire følgere, og gode greier. Hedvig er dessuten full av optimisme og pågangsmot, noe som er en forutsetning for å bli en skikkelig superhelt. Det første oppdraget som Superløven går imidlertid skikkelig på tverke, og hun klarer ikke engang å fange en rampete lemur som skaper kaos i byen.

Pappa mister totalt troen på at Hedvig har det som trengs til å være en superhelt, og verver isteden hennes ufyselige nevø Adrian (Johannes Kjærnes) til oppgaven. Et sportslig skolelys full av talenter, men også med en selvopptatt arroganse som forsterkes av superhelt-drakten. I mellomtiden rekrutterer Hedvig hjelp fra sin eksentriske bestemor (Kari Simonsen), som yngre dager selv var Superløven helt til hennes hemmelige identitet ble avslørt.

Besta kommer opp med en snedig plan på hvordan de i all hemmelighet kan trene med drakten, og finne ut hva som egentlig er Hedvigs store styrke. «Helt super» viser seg å være mer sjarmerende og underholdende enn jeg forventet, med en enkel, allmenngyldig moral om at alle har talenter, og at man ikke trenger superkrefter for å være helt super. Historien suser tett og hurtig av gårde, og når endepunktet i på litt over sytti minutter. En del norske filmskapere har sannelig mye å lære av Qvisten om hvordan man konstruerer effektive manus. Som en livslang gamer varmer det dessuten hjertet å se en barnefilm som har et så positivt forhold til dataspillkultur (men det er muligens verdt å påpeke at Qvisten Animasjon også produserer barnevennlige dataspill).

[ «Olsenbanden – Siste skrik» frir til publikum på tvers av generasjonene, men greier ikke helt å forene det nostalgiske med dagsaktuelle referanser (+) ]

Selve animasjonen er høvelig spenstig, og det lave budsjettet merkes mest i den stive, livløse PS2-fjesmimikken til noen av sidefigurene. Qvisten blander forskjellige animasjonsstiler her, på en måte som faktisk ser ut til å være litt inspirert av «Spider-Man: Into the Spider-Verse». Siden filmen er hjemmelaget har vi heller ingen grunn til å klage over at den er dubbet på norsk, og stemmeleggerne er jevnt over av et høyere kaliber enn vi er vant til å oppleve i dataanimasjoner skapt i utlandet. Særlig MGPjr-vinneren Hennika Huuse er sympatisk og naturlig som Hedvig, og det er hyggelig å høre Kari Simonsen i en sentral rolle som bestemoren (la gå at hun innimellom minner mistenkelig om Solan).

Jeg forstår fortsatt ikke helt hvorfor hver bidige dataanimasjon er nødt til å inkluderer gjøglete kosedyr som skjærer overdrevne grimaser til det virtuelle kameraet, men det er mulig at markedstestene beviser at sånt er hysterisk festlig for alle under fem år. Heldigvis er det flere oppriktig morsomme innfall og episoder her, som sørger for at «Helt Super» også er ganske gøyal for voksne ledsagere.