Kultur

«Det virket ikke opplagt at denne gruppa skulle spille i 40 år til»

Denne uka tar Vazelina Bilopphøggers farvel med tre kvelder i Oslo Spektrum. Det hadde vært ganske trist, om det ikke var for at det også sikkert blir ganske morsomt.

Planene for en avskjedskonsert med Vazelina Bilopphøggers ble presentert i et ellers tomt Oslo Spektrum for ganske nøyaktig tre år siden. Så kom koronaen. Men avskjeden er fortsatt også en feiring av deres 40-årsjubileum:

– Vi er i fin form, men ikke like fin som i 1979. Å spille i rockeband er hardt fysisk arbæ', sa Eldar Vågan da gruppa la fram sin dristige plan om å fylle Oslo Spektrum. Så viste det seg at alle billettene ble utsolgt på noen få minutter. Det samme skjedde med en ekstrakonsert. Nå er det bare noen billetter igjen til den tredje konserten – som i praksis blir den første, torsdag 6. oktober.

– Det blir vel en litt trist 40-årsfest, spurte vi den gangen avskjeden ble annonsert.

– Vi er glade gutter vi, men vi skal ikke undervurdere det emosjonelle i dette. Det er jo en vegg som faller ut i musikkbransjens skjøre hus, sukket Vågan. Den gangen var det tre år siden Arnulf «Høgger’n» Paulsen solgte bilopphoggeriet sitt på ordentlig, og ble pensjonist. Nå er det altså seks år siden.

Vazelina Bilopphøggers feide inn i norsk musikkliv i 1980, midt i en bølge av radikal ny bølgemusikk og en gryende interesse for mer pastellfarget lettsindig pop. Her kom de med sin retrospektive form for rock’n’roll, og ble noe helt for seg selv – Vi så ut som gamle tullinger, med en utagerende form for opptreden. Folk trodde nok vi var eldre enn vi var. Nå begynner vi endelig å ligne på de vi skulle sett ut som i starten, humrer Eldar Vågan.

Storselgerne i popverdenen da Vazelina oppsto var Elton John, Olivia Newton-John, Abba og Electric Light Orchestra. På den andre siden, i norsk rock var The Aller Værste, Kjøtt, De Press og Wannskrækk på vei opp. Vazelina kom som en slags … kontrast?

– Ja, så absolutt. Vi stilte i dress, skjorte og slips. Vi skulle se profesjonelle ut. Selv om privatlivet var på bånn, ler Vågan, og sammenligner Vazelina Bilopphøggers med Blues Brothers, som kom i gang omtrent samtidig i USA, men ikke hadde slått gjennom som fenomen da det begynte å røre seg i høggeriet oppe på Toten. Siden har gruppa aldri gått på akkord med denne identiteten: – Vi har vært knallharde med kostymene, i hatt og dress, alltid i rollen på bilder. Vi har aldri stilt opp og spilt akustisk. Vi er noen karakterer hver for oss. Dårlige skuespillere, som spiller seg selv. Så har det blitt godt påsmurt, med tegneserier og TV og mye annet.

Et av de første bildene av Vazelina Bilopphøggers ble tatt av journalist Viggo Sandvik Hansen, uvitende om at han snart skulle ta over mikrofonen i gruppa.

Den store oppvåkningen for unge Vågan kom i 1978, med albumet «Rock Billy Boogie» med Robert Gordon. Gordon fikk ham til å forstå at det gikk an å spille den gamle rocken tøft også. – Jeg var i Oslo, på Elvis-festival på Eldorado, og fikk se den plata i et vindu i Torggata. Jeg hadde ikke med penger, så jeg kjøpte den senere hjemme på Gjøvik. På den tida var det mye «Grease», The Darts og Boppers, 50-talls retro spilt som dansemusikk. Pent og ordentlig og fine farger. Robert Gordon var skremmende og brutal, forteller Vågan.

Han oppdaget at Arnulf «Høggern» Paulsen hadde kassetten med Robert Gordon i båten sin, og i 1979 startet de band sammen for å framføre alle disse låtene. Oversatt til norsk. «Grease» var ikke regnet som verre enn at de kunne bruke den spanske tittelen på filmen, «Vaselina», som bandnavn.

