Norges beste band, dag for dag

---

Børge Skilbrigt/Erland Alexander Heir

Prudence – The Hairy Fairies Day-by-Day

Absolutt forlag

---

Prudence er en av de mest legendariske gruppene i norsk populærmusikk. De var også en av de beste. Jeg kan ikke huske noen jeg var mer fortapt i, gledet meg mer over, og til slutt ble eitrende irritert over at jeg ikke hadde mange nok likesinnede til at de ble rike og ordentlig berømte.

50 år er gått siden Prudence ga ut albumet «Tomorrow May Be Vanished – Victoria: Så bærre pass dæ!». En litt underlig engelsk språklig konstruksjon først, og en undertittel som antydet litt mer om hvor gruppa kom fra: Namsos. Prudence viste seg som et usedvanlig talentfullt og selvsikkert band med sin egen form for folkrock. Samtidig ble dette vårt første møtet med sangeren og gitaristen Åge Aleksandersen, som senere skulle bli Norges største rockestjerne gjennom alle tider.

«Hvis man blander norsk folkemusikk, hard rockmusikk, spilleglede og en god porsjon trøndersk humor, kommer man frem til en musikk som guttene selv kaller trønderrock», sto det i presseskrivet for det første albumet, som er gjengitt i den nye boka om gruppa. Historien deres fortelles i «Prudence – The Hairy Fairies – Day-by-Day». The Hairy Fairies – de hårete feene – var et navn de med selvironisk humor ga seg selv på B-sida på en singel som de hadde gitt ut året før albumdebuten.

[ Takk te dokk: Prudence var Norges beste band på 70-tallet ]

For den nye boka har forfatterne Børge Skilbrigt og Erland Alexander Heir snakket med en rekke bandmedlemmer og andre forbindelser, hentet inn øyenvitneskildringer til store og små begivenheter, og trålet arkivene etter utklipp og dokumenter som brukes som illustrasjoner til begivenhetene. Om vi ikke er med Prudence dag-for-dag helt bokstavelig talt, så kan det ikke være mange aktiviteter som ikke er registrert. Et kjærlig arbeid gjort av blodfans, til glede for andre blodfans. Dette har blitt en 550 sider lang, to og et halvt kilo tung bok som følger gruppa fra starten.

Og enda lenger tilbake. Nøyaktigheten i denne boka kan sammenlignes med Mark Lewisohns Beatles-biografi «All These Years», som foreløpig bare er kommet til sitt første bind, og bruker 1 728 sider fram til gruppa gir ut sin første singel i 1962. «Love Me Do» kom forresten ut for 60 år siden denne uka, enda et jubileum det går an å feire.

Denne historien om Prudence begynner allerede i 1965, med gruppa som kalte seg The Buccaneers. En stund uten medlemmer som senere skulle bli med i Prudence. Noen kan synes at denne framstillingen er i overkant detaljert. Etter en konsert i Åsheim forsamlingshus 4. desember 1965 får gitaristen forbyttet en frakk. Men det er også en spennende fortelling om hvordan det var å spille i band i disse pionertidene i norsk rock. Hvor uendelig langt det var fram til ære og berømmelse for popgrupper fra Nord-Trøndelag, fra resten av landet også, for den saks skyld.

Historien om Prudence er før fortalt av de involverte i Ole Jacob Hoels biografi «Åge – historien om Norges største rocker», og Kaare Skeviks «Drunk And Happy – historien om Prudence og Trønderrocken». Denne boka er et utfyllende supplement. Den gir et innblikk i harde år på turné, der Prudence ble Norges mest populære band, men gikk konkurs på veien. Utenlandske stjerner kom i privatfly og henta masse pæng, «mens et norsk band skuve buss i snø og regn», som Åge Aleksandersen beskrev disse årene i «Det er langt igjen til Royal Albert Hall». Men sammen med slitet kom også gode dager med «rutatskjorta, pågangsmot og mytji tjo og hei», som de senere sang om i avskjedssangen «Takk te dokk».

