Einstürzene Neubauten med skjønnhet, raseri og en nystemt handlevogn

---

5

KONSERT

Einsturzende Neubauten

Sentrum Scene

Ultimafestivalen

---

Det ble en av disse kveldene hvor alle spøkelser finner sammen igjen over et band som har vært en samlende kraft i over fire tiår. I hvert fall om man skal dømme etter de mange begeistrede ropene da Blixa Bargeld spør om det er noen i salen som var til stede på bandets første Oslo-konsert. Han høres oppriktig overrasket ut, også over sin egen uttalelse om at det er nesten førti år siden. I dag står vokalisten og den ubestridte visjonæren bak gruppa på scenen som han aldri skulle gjort annet, skarp og fokusert, helt i ett med elementene, det vil si musikkens iboende nærhet til tilstandene og ideene den springer ut av. «Alles im Allem» som kom ut i 2020, som et jubileumsalbum å regne, er utgangspunktet for den omfattende «The Year Of The Tiger»-turneen som bringer dem til Oslo i regi av Ultimafestivalen 2022.

Ultima-tilknytningen er naturlig for et band som har et utgangspunkt i kunstmusikkens gråsoner mellom punken, rocken og det postapokalyptiske kaoset i byen de er født ut av. Berlin raser ikke sammen lenger, tvert imot er den i rask endring som en av de mest utbygde hovedstedene i Europa. Slik var det ikke da Blixa Bargeld dannet bandet mens muren ennå definerte byens innbyggere og kunsten og musikken ble en refleksjon av bygningenes og menneskenes skjøre beskaffenhet. Sånn sett ble Einstürzende Neubauten et av rockehistoriens mest stedsspesifikke og treffende bandnavn.

Konserten på Sentrum Scene starter i Berlin, med «Wedding» fra «Alles im Allem». Blixa tar ingen sjanser og forklarer etter låten at Wedding er en bydel i Berlin, i tilfelle noen skulle tro at han er blitt en vel stor romantiker. Kanskje er han det også, i hvert fall når det kommer til hjembyen, som har fortsetter å behandle musikalsk og tekstmessig som et pågående mentalt bevaringsprosjekt. «Wedding» er en umiddelbar låt, hvor alle lydene finner sin naturlige plass mens Bargeld nærmest messer fram navnet på bydelen, et av flere landemerker i hovedsakelig gamle Vest-Berlin som «Alles im Allem» tematisk sirkler rundt. «Grazer Damm» og «Tempelhof» er landemerkesanger fra den siste platen som naturlig finner veien inn konsertsettet, som blir temamessig forsterket gjennom låten «Die Befindlichkeit des Landes» som var helt sentral i filmen «Berlin Babylon», som altså ikke må forveksles med «Babylon Berlin». Førstnevnte handlet om oppbygningen av en by med musikk av bandet som tok navnet sitt etter den samme sammenraste byen.

[ Se bildene fra Bylarm 2022 ]

En gang i tiden var Einstürzende Neubauten et kaos av spontanitet, improvisert på gjenstander som sjelden var påtenkt en framtid som musikkinstrument. Mange av disse ideene er videreført i dagens bandkonstellasjon, selv om det er tangenter og elektroniske impulser som etter hvert danner kjernen i skaperkraften. Det er en fryd å se jet-turbinen på scenen igjen sammen med andre tekniske og industrielle innretninger som man bare må lure på hvordan de får lyd ut av. Det mest besnærende er når de bringer handlevognen inn på scenen og skaper den om til et strengeinstrument. Dette er vel å merke et gammelt triks i Neubauten-boka, men i dag kan Bargeld tillate seg å spøke med at moderne handlevogner er utstyrt med GPS. De har imidlertid beholdt sin gamle modell.

