Pop uke 38: Sanger om livet, på godt og vondt

Tora

Tora Dahle Aagård kunne til begynne med oppfattes som enda en bluesrocker, med eksepsjonell gitarteknikk. Musikken på hennes første hele album, «Girls» i 2019, utvidet horisonten til soul og r&b , med sanger der det gnistende gitarspillet var mer en bonus enn selve hovedsaken. Hennes beste sang, «Hey Girl», var en sånn som Prince kunne laget i sine beste år, med sin uimotståelige lekne musikalitet, men også et eksplisitt tekstinnhold som ikke hadde passert sensuren hvor som helst. En sang som også gjorde det klinkende klart at Tora foretrekker jenter, noe det nye albumet heller ikke legger skjul på.

«Army Of Rainbows» er en forsiktig start på albumet, og beskrives som «en hyllest til alle som føler seg litt utenfor det vi i dag anser som normalen». Albumtittelen «Seventeen» er hentet ut av denne sangen, et minne om å være 17 og føle at hun var annerledes. Det blir heitere etter hvert. Hele albumet er fullt av herlig frekk, funky feminisme. Men også den mer ømfintlige «Girls Like Me» helt til slutt.

Tora presenteres som et bandnavn, og da kan vi ta med at vi også hører Isak Seltveit (bass), Guri Tranås (kor), Anders Brønstad (gitar) og Magnus Galguften (trommer). Albumet er produsert av Benjamin Giørtz, som har tilført nye poptendenser til musikken.

Det går fortsatt også godt an å gå til Tora bare for å høre henne spille gitarsoloer, som vi får enda mer av i tre kortere mellomspill, «When She Falls In Love», «When She’s Mine» og «When She Leaves», der hun forteller en egen historie med gitarstrengene.

[ Pop i uke 37: Sanger på vei mot høsten ]

Maria Mena

Siden sitt sterke album «They Never Leave Their Wives» har Maria Mena gitt ut sin første singel på norsk med «Speil», og dessuten hatt en stor hit som duettpartner i «Den fineste Chevy’n» med Halva Priset. Nå er hun tilbake med ny singel på engelsk. Denne er skrevet til den kommende TV-serien «Etterglød», om en kreftsyk kvinne og menneskene rundt henne. Mena prøvespilte for en av seriens biroller, men ba i stedet om å få lage musikken.

«It Was Love» er blitt en svært følelsesladet avskjedssang, en «størst av alt er kjærligheten»-ballade som en hyllest til livet, med en stor atmosfærisk produksjon. Virkemidlene er kjente, både i tekst og musikk, og kommer komplett med det Mena kaller en referanse til barnetroen. Gjennomføringen er emosjonell og effektfull. Tårer kan komme til å trille i de tusen hjem når hun synger denne på «Lindmo» fredag.

[ Pop i uke 36: Favoritt foran Bylarm og Urørt ]

Plxntkid

Det mangler vanligvis ikke på oppmerksomhet når norske artister får kontrakt med profilerte utenlandske plateselskap, men Anders Aakerhus har fått være i fred på det amerikanske Epitaph, spesialister på punkorientert rock, som ikke vanligvis gir ut album med titler som «7650 Verdal». I presentasjonen av Plxntkid (uttales plantkid) på nettsidene til Epitaph beskrives Verdal som et sted med et sparsommelig tilbud til musikkinteresserte, bortsett fra når en «annual local festival sees revellers dress up in early 1900s farm clothes and drive traktors through the streets to the sound of country music». Så langt om Vømmølfestivalen.

Som artisten Plxntkid kommer Aakerhus med emosjonell rap, med det mørkere lydbildet som er trap-varianten av hip hop. Den nye singelen «Parasite» er nærmest et primalskrik, men også et innlegg i debatten om medisinering av psykiske problemer. Parasitten i tittelen er bivirkningene av antidepressiver. Vi skal holde oss unna den medisinske diskusjonen her, men tonen i dette innlegget er det vanskelig å ikke bli berørt av. To minutter varer sangen. For dem som vil ha mer har fjorårets minialbum sju låter til, svært fengende lydmessig, men med usedvanlig åpenhjertige tekster om personlige problemer, tvangstanker og angst, som ikke er alminnelig pop-lyrikk. Langt fra lett underholdning, men lett å legge merke til.

[ Pop uke 35: Matilda - nå er det personlig ]

Christian Winther

Gitaristen Christian Winther har vært å høre i flere grupper litt utenfor allfarvei de siste årene, på sitt eget album «The Clearing» i 2019, og som gitarist på det fine albumet til Selma French som åpnet platehøsten så fint.

