Kultur

Pop uke 37: Sanger på vei mot høsten

To EPer blir en god LP med Louien. Halve deLillos blir to gode soloartister.

Dagsavisen anmelder


Louien

Louien er artistnavnet til Live Miranda Solberg. I 2018 fikk hun låtskriverstipend fra komponist- og tekstforfatterforeningen NOPA etter sin første opptreden på Bylarm. I dag er hun en sentral stemme i den nye norske americanalinjen, der hun også er med i gruppa Silver Lining. Det nye albumet «No Tomorrow/Figure Me Out» bekrefter posisjonen hennes.

Louien fikk fin omtale for albumet «None Of My Words» for tre år siden, med sanger som vi syntes hadde den triste, med også trøstende stemningen som kan være god å ha med inn i høstmørket. Nå synger Louien igjen sanger som høres vakre og trygge ut musikalsk, men de er også mettet av poetisk dramatikk. Produksjonen til Øyvind Røsrud beveger seg elegant fra stille akustiske stemninger til større lydbilder. Noen av sangene har lyden av skurrende gitarer som setter disse stemningene på spissen.

Igjen er vi med på en langsiktig form for lansering av nye album, som vi var inne på for to uker siden da Siv Jakobsen ga ut første halvdel av sitt nye album. Louien ga ut EPen «No Tomorrow» mot slutten av fjoråret, og kom med singelen «No» på forsommeren. Nå følger hun på med den nye EPen «Figure Me Out». Alt dette er med på å utgjøre det nye albumet, som, uansett hva man mener om framgangsmåten, skinner sterkest i sin fulle prakt. Finest av de nyeste sangene er «Crazy», med Tor Egil Kreken på banjo. Ikke den gamle sangen av Willie Nelson og Patsy Cline, men Louien tåler å høres i samme slengen.


Beckstrøm

Det var lenge siden forrige soloalbum fra Lars Beckstrøm, men den som venter på noe godt....

At Lars Beckstrøm og Lars Lundevall fra deLillos slipper nye plater samtidig er neppe en tilfeldighet, og heller ingen ulempe. Så lenge Lars Lillo-Stenberg ikke har et nytt soloalbum klart, og Øystein Paasche fortsatt forholder seg rolig, har vi ingen kritisk Kiss-situasjon med samtidige katastrofale soloutgivelser.

Beckstrøm er kommet til sitt femte soloalbum med «Tiden for tiden», 16 år etter forrige gang. Da var det på høy tid, for det er tvers gjennom svært trivelige sanger han kommer med her. Det er alltid en interessant øvelse å forsøke å forestille seg hvordan dette hadde blitt mottatt fra en ny artist, og jeg tror Beckstrøm fort kunne funnet en plass blant de unge lovende.

Albumet er produsert av Kyrre Fritzner, med sterke akustiske føringer. Det er dette som heter visepop, med mye fint fløyte- og felespill som er med på å forsterke den gode følelsen. Åpningssangen «Du må ikke tro» framføres av en stemme som er så fornøyd som bare dét helt alene, men som vi skjønner skulle ønsket at alt var annerledes. Den etterfølgende «Hun elsker meg» viser så tydelig at alternativet er bedre. Sangene har lun humor og større alvor i skjønn forening. Protestsangen «Mer av alt» forteller om hvordan dødssynden fråtsing holder på å gjøre ende på oss alle. Albumet slutter med lovsangen «Irland», som avslører enda mer om hvor inspirasjonen kommer fra, selv om Beckstrøm visstnok bare har besøkt den grønne øya to ganger.

Lundevall

Lars Lundevall kaller plata si "Kjedelig". I strid med markedsføringsloven, mener vår kommentator.

Lars Lundevall er «han nye» i deLillos, etter bare 30 år i gruppa. Han har også gitt ut et soloalbum før, under navnet Mr. Smith i 2014. Da sang han på engelsk. Siden har han fått med sine egne sanger på noen av albumene til deLillos, og nå kommer en EP med fem sanger til. Alle med bare ett ord i tittelen. Sangene er skrevet sammen med Sjur Lyseid fra Little Hands Of Asphalt, og Lundevall har med sønnen Eirik Kirkemyr på trommer.

Den velklingende gitarpopen har alltid har vært Lundevalls hovedinteresse. «Jeg er kjedelig» synger han på den første singelen som kom ut, den heter til og med «Kjedelig», som en salgs forsvarsmekanisme for dette soloutspillet. Kjedelig er det langt fra. Lundevall ramser opp en rekke ting han aldri har gjort, men etter min mening er det ingen av disse unnlatelsessyndene som kan måle seg med spenningen i å spille gitar eller synge en god sang.

Innholdet i «Tiden» er beslektet, der Lundevall uttrykker sin skepsis til samtidige fenomener, men hans synger at han gjerne skulle levd i en annen tid. Dette skjer mens sangen bygger seg opp til et storslått Beach Boys-aktig klimaks. I «Virkelighet» har gitarene et Neil Young-aktig skurr, som antyder at det ikke er fare for «musikalske uoverensstemmelser» i deLillos med det første.

Årets stjerneskudd?

FØRSTE GULLTROFÉ: «Ett Minutt» (2021) er Vos mest avspilte låt

Bylarm har de senere årenes kåret en offisiell vinner av hele festivalen. Selveste året stjerneskudd, som i tillegg til ære og berømmelse får en halv millioner kroner med seg hjem. Prisen har de seneste årene er gått til Girl in Read, Isah og Metteson, som alle har klart å leve opp til utmerkelsen.

De nominerte i år er Bo Milli, Drongo, Ayka, Makosir, Jonas Benyoub, Jon Ranes, Marstein, Michelle Ullestad, Synne Vo, Witch Club Satan, Siyabång og William Gamborg. De fleste av disse var med i Dagsavisens oversikt over årets store Bylarm-stjerner tidligere denne uka.

– Høyt konfliktnivå i juryen i år, det var vanskelig å velge, men vi er veldig fornøyde med å ha landet på en liste med 12 artister og band med stor sjangervariasjon. Vi gleder oss til å gå løs på den nær umulige oppgaven det er å kåre en vinner, sier juryleder Malin Kulseth i en pressemelding. Prisen deles ut av Metteson på Sentrum Scene lørdag kveld, som avslutning på Bylarm 2022.

Yellowroots

Yellowroots kommer som et friskt pust inn i norsk pop.

Nye artister som ikke spiller på Bylarm blir lett stående i skyggen i disse dager. Yellowroots er på riktignok på Bylarms Torggatafest med gratiskonserter lørdag, men kan godt få enda mer oppmerksomhet. «Oppskriften på et bedre liv» heter EPen deres, som har seks spenstige sanger med fengende melodier og ikke minst et humørfylt pågangsmot som gjør underverker for de fleste unge band.

Tekstene gir kanskje uttrykk for hvordan det er å komme ut av tenårene etter å ha vært hjemme i to år? Som vokalist og låtskriver Torvald Ullestad sier, «man har en tilbakevendende lengsel etter en form for normalitet, selv om man ikke har den fjerneste anelse om hva det er for noe.» Yellowroots er lyden av forvirret forundring som høres riktig fengende ut. Bylarm på ordentlig neste år?