Kultur

Grusomhetens grining får jorden til å revne

Det finnes smerte. Det finnes lidelse. Og så har du Grusomhetens Teater. Kan det bli tristere?

Dagsavisen anmelder

---

4

TEATER

«Lament III»

Idé og regi: Lars Øyno

Musikk: Tristan Holsinger

Med: Mika Hibiki, Nami Kitagawa Aam, Sara Fellman, Marianne Rødje, Johanna Øyno, Live Noven, Anna Zehentbauer, Hannah Flittig Aardalen, Viola Tømte

Grusomhetens Teater

---

Ordet «Lament» betyr sorg eller sørgesang, og sorgsang blir det til gagns i Grusomhetens Teaters oppsetning «Lament III». Det er en betydelig skala på produksjonen når et mylder av skuespillere/dansere og en amerikansk musikerlegende tar innover seg alt som revner i verden, men ikke uten små glør i mørket av absurd humor. Tilsiktet eller ikke.

Grusomhetens Teater markerer i år at det er 30 år siden etableringen av det som er blitt Norges mest kompromissløse teaterinstitusjon. Med Lars Øyno som kunstnerisk leder har de bundet sin visjon til den franske teaterlegenden Antonin Artaud (1896–1948) og hans radikale brudd med det tradisjonelle teatret. Artaud valgte bort dialogen til fordel for den fysiske, mimende og anatomiske estetikken som appellerer direkte til følelsene, og han definerte retningen som «grusomhetens teater». Øyno har dyrket retningen innenfor Grusomhetens Teaters rammer og satt opp alt fra egne produksjoner til stykker signert Artaud og urpremierer på Ibsens ufullendte verker «Fjeldfuglen» og «Svanhild». De siste årene har de også valgt et mer kjent og tradisjonelt repertoar hvor det fysiske uttrykket har vært dempet. Amerikanske klassikere som «En sporvogn til begjær» og «Hvem er redd for Virginia Woolf», samt fjorårets betimelige og svært gode urpremiere (!) på Jens Bjørneboes «Røde Emma».

I jubileumsåret går de til den fysiske visjonens kjerne med forestillingen «Lament III», en kombinasjon av dans og teater. Som tretallet indikerer har det vært to forløpere, men dette er på ingen måte en lineær føljetong som krever at man har sett noen av de foregående. Den første fra 2015, med to skuespillere, tok utgangspunkt i Jesu lidelseshistorie og korsgangen opp Golgata, mens «Lament II» (2018) rett og slett var kunsten å gråte. I likhet med de to første betaler «Lament III» gjeld til Jerzy Grotowski, den polske avantgardisten som vektla opplevelse foran framføring og med det et naturalistisk uttrykk som har fått navnet «det fattige teater». Antallet personer på scenen er det imidlertid ikke noe sparsommelig over. Ni skuespillere/dansere er i aksjon i tillegg til den amerikanske frijazz-improvisatoren Tristan Honsinger (72) bevæpnet med celloen og sin karakteristiske Buster Keaton-mimikk.

Grusomhetens Tater, "Lament III"

«Lament III» er som prosjektet tilsier en kroppsliggjøring av sorgen og fortvilelsen som ligger til grunn for den fysiske gråten. Hulking, piping, jamring og bæring. Ser man «Lament III» som en tidsaktuell kommentar, og det tror jeg man skal gjøre, er dette en fysisk manifestering av utmattelsen som inntreffer når man har grått så mye at det knapt finnes krefter igjen. Likevel kan man ikke stanse, på samme måte som mennesket har det i seg å kjempe til siste slutt.

