---
5
DANS
«Jazz Ain’t Nothing but Soul»
Av og med Tabanka Dance Ensemble
Koreografi: Thomas Talawa Prestø
Komponist: Monica Ifejilika og Sidiki Camara
Sangere: Tracee Meyn, Siv Iren Misun, Stian O. Jensen, Sanyu Nsubuga, Charlotte S. Johansen
Dansere: Wolman M. Luciano, Joel Ramirez, Lacky Mahamad, Shirley Langhelle, Dana Hamburgo, Sarjo Sankareh, Diamond Samuel, Abigail Vrede, Sikia M. Heien
Rommen Scene
---
«Jazz Ain’t Nothing but Soul» - navnet på Tabanka Dance Ensemble nyeste forestilling er i seg selv ganske vakkert. Og synes du at du har hørt det før, kan det være fordi denne forestillingen kom i digital versjon under pandemien. Den ble da også laget som en slags helbredelse for dansekunstnerne i en vanskelig tid, og den bærer også preg av å være laget i tiden da Black Lives Matter-bevegelsen virkelig skjøt fart. Og endelig kan vi altså få se den live.
Det nå godt etablerte dansekompaniet Tabanka er spesialiserte innen afrikansk og karibisk dansekultur og hadde sin spede start på midten av 90-tallet. Deres forestillinger utstråler varme og liv, danseglede og en udiskutabel kjærlighet til deres eget danseuttrykk. Og at dette smitter over på publikum, er selvsagt, selv om vi som har kommet for å se «Jazz Ain’t Nothing …» sitter mistenkelig rolig i setene våre. Men i denne forestillingen er det så mye kraft, energi og overskudd at man gjerne skulle sugd til seg alt for å være enda litt bedre rustet for den kalde vinteren.
«Jazz Ain’t Nothing but Soul» er også interessant som prosjekt. Mens de fleste av oss lærte om jazzmusikkens historie i musikktimene på ungdomsskolen, snakkes det veldig lite om historien til jazzdansen og dans som vi i dag forbinder med underholdningskulturen. Men også disse kunstneriske uttrykkene har sin bakgrunn i det afrikanske og det karibiske, der dansen som uttrykk for liv og kampvilje og for den evige rytmen som gjennomsyrer alt, har stått sterkt. Gjennom den hvite kulturens stilisering og markedstilpassing av de opprinnelige danseuttrykkene, har former som stepping, hip hop, house og altså jazzdansen oppstått. Samtidig har den dansende kroppen blitt kommersialisert og objektivisert og dermed mistet sin kobling til livet og alt organisk. Så tilbake til sjelen og det opprinnelige – det er dit Tabanka vil ta oss med sin nyeste produksjon.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/ILN7XNR52RCWHKKZVAM3F5SXR4.png)
Med et kor på fem, to musikere og ni dansere på scenen, skaper Tabanka denne gangen et veldig godt sammensmeltet allkunstverk der forholdet mellom særlig sangerne og danserne virkelig får det til å dirre i luften. Mens mye av dansen spiller på det tradisjonelle, er musikken nylaget av Monica Ifejilika, som vi bl.a. kjenner fra gruppen Queendom, og Sidiki Camara. Musikken er ofte smektende, flytende, som vann og luft, og har derfor et uttrykk som lett passer til en forestilling som skal helbrede. Sangerne er også drivende dyktige med klokkeklar diksjon, noe som er essensielt i en forestilling der tekstene sier minst like mye som dansen. Særlig en tekst om nettopp rytmen i livet og i alle ting, «Rhythm to rest in bed, rhythm to wake the dead», «an unaplogetic rhythm», er både enkel og overraskende i sin form, og sprer nettopp rytme godt utover ut i salen.
[ «Matilda» på Folketeatret kunne vært litt mer ulydig (+) ]
Men det er jo danserne vi først og fremst legger merke til, der de imponerer både gruppevis og i solopartier. Kledd i svært tradisjonelle afrikanske kostymer (i alle fall for mitt hvite øye); hvite bastskjørt og store halssmykker av skjell, skaper de intuitivt en opplevelse av noe autentisk, noe opprinnelig, noe utenfor det masseproduserende, markedsstyrte samfunnet. Samtidig slår det meg, her jeg sitter med mitt hvite blikk på alt som skjer, at disse kostymene også er blitt en nærmest stereotyp oppfatning av hvordan noe autentisk, afrikansk ser ut. At dette bildet av den afrikanske kulturen har blitt tegnet opp for meg så mange ganger, og da helst av den hvite film- og serieindustrien, at jeg ikke lenger helt vet hva som er autentisk og hva som er blitt en masseprodusert oppfatning av hva det autentiske er. Kanskje er ikke alltid avstanden så stor som vi tror? Men nok om det. Danserne er i alle fall seg selv, og de opptrer med en svært god kjemi seg imellom, i en stadig flyt fra den ene koreografien til den andre.
[ Livet føles som en skrekkfilm når «John Gabriel Borkman» blir en avart av The Addams Family (+) ]
Med et ekspressivt, stort uttrykk, der bevegelsene hele tiden synes å komme fra kroppenes midtpartier (solar plexus) og virkelig setter seg i hofter og brystpartier, skaper danserne bevegelser i rommet som er medrivende og suggererende. Forestillingen oppleves imidlertid som ganske ensartet en stund, og det er først i avslutningsnummeret at danserne får vist litt ekstra av hva de kan gjennom flere imponerende soloer og duetter. Her får vi i noen glimt også se bevegelser som peker mot hiphop og jazz, noe de gjerne kunne gitt oss mer av, nettopp for å betone at det er en sammenheng mellom uttrykkene. I «Jazz Ain’t Nothing but Soul» er det nemlig mer soul enn det er jazz, og om det er noe jeg savner her, må det være at tradisjonen fra de opprinnelige afrikanske og karibiske uttrykkene mer direkte kobles til de nyere uttrykkene ved at vi også får se dem.
Denne forestillingens store styrke er det magiske samspillet mellom sangere og dansere og mellom det tradisjonelle i dansen og det nyskapende i Ifejilika og Camaras musikk. Tabankas prosjekt er dessuten vært tydelig og har også den effekten at man som hvit betrakter blir enda mer bevisst nettopp sitt hvite ståsted.
Forestillingen turnerer i Trondheim og Storbritannia våren 2023