Med seg på scenen har han perkusjonisten N. U. Unruh, bassisten og medgrunnlegger av bandet Alexander Hacke, gitaristen Jochen Arbeit, keyboardisten Felix Gebhard og altmuligmannen Rudolf Moser. Det er han som står bak når shoppingrispapirbagene omgjøres til trommer og de store metallpipene som danner et helt eget instrument i seg selv lager gromlyd. Selv får Blixa Bargeld kveldens største applaus da han med stor musikalsk og dramatisk presisjon slipper metallpinner som blir et rytmisk momentum i seg selv. De er også innom påfunnet fra «Jewels»-prosjektet hvor de skapte en kortstokk med 600 kort påskrevet et innfall utledet av tanker eller hendelser rundt bandets historie, som så bestemte hvilken vei innspillingen skulle gå. På konserten blir det et lappeteppe av innfall, som kanskje ikke er så tilfeldig som Bargeld vil ha det til.

[ Pop uke 37: Sanger på vei mot høsten (+) ]

Blixa Bargeld er i det gode hjørnet også humørmessig. Han er autoriteten på scenen og i rommet som synger bedre enn noensinne, kontrollert og med en artikulasjon som gjør hvert et ord krystallklart, helt i tråd med hvordan de bygger opp lydene som utgjør musikken utover de tradisjonelle instrumentene, hvor sørlig Gebhards keyboard får briljere ved siden av Hackes neste orkesterledende basspill på flanken. Innimellom bryter Bargeld ut i skrik som får Sentrum Scene til å revne, lik en kompressor som løper løpsk. Blant publikum ropes det på eldre låter, som «Halber Mench». Men ned den veien går ikke bandet denne kvelden. I stedet er det «Alles im Allem»-låtene, inkludert tittelkuttet, som står på menyen, med noen utsøkte tilleggslåter fra i hovedsak de siste tjue årenes produksjon. Og den er i grunnen ikke stor. «How Did I Die» er med fra «Lament», bestillingsverket laget til hundreårsmarkeringen for utbruddet av første verdenskrig i 2014. Nydelige «Nagorny Karabach», hvor det ulmer fra enklavens dystre fortid, kommer tidlig i settet, en låt som opprinnelig var på «Alles Wieder Offen» fra 2007, det siste reelle studioalbumet før «Alles im Allem».

Fra 2007-albumet spiller de også en offensiv versjon av «Susej» som siste nummer i hovedsettet, før de kommer inn igjen for et knippe ekstranummer, hvorav de første er fra sisteplata. «La guillotine de Magritte» blir høydepunktet, en makaber og fascinerende låt hvor Blixa Bargeld virkelig kan la vokalen jage over de perkussive formasjonene. Så lar de en gammel klassiker, «Redukt» fra «Silence Is Sexy», ende det hele. Lenger bak enn til det albumet, utgitt i 2000, går de ikke, men til gjengjeld spiller de også «Sabrina» fra dette albumet, en mørk og industriell hymne over et lands skjebne. Ser man den som en allegori som når ut over bandets hjemland, føles låten nesten mer aktuell i dag, femten år etter at den ble skrevet.

[ En drøm av en David Bowie-film (+) ]

Einstürzende Neubauten byr akkurat på den nesten høytidsstemte konserten man forventer av dem etter førti år, følelsen av å være til stede ved en begivenhet. I sitt motkulturelle manifest ligger punken fortsatt bevart, og selv om de bygger store og vakre industrielle formasjoner ligger brutaliteten og uroen latent under, som om det kan eksplodere når som helst. Innimellom gjør det også det, enten instrumentelt eller gjennom Bargelds vokal. Det blir en regissert og arrangert storhet med en enhet hvor alle vet sin plass, og hvor Bargeld og dels Hacke styrer det hele som et finstemt maskineri. En overbygning av noe nært, relevant og samtidig storslått som gjør dem evig aktuelle og i evig endring i takt med omgivelsene. Nostalgien kan man når som helst gå tilbake til platene og videoene deres for å oppleve, men etter over førti år blir en konsert som den på Sentrum Scene et bevis på at det er på scenen, i øyeblikket, at Einstürzende Neubauten er på sitt kunstneriske beste, og at det er her de virkelig får utnyttet musikkens iboende potensial.