Det er krig i Europa. Klimaendringer og ekstremvær skaper naturkatastrofer, som flommen i Pakistan. Terror og masseskytinger skjer hyppigere. En atomkatastrofe er ikke lenger en fjern tanke. Når vi benker oss i halvmørket i den nakne kjelleren til Grusomhetens Teater er den dystre og knugende rammen perfekt for det som venter. En etter en klatrer de ned fra en luke i taket, uformelige, svarte skikkelser. Hvem og hva er de? De er ikke «gråtekoner» i tradisjonell forstand, men individer som reagerer med gråt fordi de må. Kanskje klatrer de ned fra et gjemmested. Er de på flukt, eller tvunget ned i denne mørke og rå kjelleren av krefter vi ikke ser? De agerer som en enhet, et fellesskap som puster, hveser, en levende organisme som ikke skriker og hyler, men som nær sagt hyperventilerer høylytt av utmattelse, angst og gråtetokter. De klumper seg sammen, forvirrede, livredde, som om selve eksistensen står på spill.

De er alle kvinner, ingen menn. Det kan virke som et bilde på en klassisk splittelse i en tradisjonell krigssituasjon. Alle er de kledd i side svarte gevanter, alle har de i denne belysningen mørkt og veldig langt hår som de sammen med kutter og ermer bevisst skjuler ansiktene med slik at de individuelle trekkene forsvinner i massen. Det eneste som fanger lyset i den spartansk opplyste kjelleren er de nakne hendene, strukket som i bønn mot himmelen. Innimellom «bryter» en eller to ut av den myldrende og kravlende massen på gulvet. Et lys kommer plutselig inn fra et vindu og skaper sterk reaksjon, som en fiendtlig lyskaster som sveiper over et opprevet nabolag? Så skifter takten, alle farer opp og løper som i panikk fram og tilbake før de igjen klumper seg sammen, nå under den ene veggen.

Grusomhetens Tater, "Lament III"

Imens har Tristan Honsinger manøvrert seg påtatt pantomimeskrøpelig fram til den eneste stolen i lokalet, og nå bruker han buen improvisatorisk på strengene. Det skaper en egen stemning, en rytme, innimellom noe nær en vakker melodi, andre ganger atonalt lydleggende. Forestillingen er helt dialogfri, men Honsinger har ett og annet utbrudd. «Bollocks» roper han plutselig. Det er ikke godt å vite om han synes det hele er bare tull, eller om han bare banner for å få oppmerksomheten rettet mot seg. De ni skuespillerne – hvorav Sara Fellman er den eneste som har vært med i alle tre – danner nå en rekke langs veggen som har vertikale «ribber», og disse klatrer de opp langs. Er det en mur? En elvebredd eller en demning? Er det selve jorden som revner? De klynger og klynker seg fast som om det under vil sluke dem om de mister taket. Og det gjør de, ofte, kjemper seg opp igjen, hele tiden med gråt, hulking, fryktinngytende gutturale støt og panisk vimsing. Innimellom hikstes et eller annet muligens forståelig ord gjennom den utmattende gråten over en knust verden, som «pain».

Anslaget rundt stigen, og den første delens suggererende kraft er Øyno og Grusomhetens Teater på sitt beste innenfor denne ekspressive teatersjangeren. Som publikummer er man enten med, eller man aner ikke hvordan man skal reagere på det strengt kompromissløse som snarere er en følelse og en tilstandsbetinget stemning enn en fortelling. Latter kan være en befriende måte å takle dette på, men ikke alltid berettiget, selv om Honsinger bringer inn små glimt av bevisst humor, i bevegelsene og sin minimalistiske slapstick. Likevel er det som om forestillingen møter veggen en periode, bokstavelig talt. Den fine, dypt grunnleggende progresjonen taper seg i intensitet i mellompartiet, som preges av en følelse av rådvillhet som igjen forsterkes gjennom repetisjoner av bevegelsesmønster og gråt. Effekten av det repetitive taper seg, men vokser litt igjen mot slutten til en slags konklusjon. Hvorvidt det er en befrielse eller den endelige undergangen skal være ubesvart.

Mens Grusomhetens Teaters tidligere lament-forestillinger har vært nærmest eksplisitte i sin klagesang, går «Lament III» dypere ned i det sorgtunge, i reaksjonsmønstre, frykt og tungsinnets langsomt kvernende sirkler. Det er en opplevelse som sitter i kroppen som et melankolsk manifest over tiden vi lever i her og nå, og over Grusomhetens Teaters funksjon som motstemme i et komfortsentret samfunn.