Jonas Fjeld er 70: Fra galskap til godhet

---

Jonas Fjeld

To The Bone

Vox

---

Strengt tatt er det Terje Lillegård Jensen som fyller 70 år nå. Jonas Fjeld har vi bare visst om i 50 av disse årene. En av de næreste, varmeste og tryggeste sangerne Norge har. Vi kjenner ham best fra sanger som «Engler i sneen», «Hun kom som en engel», «Drammen i regn» og «Den svarte elva». Vi hørte ikke disse komme da Jonas Fjeld først gjorde seg gjeldende med Jonas Fjeld Rock And Rolf Band i 1973. En kameratgjeng fra Drammen som kunne endt som en kuriøs parentes i den lokale rockehistorien hvis det ikke hadde vært for at debutsingelen «Dancing To The Rock And Rolf» var så storartet. En solid rock’n’roll-låt, framført av denne rungende, rå røsten som har preget norsk musikkliv siden. «Peace on earth and brotherhood of man/That is not exactly our plan», sang han. Dette var, forsiktig sagt, noe helt annet enn det han er kjent for i dag.

Året før dette igjen hadde noen hørt Terje Jensens aller første innspilling, som fløytist på den evige sesongbetonte slageren «Sommervise» med gruppa Kristoffer Børs. De kom til og med på TV, i et opptak som fortsatt er godt bevart. Fjeld, eller Jensen, forteller at det i nærbildene av fløytisten går an å se at hadde jord under neglene, siden han kom rett fra sommerjobben på kirkegården.

[ Christopher Nielsen viser fram sitt Oslo Street View  ]

Jonas Fjeld Rock And Rolf Band jobbet lenge for å få platekontrakt, uten hell. – Vi bestemte oss bare for å slutte med å lage et helvetes show på jazzklubben i Drammen i 1972. Som Jonas Fjeld Jazz & Rolf Band. Vi hadde med oss en vaskemaskin på scenen, og gitaristen hadde gassmaske, erindret Fjeld selv.

Et presseskriv fra plateselskapet Phonogram fra 1973 forteller at Arbeiderbladet (beskrevet som en høyborg innen åndslivet) hadde vært de første til å presentere gruppa året før, og at det deretter ble et svare strev med å spore opp medlemmene. Sannheten er at talentspeider Audun Tylden allerede hadde tegnet kontrakt med gruppa, som passet perfekt for hans løsslupne sans for humor. Et kupp av de sjeldne, ifølge skrivet, mens Tylden selv fortalte siden at sjefene hans trodde han hadde gått fra sans og samling.

– Hvem er den morsomme mannen der borte, spørres det på den andre sida av den første singelen. En norsk versjon av Chubby Checkers «Let’s Twist Again», der gruppa i et mellomspill kommer med en rekke forslag til hvem denne morsomme mannen er. – Er det Steinar Fjeld, er nest siste forslag. – Neei! – Da må det være Jonas Fjeld, er konklusjonen. Jonas Fjeld var i virkeligheten Terje Jensen, som hadde tatt artistnavnet fra forfatteren Øvre Richter Frichs ideologisk sett tvilsomme romanhelt. Alle i bandet hadde tullenavn – Herodes Falsk, Eple Skrott, Tom Metall og Herman Normann. De gamle platene deres er artige å høre igjen, men de fleste sangene tåler ikke så mange nye omdreininger, om vi skal være helt ærlige.

[ Pop uke 37: Beckstrøm, Lundevall og Louien ]

Det første lille vendepunktet, antydningen om hva denne mannen rommet, kom med «Take Two Aspirins and Call Me In The Morning», gitt ut som et soloalbum fra Dr. Jonas Fjeld i 1975. Verken tittel eller omslag var særlig alvorlig ment, men når Fjeld synger sin «New York City Rain» hører vi hva han hadde i seg.

Tilbake med gruppa lagde han det rendyrkede komialbumet «Endelig – Uff ikke nå igjen», men så fikk Fjeld og Tylden en dristig idé: Etter en konsert med J.J. Cale i Oslo spurte de om gruppa kunne få komme til Nashville og spille inn den neste plata der. Cale og hans produsent Audie Ashworth kan neppe ha hørt «Endelig …» da de svarte ja. Men «Tennessee Tapes» er et av de fineste norske albumene fra 70-tallet. Gruppa fikk «Roll On» spesiallevert av J.J. Cale. Det vil si, så mange av Nashvilles beste studiomusikere spiller på denne sangen at stemmen til Fjeld er det eneste norske innslaget. J.J. Cale spilte den inn selv 28 år senere, da sammen med Eric Clapton. «Tennessee Tapes» ble starten på Jonas Fjeld Band som sentrale utøvere i norsk rock. En posisjon de beholdt gjennom hele 80-tallet, med Spellemannpriser både i 1985 og 1986.

