Bernhoft/Kamara/Slopes
Jarle Bernhoft ble bedt om å framføre en versjon av Bill Withers’ «Lean On Me» for årets TV-aksjon til inntekt for Leger uten grenser. Han ville heller lage en ny sang selv. Å lage en ny sang i stedet for «Lean On Me» er mildt sagt dristig. Det skal litt til å nærme seg Withers’ 50 år gamle, men evig unge sang, som også er havnet i den norske salmeboka. Det bekreftes heldigvis at det ikke var tilfeldig at Bernhoft ble nominert til en amerikansk Grammy-pris i r&b-klassen i 2014.
Bernhoft tenkte seg en sang om familie og andre forbindelser på tvers av landegrenser, en luksus i ei tid der dette ikke er like opplagt for alle. Han har fått med seg Fato Kamara og Slopes (Dag Holtan-Hartwig) og laget den gospelaktige «Miles Away», som har litt av dem samme trøstende stemningen som «Lean On Me». De tre er svært samstemte harmonisk, og løfter sangen til store høyder. Den hadde vært en hit i gamle dager. Sangen framføres av alle tre sammen under TV-aksjonen søndag 23. oktober.
Kamara er også aktiv på egen hånd. Bare tre uker etter et sidesprang med hennes versjon av Jim Steinman og Bonnie Tylers «Holding Out For A Hero» (for animasjonsfilmen «Helt super») kom hun i forrige uke med sin egen «Patterns». Et oppgjør med dårlige vaner, som høres ut som det kan bli en god vane å høre på med jevne mellomrom. Kamara er også på «Lindmo» med denne sangen denne fredagen.
[ Pop uke 39: En av landets store popstjerner albumdebuterer ]
Thea and The Wild
Erfarne lesere av disse sidene kan komme til å tro at Thea & The Wilds albumtittel «Deadheading» har noe med Grateful Dead å gjøre. Det dreier seg imidlertid om å fjerne døde blomster fra planter for å gi næring til nye, får vi vite. Thea Glenton Raknes sammenligner dette med å flytte fra Oslo og begynne et nytt liv på Hurumlandet.
I studioet de kaller Helt Vilt har hun og samboer Cato Salsa Thomassen (sist sett med Madrugada) spilt inn dette albumet, som tar vare på følelsen av fin gitarpop fra mange lag av historien. Ikke helt wild med andre ord, men en gjennomført god oppdatering av gamle tradisjoner. Det er lett å la seg henføre av sanger som «Misery Mountain» og «Riptide». Og i «Stay Here My Heart» kommer Børge Fjordheim inn i miksen, som for å slå ettertrykkelig fast at det er noe eget med en ekte trommeslager.
[ Pop uke 38: Sanger om livet, på godt og vondt ]
Kristian Torgalsen
I førpandemiske tider vakte Kristian Torgalsen oppsikt med sine to første album, «Infinity On My Mind» og «Get Real». Med «No One Told Me» fikk han til og med en opptreden på «Lindmo» med ei supergruppe av stjernemusikere som også var med på platene. I omtalen av «Get Real» stilte jeg spørsmål om hans lett filosoferende tekster kunne gjort seg minst like bra på norsk. Dette har han tenkt på selv også, for her kommer album nummer tre, «Dra hjem» med sanger på morsmålet.
Torgalsen lager musikk med en slags 70-tallsfølelse, melodiøse sanger som er strøkent produsert. Mens de forrige platene har vært laget med svært erfarne folk har han nå et yngre band i ryggen. Det kan hende at dette, sammen med de norske tekstene, er med på å gi albumet et enda nærere, og mer imøtekommende preg. Sangene hører fortsatt hjemme i visepopen, men bryter ut i to spor som skiller seg ut: «Helt klart» med sin skurrende Neil Young-protest, og den etterfølgende jazzaktige balladen «Ny start».
