---
6
Konsert
Aurora
Øya
---
Å få sette punktum for hele Øyafestivalen er mer enn å gjøre en alminnelig konsert. Auroras avslutning har stått på vent i to år. Da vi snakket med henne i fjor høst innrømmet hun at hun egentlig ikke følte seg klar for dette oppdraget i 2020, og var litt glad for at det ble avlyst. Nå virker hun veldig klar.
Dagsavisen dekker Øyafestivalen. Les flere saker fra Øya her
Da Aurora Aksnes sang på Øya i 2014 var hun fortsatt svært ung og lovende. Hun hadde bare gitt ut to sanger, men fikk likevel en mottakelse som viste at hun kom til å være tilbake før heller enn siden. Lørdag kveld bekreftet Aurora at hun er blitt en sceneartist av stort format. Like profesjonell i både sang og dans, samtidig som den lekne spontaniteten er i god behold. Her var også mange av hennes helt spesielle samtaler med publikum, med «alle menneskefjesene» som hun er veldig glad for å se igjen. Hun har holdt sin lovnad fra forrige gang på Øya, i 2016, og latt hårene i armhulene gro. Og visstnok blitt et sexikon, selv om hun advarer om at noe av det hun sier fra scenen kan være ironisk ment.
Aurora forteller at hun er blitt mindre nervøs for å gå på scenen med årene, men også føler seg mindre. Dette skal bli en konsert som tar oss langt inn i hennes verden av frigjørende, åpenhjertige tanker. Hun begynner med åtte dansere og et munkekor i bakgrunnen i «Heathen». Sangeren går fort opp i de høye tonene, og får tilbake et anerkjennende jubelbrus fra fansen foran scenen.
Bandet trykker til så det holder i «Blood In The Wine», men oppe i dette høres det typisk nok ut som Aurora synger en folkesang. Selv om sangene er fine nok i seg selv er de ikke akkurat lett underholdning. «Churchyard» begynner som en vakker ballade, fortsetter med spenstig dansebeat, men det er en truende fortelling hun kommer med her. «Warrior» framføres etterpå med krigsdans fra sangeren.
– Denne sangen handler om at vi må få lov til å være oss sjøl, forteller hun som introduksjon til «Cure For Me», hennes reaksjon mot konverteringsterapien, noe hun stopper sangen et øyeblikk for å forklare helt konkret. Munkekoret kommer tilbake for det hun presenterer som en sang til dem som går og bærer på noe i det stille, den nydelige trøstevisa «The River». «A Dangerous Thing» synges med akustisk gitar til å begynne med. Igjen en urovekkende og farlig sang om kjærlighet.
[ Sondre Lerche: Kort og god åpning på Øya lørdag ]
Aurora setter seg inn i en svært musling på scenen og synger om ekte og god kjærlighet i «Exist For Love», men igjen om retten til å elske den man vil, ikke minst etter hendelser tidligere i år. «It Happened Quiet» fortsetter den stille stunden til et ganske akustisk akkompagnement. «A Different Kind Of Human» er tilegnet alle som har mistet noen de siste årene.
Allerede introen til «Runaway» skrur opp stemningen. En av hennes tidlige sanger, som ble en stor TikTok-suksess i fjor og tok henne ut til et enda større publikum. Men det er ikke et lettfattelig popshow Aurora kommer med denne kvelden. «Exhale Inhale» er ganske eksperimentell musikk om økologiske bekymringer. De samme tankene fortsetter i den mer bombastiske «The Seed», den om at vi ikke kan spise penger.
[ Rått av Girl In Red på Øya ]
«A Temporary High» er en av de mest fengende sangene i dette settet, og kommer med fullt lasershow over Amfiet på Øya. Dette tyder på at vi går mot slutten. Aurora kommer med mer om retten til å elske og være den man vil i fanesangen «Queendom», storslått framført med koret igjen. Når denne etterfølges av «Running With The Wolves» passer det å sette et foreløpig punktum.
Ekstranummeret «Giving In To The Love» begynner med bastante trommer fra hennes faste produsent og perkusjonist Magnus Skylstad, og ender som en stor, euforisk hyllest til å gi seg hen, og leve sitt eget liv. En mer vidunderlig slutt på Øya 2022 kunne vi ikke ønsket oss.