[ Alt jeg har skrevet om Åge (70) gjennom 40 år ]

Inn i The Buccaneers i 1966 kom sangeren Per Erik Wallum og trommeslageren Kaare Skevik. I 1967 vant Mads Inc med Åge Aleksandersen i spissen Namdalsmesterskapet for popband. Terje Tysland dannet bandet The Sweepers. Vi følger disse videre til de sammen blir Whoopee Choop i overgangen fra ‘67 til ‘68, etter hvert med bassisten Kjell Ove Riseth og Johan Tangen på mandolin.

Like før nyttårsaften 1968 skiftet de navn til Prudence, inspirert av den nye Beatles-sangen «Dear Prudence», som ofte sto på repertoaret på konsertene – eller dansetilstelninger som det helst var mest av. Da måtte repertoaret favne bredt. 10. januar 1969 spilte gruppa for første gang til dans under det nye navnet. Det vil si, i annonsen i Fellesavisa i Namsos var de blitt til Brudence for anledningen.

Ennå skulle det gå fire år før det første albumet gjorde dem landskjente. Prudence spilte og spilte, i perioder også som bandet til Namsos’ nye popstjerne Stein Ingebrigtsen. De fikk gitt ut tre singler på det lille plateselskapet Experience i Mosjøen, før de fikk kontrakt med Polydor i Oslo i 1972. Sommeren samme år gjorde de stor suksess på Kalvøya-festivalen, og med utgivelsen av «Tomorrow May Be Vanished» var gruppa omsider på toppen av norsk rock. Det var bare så synd at toppen av norsk rock ikke var veldig høy på den tida. Albumet solgte respektabelt, sakte til å begynne med, men på nyåret 1973 var den på 14. plass på VG-lista og skal til sammen ha nådd 10 000 eksemplar, ifølge opplysninger i denne boka.

[ Jonas Fjeld er 70: Fra galskap til godhet ]

Prudence fortsatte med å gi ut det ene albumet bedre enn det andre. Det hjalp ikke stort økonomisk. Utbyttet sto ikke i forhold til innsatsen. De måtte til tider ty til «ordentlig» arbeid for å overleve. I januar 1975 kappet Kjell Ove Riseth av seg flere fingre i en ulykke på et sagbruk i Namsos, og måtte gi seg som bassist.

Jeg leser med spesiell interesse sidene om den tredje Ragnarockfestivalen, på Ullevaal stadion i 1975, siden jeg var der selv, på festival for første gang. Her var Prudence medarrangører, i håp om å ta igjen litt av det tapte økonomisk. Gruppa gjorde en fantastisk opptreden, med publikum i runddans på arenaen. Likevel annonserte Åge Aleksandersen fra scenen at dette kom til å bli gruppas siste festival i Oslo, siden de hadde bestemt seg for å legge opp. En skuffet protest fra forsamlingen på gressmatta var ikke nok til å få dem til å ombestemme seg. Nå sto det bare igjen å gi ut albumet «Takk te dokk», og legge ut på avskjedskonserter, landet rundt igjen. Den siste konserten, i Studentersamfundet i Trondheim, er foreviget på dobbeltalbumet «11/12-75», en strålende oppsummering av alt Prudence sto for.

Å sette på igjen «Tomorrow May Be Vanished» igjen, 50 år etter utgivelsen, og bla i den nye boka om Prudence samtidig, er en sann svir. Albumet begynner med «North In The Country», som uansett hvor sprek og opplagt den høres ut handler om prøvelsene ved å spille i band. I «14 Pages» kommer det fram at Åge Aleksandersen har fått barn, og allerede har flere hensyn å ta. Den eneste sangen fra denne æraen som han ennå spiller på konserter. Albumet er en herlig påminnelse om den oppfinnsomme optimismen, entusiasmen og pågangsmotet som preget Prudence på vei inn i en ny og, på godt og vondt, begivenhetsrik fase av karrieren.