---
6
KONSERT
Pet Shop Boys
OverOslo, Grefsenkollen
---
– Oslo, dere ser bra ut. A fabulous collection of rainwear, roper Neil Tennant ut over Grefsenkollen. Popstjerner i tett tåke er et sjeldent syn, men det tvilsomme været tok bort den lyse sommernatta og gjorde det spektakulære sceneshowet til Pet Shop Boys lettere synlig. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Det var store kontraster mellom det elegante, påkostede kunstneriske designet på scenen, de fancy kostymeskiftene til Tennant og hans makker Chris Lowe, og det mer praktisk antrukne publikummet foran dem, men det sier mye om kvelden at alt dette gikk opp i en høyere enhet.
Ingenting er som store fanfarer til høy heftig discobeat en regntung kveld over Oslo. Dette er «Greatest Hits»-turneen til Pet Shop Boys. Altså bare deres aller mest kjente sanger på rekke og rad. Jeg tror ikke jeg kan tenke meg et bedre utgangspunkt for en festlig kveld. Denne begynner med «Suburbia», og senker aldri kravene til stor popmusikk.
[ Pet Shop Boys . en av de aller beste popgruppene ]
Pet Shop Boys tilhører ikke eliten av anerkjente poplegender. Det er ikke på grunn av innholdet i sangene deres. Utførelsen er både mer dypsindig og mer fengende enn de aller fleste andres. Men de spiller altså dansemusikk i discoforstand, og sånt har aldri vært regnet som god tone i alle kretser. Dette bryr ikke publikum seg om i Oslo. Her er det så gøy som det går an, ikke minst i andre sang, «Can You Forgive Her», nettopp den om hun som ble hånet for å danse til disco og ikke likte rock.
[ Alicia Keys: Smilende soulstjerne i Oslo Spektrum ]
Hitene bare fortsetter å komme. Er dere klare for litt «Domino Dancing» spør Neil Tennant. Om vi er! Det er godt å røre ordentlig på seg i klissvåt tilstand, selv om underlaget begynner å bli farlig glatt. For noen fantastiske sanger de har oppe i ermet! Deres helt egne «Left To My Own Devices» og «Opportunities», fantastiske versjoner av «Always On My Mind» og «Go West». Innbitte gamle fans satte kanskje ekstra stor pris på at de tok fram sin versjon av Sterling Voids «It’s Alright», om musikkens trøstende rolle i ekstra harde tider. Denne går rett over i deres egen hyllest til musikken i «Vocal». Mer rørende kan ikke dansemusikk bli. Er det nødvendig å si at «It’s A Sin» hevet stemingen et hakk til?
[ Pop i uke 24: Lars Vaular om rusreformen, og andre sommersanger ]
Ikke uventet på festival gjorde Pet Shop Boys et såkalt festivalsett på Grefsenkollen. Det vil si med fem sanger mindre enn en vanlig konsert. Hvorfor det må være sånn er litt vanskelig å forstå. Kunne de kanskje begynt en halvtime før, og gitt oss full pakke? Nå ble det knappe 90 minutter, der et par av duoens største og aller beste sanger glimret med sitt fravær. Det hadde vært mer frustrerende om ikke tanken på å komme seg hjem og få på seg tørre sokker også begynte å bli veldig fristende.
Uansett ble dette et høydepunkt i OverOslo-historien, først og fremst på grunn av Pet Shop Boys selv, men også regnet, tåka, underlaget, og alle menneskene som minnet hverandre om at musikken overvinner det meste. Til slutt kom gjennombruddssangen «West End Girls», der Neil Tennant og Chris Lowe etter en kveld i flamboyante kostymer sto fram nøktern kledd i svart, som om det var 1985 enda en gang. Og enda mer på overtid, «Being Boring», som et ettertrykkelig punkum fra de to som i hvert fall aldri har vært kjedelige. For en flott kveld.
