Harry Hole: Et moderne folkeeventyr

---

Roman

Jo Nesbø

Blodmåne

Aschehoug

---

Harry Hole er tilbake. Han «ser mer krøllete ut enn dressen har går i», for å sitere en av dem som er positivt innstilt til at han enda en gang kommer tilbake til Oslo for å ordne opp blant levende og døde. Hole er fortsatt rystet av hendelsene i den forrige romanen «Kniv». Med opplevelser som grep dypt inn i hans privatliv, som han kommer til å være preget av til evig tid.

I begynnelsen av «Blodmåne» møter vi Harry Hole i Laurel Canyon i Los Angeles. Han er ikke fullt så langt nede som forventet. Han holder alkoholproblemene sine relativt godt i sjakk, og andre har det verre: På en barstol møter han Lucille, en eldre skuespiller med stor privat gjeld etter et feilslått filmprosjekt, og et akutt behov for å skaffe til veie 960.000 dollar til tvilsomme pengeinnkrevere.

[ Stor oversikt: Harry Hole leder an krimhøsten ]

Samtidig, i Oslo, er to unge kvinner forsvunnet. En av dem er allerede funnet drept og mishandlet. Mistanken går til en eiendomsmagnat, som har hatt nærkontakt med begge to. Advokaten hans tror Hole er den eneste som kan finne en annen gjerningsmann. Det tidligere politietterforskeren krever 960.000 dollar for jobben, og setter kursen for Oslo igjen. Han har fått ti døgn på seg til å skaffe pengene til veie. Og slik går nå dagene.

Harry Hole har ingen påtrengende personlige motiver for å stille opp på dette, utenom sin ridderlige rettferdighetssans. Hvorfor klarer han aldri å holde seg unna? Omgivelsene hans lurer også på hvorfor. Som en av hans nærmeste tror, det er som Bob Dylan svarte når han ble spurt hvorfor han som godt voksen gjør flere konserter enn de aller fleste andre: «It’s what I do».

Dessuten er det noe med Harry Hole og seriemordere. Det virker som de tiltrekker hverandre. Likevel, hvis vi vil fortsette å lese om Harry Hole får vi finne oss i at de handler om disse forrykte hevnerne, som så mange andre kriminalromaner også er fulle av. Tittelens «Blodmåne» refererer til en total måneformørkelse, som nærmer seg like fort som tidsfristen til Hole. Mennesker som oppfører seg som varulver kommer kanskje en annen gang?

[ Espen Skjønberg (1924 - 2022): En mester i sitt fag ]

Hos Jo Nesbø er drapsmetodene ofte enda mer raffinerte enn de andre krimforfatternes. Denne gangen handler det om parasitter. Ikke menneskelige, i sosiologisk, psykologisk eller politisk i forstad, men ordentlige, biologiske. For å vite om dette er i nærheten av realisme eller særdeles livlig fantasi må leseren nesten ha inngående vitenskapelige forkunnskaper. Uansett er ugjerningene igjen makabert beskrevet, på en måte som får fortellingene om Harry Hole til å fortone seg som moderne folkeeventyr, der det er underforstått at de skal leses med skrekkblandet fryd.

Intrigene i disse bøkene er også bedre enn i de fleste andre. De er mer utspekulert strukturerte, uten å bli uoversiktlige. Jo Nesbø har en sans for detaljer som, i tillegg til å være underholdende i seg selv, gjør handlingene spesielle. Når jeg blar tilbake i sidene for å skrive denne omtalen merker jeg fort at flere opplysninger som virket ubetydelige i første omgang, går inn i en større helhet.

Denne gangen jobber altså Harry Hole parallelt med politiet, der det som vanlig er delte meninger om hans rolle i etterforskningen. Han hyrer derfor inn sitt eget team av gamle kjenninger – psykologen Ståle Aune, som ofte har bistått politiet med profilering av gjerningspersoner, men nå er i ferd med å dø av kreft. Den korrupte politimannen Truls Berntsen, suspendert, men med tilgang til politirapporter. Og ikke minst barndomsvennen, den tidligere drosjesjåføren, nå narkotikalangeren Øystein Eikeland. De er litt av en gjeng som kommer sammen på Aunes rom på Radiumhospitalet for å planlegge sine neste trekk.

Vi får helt fra begynnelsen følge drapsmannens fremgangsmåte. Vi vet likevel ikke hvem han egentlig er, slik at denne boka også har kriminalromanens mest tradisjonelle mysterium i god behold. Nesbø utnytter dette for alt det er verdt når handlingen går mot slutten, der han kryssklipper mellom flere mulige utfall, alle med tidligere utlagte snubletråder for leserne. Disse sidene av «Blodmåne» er svært vellykket, i en sjanger de siste 50 sidene i bøkene som oftest er skuffende unødvendig å lese ferdig.

[ Thomas Seltzer bokdebuterer med stor amerikareise  ]

I en mer sjarmerende del av handlingen har Harry Hole oppdaget at han er blitt far, selv om sønnen ikke vet om dette. Dette fører riktignok til noen litt i overkant søte skildringer av forholdet mellom barnet som ennå ikke kan snakke ordentlig og «onkel Hallik». Lille Gert liker at faren synger gamle «Cocaine Blues» (riktignok Jackson Browne-versjonen) som vuggevise. Samværet med barnet kan tyde på at Harry Hole har sider av seg vi ikke har kjent, selv om han i andre forhold er preget av sine gamle hemninger mot å knytte seg for nært til andre personer.

Og derfor sier han til sine venner at han ikke kan brukes til noe annet enn å oppklare seriedrap. Hva disse seriemorderne angår tror han at det, for hans del, har vært så mange av dem at det ikke er flere igjen. Det siste avsnittet i «Blodmåne» kan tyde på at han tar feil. Vi, og servitørene på Schrøder, kan være ganske sikre på at Harry Hole kommer tilbake.