Kultur

Glitter og doomskap med The Cure i Oslo Spektrum

The Cure har en vokalist som aldri slutter å fascinere, og i Oslo Spektrum skapte Robert Smith og resten av et heltent The Cure en konsert langt forbi hva vi hadde forventet.

Dagsavisen anmelder

---

5

KONSERT

The Cure

Oslo Spektrum

---

The Cure er en av rockens virkelige overlevere, et band som aldri slutter å fascinere og som nærmest gjør det til en kunst å holde konserter som strekker seg inn i bredformatet også hva minutter gjelder. To timer og 35 av sistnevnte, for å være ganske nøyaktig hva Oslo-konserten gjaldt, og ja, det er litt synd å tenke på de som gikk da de første ekstranumrene begynte og som sikkert trodde at nå var det slutt, uten de store hitlåtene.

Vi føler med dem, for en konsert med The Cure er en berg og dalbane gjennom en karriere som byr på noen av de største låtene vi kjenner, men også veldig mange sanger man skal være god fan for å være med på. The Cure i Oslo Spektrum ble med noen unntak en svært god konsolidering av forholdet man har til dem, egentlig uansett om man kom inn i 1979 eller på Øya-konserten førti år etter. En konsert lik vi ble vitne til i Oslo Spektrum, med det som nå er en sekstett, vil sjeldent være et forsøk på å fornye kontrakten, men det er heller ikke en kontrakt som nødvendigvis er utdatert. Det viser ikke minst de nye låtene fra det kommende albumet «Songs Of A Lost World», det første av to stykker som The Cure har jobbet med de siste årene, og som vil bli det første siden «4:13 Dream», som kom for hele 14 år siden. Skal vi forvente noe? Ja, det skal vi.

At The Cure åpner showene på denne turneen som fortsatt er ung, med den nye låten «Alone», sier alt om hvilken selvtillit de har for øyeblikket, og den smitter også over på prestasjonen. Det er en lang, seig, strålende låt av det slaget som vil ligge tungt som godartet kvikksølv i ryggmargen, med en tekst som er mer Robert Smith enn man kunne forlange, en sånn en om tomhet, som begynner med linjer som «This is the end of every song that we sing (...) We toast with bitter dregs, to our emptiness». Uansett hva vi leser i det, denne kvelden skal bli alt annet enn innholdsløs.

The Cure i Oslo Spektrum, 2022.

Allerede på den andre låten, «Pictures Of You», omfavner Robert Smith gitaren for første gang, og holder den som bare han kan, som om den var et barn. Et tegn på at han er i det hjørnet vi helst vil se han, utadvendt, til og med varm i all sin melankolske og smått kyniske velde. Dette bekreftes allerede i «Kyoto Song», krystallklar og så vakker som den kan få blitt, hvor Smith demonstrerer at stemmen er bedre og mer vellagret enn på svært lenge, og at lyden i Oslo Spektrum denne kvelden er på publikums side.

The Cure

«A Night Like This» lyser opp med buldrende intensitet og bass og Smith igjen på gitaren. Han er pratsom, prøver å formidle hvordan han ikke helt har funnet ut av hvor gitaristene er ennå der på scenen, som for å understreke at Perry Bamonte er tilbake igjen for første gang siden 2005. Det blir en litt keitete introduksjon av «Lovesong», den første av de «store» låtene denne kvelden. Smith går høyt, men framføringen er noe generell, uten den store pasjonen bak de kjølige riffene.

Så tennes de tusen mobillys under «And Nothing is Forever», en stor og mektig sår ballade som virkelig viser kraften i Smiths stemme, et register som har et langt bredere spekter enn på den forrige låten. Dette blir symptomatisk for The Cure i Oslo Spektrum, hvor de på noen av hitene viser en nesten synlig kjedsomhet ved å spille, mens de på mindre kjente låter skaper noe nytt der og da. Og en helt ny låt, som «And Nothing is Forever», dirrer av det levende og yre.

«This is really lovely», sier Smith, og mumler noe om at det er altfor lenge siden sist, før de kjører i gang det han kaller nok en «banger», nærmere bestemt «Cold» fra «Pornography». Banger eller ikke, den gjør jobben før «Burn» tennes av munnspillet og de lekende blytunge trommene til Jason Cooper, taktfast som et brennende løpsk godstog i natten. For øvrig en låt fra raritetsskiva «Join The Dots» som viser at The Cure-katalogen er gull langt utover de rene studioplatene, en låt som glir ut i noe nær en jam i sporveksleren i retning «Fascination Street» fra «Disintegration». Vi er inne i en virkelig ildfull del av en konsert som utvikler seg langt sterkere enn fryktet, et samstemt band med gitarist Reeves Gabrels som klippen på Smiths høyre side og bassist Simon Gallup som en midtbanens libero. De tør å løsne grepet, samtidig som Smith rett og slett er i storslag. Det er likevel en lang vei fram med vekslende dekke.

