Kultur

Kort, og svært godt: Sondre Lerche åpnet lørdagen på Øya

Å få åpne Øya-festivalen tidlig på lørdagen er blitt en æresbevisning i norsk musikk. Her gjelder det å kunne fatte seg i korthet. Også for en som har laget noen av årets lengste sanger.

---

5

Konsert

Sondre Lerche

Øyafestivalen

---

Sondre Lerche har fått jobben med å hente inn folk i Tøyenparken en tidlig lørdag. Dette er en lang tradisjon som vi har pleid å si startet med Knutsen og Ludvigsen i 2006, da Sondre Lerche spilte gitar i bandet deres. Vi har senere blitt minnet om at dette egentlig begynte med deLillos året før. Siden har navn som Lillebjørn Nilsen, Tønes, Vazelina Bilopphøggers og Hellbillies hatt det ærefulle oppdraget.

Dagsavisen dekker Øyafestivalen. Les flere saker fra Øya her

Selv hadde Sondre Lerche sin første konsert på Øya i det beryktede haglværet som avbrøt den første festivalen i Middelalderparken i 2001. Kontrasten kunne ikke vært større til denne lyse og varme dagen i Tøyenparken. Der andre «stormer» inn på scenen kommer Sondre Lerche behagelig vandrende. Han har med seg sitt faste band, Alexander von Mehren (tangenter), Chris Holm (bass) og David Heilman (trommer), på en scene der de er omgitt av kunsten til Nikolai Torgersen laget spesielt for «Avatars Of Love»-albumet som kom i vår.

Lerche begynner med tittelsangen fra dette albumet. Det er slett ikke musikk som er laget spesielt for sesongen, men du verden så flott den er i solskinn. Den er egentlig ti minutter lang, men kommer her i en forkortet versjon tilpasset anledningen. Han spør om det er noen her som kjøpte billetten sin i 2019, da han selv fikk vite at han hadde fått oppdraget. Det viser seg å være mange. Publikum er fortsatt bare halvparten av hva det ville være senere på ettermiddagen, men sangeren setter pris på at så mange kom seg «opp av sengen og ut i livet».

Tempoet tar seg opp med «I Can’t See Myself Without You», der han etter hvert bytter ut tekstens opprinnelige «oh darling» med «oh Øya». Han tar av seg gitaren en liten stund for å danse litt i «Cut». Kontrastene er store fra følsomme «Sentimentalist» til den løsslupne «Two Way Monologue». Sondre Lerche er en komplett artist, som kan formidle alt fra stille ettertenksomhet til støyende utagerende gitarbråk.

Bandet går av mens hovedpersonen går videre, med en litt tilgjort tafatt versjon av «Øynene lukket». Han kommer på at den hadde vært bedre med hjelp fra fetteren Lars Vaular, som selvfølgelig står klar til å hoppe inn og lage veldig god stemning av refrenget om «så jævlig dårlig stemning».

Sondre Lerche, Øya 2022.

Stemningenes mester tar også sjansen på å framføre mørke «Dead Of The Night» midt på lyse dagen, denne i full ti minutters versjon, med trommeslager Heilman under et spøkelseslaken. «Bad Law» er langt mer humørfylt. «Kom igjen, då», roper sangeren ut i Amfiet, og folk er villige med på leken. Da er det bare tid igjen til «That’s All There Is», komplett med en av Øyafestivalens trender i år, artisten ned til publikum for, helt ut i mengden for hans del, med mer dans og moro.

Sondre Lerche har hatt et nytt godt år allerede, med «Avatars Of Love», som et av årets fineste album. Et dobbeltalbum til og med. Hvordan prioritere mellom sangene herfra, og en lang sangbok med gamle favoritter må være en utfordring. Jeg må si at det er en og annen sang til jeg kunne tenkt med å høre fra Sondre Lerches side når han først er her. Men denne luken i Øya-programmet lørdag formiddag har en bakside: Her kommer noen av de norske artistene med lengst fartstid, med veldig mange sanger publikum kunne tenke seg å høre. Så blir de avspist med korte 50 minutters spilletid. Når Fieh går på den samme scenen en halvtime senere er det allerede dobbelt så mange mennesker til stede. Dette er en del av programmet som hadde fortjent en oppgradering.

Mer fra Dagsavisen