Selv fikk jeg oppleve Vazelina Bilopphøggers helt i startfasen, i NM i Rock i 1980, i Nidarøhallen i Trondheim. De konkurrerte blant mange andre med The Kids, og Catrix, gruppa som skulle bli Mods. Ingen av dem vant. Det gjorde Allison fra Bergen, som ikke satte like sterke spor etter seg etterpå. «Vazelina Bilopphøggers var morsomme i tre minutter, og så spilte de i 15 minutter til», skrev jeg i Nye Takter. Det virket ikke opplagt at gruppa skulle spille i enda 40 år til.

Men Vazelina ga fort ut singelen «Gi meg fri i kveld» og «Bilopphøggerboogie», som ble en veldig stor slager. De ble nødt til å spille inn albumet «24 timers service» i full fart, med resten av sangene de kunne. Det gjaldt å smi mens jernet var varmt. Dette kunne jo ikke vare …

– Vi var ferdige på folkehøgskolen på Tonheim. Vi skulle spille til sommerferien, og være ferdig med det. Så solgte vi 100.000 album, og måtte ta oss sammen. Vi hadde spilt i andre band i flere år, men nå fikk vi ordentlige spillejobber, og da måtte vi stramme oss opp, har Eldar Vågan forklart. Sangeren Bjørn Berg og bassisten Torbjørn Nicolaysen sluttet i løpet av det første året. Tangentspilleren Jan Erik Johnsen ble værende sammen med Eldar og Høgger’n. Inn kom Viggo Sandvik Hansen som sanger og Rune Endal på bass. Siden solgte gruppa over en million plater til.

Vazelina Bilopphøggers lagde kaos i trafikken da de lanserte LP-plata "Slitin i knea" i 1981. Det sies at det var Kåre Willock som tittet ut av vinduet høyt oppe i Stortinget for å se hva som foregikk.

I tillegg sin uomtvistelig folkelige suksess har også Vazelina Bilopphøggers fått en slags kultstatus i moderne tid. Gruppa har blitt en høyt respektert del av norsk rockhistorie, og tatt på alvor, til tross for sin uhøytidelige profil. – De første som skrev om oss var Gateavisa og Kriminaljournalen. Etter 100.000 plater kom VG, Aftenposten og Arbeiderbladet også. Det var jo meningen at vi skulle være knalltøffe og skremme folk med hard rockabilly, sånn som Robert Gordon og Stray Cats. Så prata vi totning, og folk flirte. Neste gang stilte vi bedre forberedt, og da flirte folk enda mer. Så kom Viggo Sandvik inn i gruppa, han var også en showmann, og så ble det enda mer av sånt, forteller Vågan.

1983: Vazelina Bilopphøggers får sølvplate for albumet "På Tur". Fra venstre Viggo Sandvik, Jan Einar Johnsen, Rune Endal,  Eldar Vågan og Arnulf Paulsen.


Eldar Vågan forteller at de mest populære sangene til gruppa alltid har vært fra de første platene de lagde. – Ofte er det dette som er repertoaret vårt når vi spiller. Det blir litt slike greatest hits, og litt tullprat. Med en flokk tullebukker som får folk til å glise. Det ser ut som en innebygd refleks, men det er bedre planlagt enn det virker som: – Vi pleide å gjøre doble forestillinger på Chat Noir, og da helga kom ville vi reise hjem så fort som mulig. Derfor begynte vi å knipe inn noen sekunder her og der. Og da fant vi ut at forestillingene ble bedre.

Vazelina Bilopphøggers spilte på Øyafestivalen i  2017.

«40 år med vondt brennevin» er mottoet for avskjedskonserten. Det spiller litt på den gamle albumtittelen «11 år uten kvinnfolk». Eldar Vågan har selv tegnet plakaten for anledningen, og stått for scenedesignet, som er en utvidet utgave av det digitale bakteppet på Øyafestivalen i 2017.

En ekstra attraksjon på jubileumskonserten blir et gjensyn med Viggo Sandvik, som sang i gruppa i 25 år, men sluttet i 2006, og ble erstattet av Kjetil Foseid. De har også med Bjørn Berg, sangeren fra det aller første året, og derved på «Gi meg fri i kveld» og «Bilopphøggerboogie». Eldar Vågan forteller at de har lagt opp til et program på én og en halv time, og at konserten derfor kommer til å vare i to timer hvis de skeier ut som de pleier. – Dette blir ikke revy, ingen kostymeskifter. Vi er nøye på det. Vi kunne hatt med flere av dem vi har spilt sammen med, men nei! Når det står Vazelina Bilopphøggers på plakaten, da er det konsert, og det er vi som spiller.