The Cure

«4:13 Dream»-skiva var aldri en stor favoritt, men herfra spiller de «The Hungry Ghost». Setningen som definerer denne låten, om prisen vi betaler for lykke, er en nøkkelsetning for albumet som helhet, laget som en intens skive under press av det som i 2008 var en kvartett. At låten innlemmes nå må være et utslag av ren pliktfølelse. «Push» skyver oss derimot inn i sentrum igjen, med et scenelys som kastes krystallklart ut i salen og hvor bakveggen fyller hele videooverføringen filmet fra bak trommisen slik at vi kan se vår egen eventuelle nesegruse beundring for dette bandet som for lengst har rundet førti år som et av verdens mest innflytelsesrike.

«Want» følger som mer ønsketenkning enn noe reelt stort. Bandet elsker åpenbart å spille den, men det er som de gir opp halvveis selv om de droner seg inn igjen mot «Shake Dog Shake», med svart-hvite videobilder på bakveggen, som i en Derek Jarman-filmfantasi. Vi er tilbake i de tomme fabrikklokalene på 1980-tallet, med «The Top»-albumet som gjør at vi igjen husker hvorfor vi begynte å la oss fengsle av The Cure, hvordan de tok oss til en verden enda skitnere enn vår egen i 1984, uten å miste fotfestet der de sto på skulderen av sine rocka forbilder.

The Cure

Før «From The Edge Of The Deep Green Sea» får vi et halvakustisk gitarintermesso av Smith selv, en ventelåt under tekniske justeringer som framstår mer interessant enn det etterfølgende gjennomsnittsnummeret de insisterer på, og som strekker ut konserter som dette minst en håndfull låter for lenge. Men så, blodrød planet over scenen, trommer som på «Burn», passende nok, og vi er i gang med «Endsong», enda en ny låt fra den kommende skiva med en laaang intro som for å døyve eksplosjonen. Men bak skimtes en melodisk synth som lover det beste før det hele intensiveres i melodien, instrumentalt suggererende ut i både det fjerde og det femte minuttet før vokalen kommer.

The Cure i Oslo Spektrum, 2022.

Er The Cure i ferd med å utgi en av sine beste skiver slik Robert Smith selv indikerer i intervjuer? Låten mister aldri rytmen og intensiteten, og vil, når folk kjenner den, kunne bli en av disse store livelåtene som dundrer ut utenforbehold. Den strekker seg mot ti minutter, og avslutter hovedsettet. Kanskje er vi halvveis ut i kvelden, og det som gjenstår er noen kjente låter som kan kompensere for fudgen i konfekten? Robert Smith sier det selv når han kommer inn: takk for tålmodigheten.

«At Night» er som sfærisk blytåke når den innleder mellomsettet, starten på det som skal bli elleve (!) ekstranummer. «M» er en gulllåt, glamorøs, mørk og lummer som Fritz Lang-filmen, før vi setter kalenderen på 1980 og «Play For Today». Kun bandet på en svart scene, hardt og kaldt lys. Den gangen hadde de ingenting å gjemme seg foran eller bak, og det fungerer i dag også. Så «Forest» før en kort pause, el låt som hogger seg løs fra The Cure-katalogen nærmest på trass. Som for å vise at vi er på ingen måte ferdige. Her er soloene, basshamringen, leken, showet.

The Cure

Så er vi på igjen, «Lullaby» løfter Spektrum. The Cure strammer edderkoppnettet og virtuosene samler seg på scenekanten mens lokalet gynger. Vi er i konsertens vargtimme, før «The Walk» gjør det litt kleint igjen, sånn smått irriterende. De roer den heldigvis etter overtenning og kommer ut på den rette sida, helt i tide til fredag. Solid, smått kjedelig, men uunnværlig. Med «Friday Im in love» begynner kjøret inn mot den uunngåelige avslutningen, et parti hvor «Close To Me» utgjør selve transportetappen – riktignok mesterlig sunget av Smith – før de avslutter med den hellige treenighet: «Inbetween Days», «Just Like Heaven» og «Boys Don’t Cry». Og ja, voksne gutter kan gråte, ofte med rette. Men det er ikke nostalgien som redder The Cure av i dag, det er Robert Smith, den brennende viljen til å utgjøre en forskjell og et band som vil vise at de er på den riktige siden av nåtiden. De kommende låtene blir derfor bandets lovnad for egen framtid.