Under amerikabesøket kom Jonas Fjeld for alvor inn i den stilsikre countrymusikken han siden har vært kjent for. Men Fjeld hadde hørt på country og western helt siden han var liten. – Fatteren hadde noen steinkaker som jeg likte veldig godt, særlig de med Gene Autry, fortalte han en gang. Fjeld ble nærmest æresamerikaner. Han startet en trio med Rick Danko fra The Band og Eric Andersen. Og han er en av få nordmenn som har fått en amerikansk coverversjon etter seg: Hans duett med Hilde Heltberg i «Når vi deler alt», laget for hennes album «På bare bein» i 1982, ble spilt inn av Anne Murray fem år senere som «Perfect Strangers», og ble en vaskeekte countryhit i USA.

Et nytt vendepunkt kom med Jonas Fjelds debut på norsk i 1990. Da spilte han inn plata «Svært nok for meg», med duettpartner Lynni Treekrem og tekstforfatter Ole Paus. Dette var hans første nye album på sju år, og Paus måtte nærmest presse EMI til å gi den ut. Plata solgte 100.000, og tok omsider Fjeld ut til det brede lag av folket, der han er blitt siden. Men alltid med andre tekstforfattere. Paus, Jo Nesbø, Lars Saabye Christensen og en rekke andre. – Jeg var ikke så opptatt av tekster til å begynne med. Jeg syntes det var tøffere å høre John Lee Hooker si «baby» enn å høre på Bob Dylan. Jeg greier ikke å skrive tekster selv, innrømmet han.

[ Benedicte Maurseth: Lyden av vidda fikk Nordic Music Prize ]

Beretninger om Fjelds aktiviteter etterpå kunne fylle disse sidene i flere lørdager framover. «To rustne herrer» med Ole Paus, samarbeidet med den amerikanske bluegrassgruppa Chatham County Line, duoen med Henning Kvitnes. Før pandemien fikk karrieren enda et oppsving gjennom albumet sammen med den amerikanske folkesanger legenden Judy Collins. Albumet gikk til topps på Billboards liste over bluegrassmusikk i USA, og Fjeld fikk et nytt publikum en gang til. Det er kanskje derfor han nå har laget et eget album på engelsk igjen, for første gang i det nye århundret.

«To The Bone» er som tittelen forteller Jonas Fjeld inn til beinet, med nære og varme sanger, og et godt glimt i øyet hele tiden. Umiskjennelig Fjeld på sitt beste. Tekstene er hovedsakelig av amerikanske Hugh Mofatt, som er en kjent artist på egen hånd i countrykretser. Jeg overraskes over at den aller siste av dem, «Sansa’s Wedding Song» har fått stempelet “explicit lyrics” på strømmetjenester. Jonas Fjeld, eksplisitt? Det kunne vært 1973 igjen, men det viser seg at dette er en sang Moffatt har skrevet inspirert av «Game of Thrones», så veldig støtende er den ikke. Midtveis kommer en sang på norsk også, «Vi veit aldri», med tekst av Arne Svingen.

Konserten i operaen søndag kommer med gjesteopptredener fra gamle og nye venner, Jonas Fjeld, Øystein Sunde, Henning Kvitnes, Malin Pettersen og gruppene The Northern Belle og Songs From The Sea. Turneen som heter «Jonas Fjeld i 70-sonen» fortsetter deretter i to måneder med konserter landet rundt, i Drammen, Stavanger, Fredrikstad og en rekke andre steder.

Sist jeg så Jonas Fjeld på en solokonsert var i en bakgård på Kongsberg Jazzfestival i 2019. Konserten ble rammet av et voldsomt skybrudd. De fleste i publikum satt under parasoller og baldakiner, men de helt foran var ubeskyttet. Fjeld inviterte alle disse opp under taket på scenen, der de tok plass mellom han og medgitaristen, svogeren Ben Basgård, og fikk sitte der resten av konserten mens en av Norges fineste artister spilte sine enestående sanger. Han er en av de beste vi har. Gratulerer med 70-årsdagen!