«Urfuglen» ble skrevet som et bestillingsverk til den alternative festivalen Motvinds 5-årsjubileum i 2020. Da kunne den ikke framføres live, men ble i stedet spilt inn i studio. Med Anja Lauvdal (tangenter), Tuva Syvertsen (fele), Ina Sagstuen (vokal/elektronikk), Magnus Nergaard (bass) og Veslemøy Narvesen (trommer).

«Urfuglen» er inspirert av Tor Ulvens diktsamling «Skyggen av urfuglen» fra 1977, med tekstene her er nye. Jeg griper meg selv i å gruble over om dette oppfyller pressemeldingens antydninger om post-punk, eller om det egentlig handler om post-rock. I begge tilfeller frisinnet bruk av rockens eldre virkemidler, med en ny form for rock som resultat. Sånn gikk jeg meg vill i håpløse sjangernyanser, i stedet for bare umiddelbart la meg rive med av et helt annerledes stykke musikk, som det fint går an å fortape seg i på sine egne premisser.

Gebhardt

Håkon Gebhardt slo seg opp som trommeslager i Motorpsycho i gjennombruddsårene. Etter at han sluttet der ble det countryrock i HGH, barnesanger i Meg og kammeraten min, og en overraskende rolle som medspiller for Elisabeth «Bettan» Andreassen.

Gebhardt har flyttet til Italia, og driver i dag et studio i Firenze. Her har han laget det nye albumet «Geb Heart». Dette er en stor produksjon som bærer preg av artisten har tatt seg god tid. Kona Mari Simonelli spiller bass og bidrar til tekstskrivingen. Ellers gjør Gebhardt alt selv, og det er mye, i spennet fra organisk spill til prosessert lyd. Gebhardt viser at han kan lage sanger som fanger oppmerksomheten. Dette er et album med mer strøken poprock enn den eksperimentelle solodebuten «Gebhardt Plays With Himself» som nå er 22 år gammel. Et sterkt gjenhør, bare han nå ikke har lagt bort banjoen for godt!

Britt-Synnøve Johansen

Britt-Synnøve Johansen huskes nok best for å ha vunnet MGP med «Venners nærhet» i 1989, en av de bedre i dette spetakkelet.

Siden har hun for det meste sunget seg utenfor popmusikken, med barneviser, tango, sigøynermusikk og sanger av Edith Piaf på norsk, med helt naturlig skarre-r. Hun har ventet på en anledning til å lage sanger inspirert av den franske chanson-tradisjonen selv. Her er de. En helt annerledes euro-visjon.

«Mørk salong» er sanger med det hun kaller «liv, kjærlighet, melankoli og dramatikk». Tekstene har hun skrevet selv, med melodier av Ragnvald Wernøe. Hun synger med et stort band som skaper den rekke stemningen, på en måte som aldri får oss til å tenke på dette som eksotisk nostalgi eller musikalske utflukter til andre strøk. Sangene står seg på egne premisser, som noe av det fineste vi får høre som rendyrket visesang i høst.

Haakon Ellingsen

Haakon Ellingsen har aldri vært en artist som roper høyt om oppmerksomhet, men har i en årrekke gitt ut plater for venner av den melodiøse, velklingende gitarpopen fra 60-tallet. «Cloudberry Tales» er hans tiende album på litt over 20 år, i tillegg til utgivelser med kultband som The Last James, When og The Gramophones.

Etter fem år med norske sanger gikk Ellingsen tilbake til engelske tekster med forgjengeren «My Purple Dress». Denne gangen utvider han instrumentparken til syrisk oud, portugisisk fadogitar, indisk harmonium, irsk bouzouki, charango og ukulele. Hele tiden med den klassiske popfølelsen i god behold. Albumet er spilt inn i Fredrikstad med Kyrre Fritzner som produsent, og både Jørn Christensen og Lars Lundevall er med og spiller. «That Donovan Song» avslører mer om hvor inspirasjonen kommer fra.

Kanaan

Trioen Kanaan vant Spellemannprisen i rock for i fjor med albumet «Earthbound». Nå er de tilbake med en ny låt, som varer i 28 minutter, og egentlig kvalifiserer til albumlengde. «Beyond» heter den, og her setter de kursen ut i rommet igjen, bortenfor det meste, med en episk speisa jam. Gitaristen Ask Vatn Strøm har nettopp gitt ut album med to andre band, Soft City og BangBang Watergun, og ellers hører vi Eskild Myrvoll på bass og Ingvald André Vassbø på trommer. I løpet av denne halvtimen spiller de seg opp til et sprakende, skurrende klimaks. Den lange låten kommer fysisk på samlealbumet «International Space Station Vol. 1» med de likesinnede gruppene Kungens Män, Electric Moon og Elonmusk.