[ Popuke 36: Michelle Ullestad er favoritt før Bylarm og Urørt ]
Dagny
Dagny har hatt en god sommer på festivalscenene, ikke minst på Øya der vi utropte timen hennes til et av høydepunktene. Dessuten har hun solgt 16.000 billetter på egne konserter. Den nye singelen «Highs & Lows» begynner lavt, men går fort høyere, en pianoballade som bygger seg opp til det som høres ut som en framtidig følsom konsertfavoritt. Hennes egen «Hunting High And Low»? Dagny forteller at dette blir noe av det siste vi hører fra henne før hun begynner den lange veien fram til et nytt album, oppfølgeren til skamroste «Strangers/Lovers» fra 2020.
Daufødt
Daufødt ble her i avisa utropt til et av de mest spennende navnene på Bylarm i 2020, og fikk senere Spellemannprisen i rock for dette året, etter debutalbumet «1000 Island». De er raskt tilbake med oppfølgeren «Aromaterapi», som høres ut som alt annet enn det vi vanligvis forbinder med ordet. Ikke at jeg har forsøkt det selv, altså.
Daufødt høres høyst levende ut, med musikk som merkes fysisk. «Spy blod & dø» heter åpningssangen, som antyder litt om hvordan de høres ut. Av godt etablerte band er det bare Honningbarna som slår like hardt fra seg. Produsenten Lasse Marhaug (som nylig ga ut et helt annerledes album på egen hånd) har strammet skruene i forhold til forrige plate. Her er spennende titler som «Heksesangen», «Marerittet» og «blijævlastygg. no», men Annika Linn Verdal Homme bruker igjen stemmen på en måte som gjør det vanskelig å fordype seg i innholdet.
Selv beskriver gruppa albumet som «forvrengt og knust – med noen ganske voldsomme valg. Det føler vi er noe som trengs i en så ustabil tid som vi lever i. «Aromaterapi» er en sonisk tilstandsrapport fra det å være ung i 2022.» Som ikke helt ung lenger selv kunne dette fort blitt fjernt, men det er aldri for seint å la seg imponere av musikk som er går så høyt, fort og sterkt for seg som dette.
Monster Blomster
Trondheimsgruppa Monster Blomster debuterte i 1994 med albumet «Lisa gikk til helvete», med forbindelser til Motorpsycho. De kommer 28 år etter med sitt fjerde, det første i det nye århundret. Hovedmannen Øyvind Ryan har likevel holdt på, under eget navn, som Ryan-banden og med enkelte mer flyktige påfunn.
Å høre Monster Blomster igjen i dag er mer enn hyggelig, med deres litt skranglete, skurrende, alternative gitarrock. Som det viser seg at det fortsatt går an å sjarmere med, når sangene er fine nok. Ryan har alltid hatt teft for hva som skal til i så måte. «Aldri så godt at det ikke er galt for noen» og «Den her historia er fra virkeligheta og den er ikke sann» er eksempler på deres beste kunster. Albumtittelen «Pop Spesial» er inspirert av radioprogrammet som ble en institusjon i det de kaller Monster Blomsters formative år. Albumet varer som radioprogrammet i 40 minutter. Omslaget ser ut som en samlekassett fra denne tida. Mer enn godt nok for meg.
Karin Park
Karin Park kommer opprinnelig fra Sverige, men har vært sterkt til stede i det norske musikklivet i 20 år. Dette markerer hun med albumet «Private Collection», som er nyinnspillinger av ni sanger fra disse årene. Sangene er tatt ned til ballader, med store atmosfæriske stemninger i mange av produksjonene, også de som hadde mer konvensjonell poplyd i utgangspunktet. Åpningssangen «Traces Of Me» er helt ny, mektig og majestetisk.
Karin Park har også blitt halvparten av gruppa Årabrot de siste årene, og ektemannen Kjetil Nernes er nå med her og der på hennes album. Innspillingen er gjort i en kirke i bygda der hun vokste opp. For det meste alene med synther og mellotron, som hun gjerne framfører dem live, er hennes egen beskrivelse av produksjonen.
