---
5
KONSERT
Alicia Keys
Oslo Spektrum, fredag
Publikum: 6.800
---
Endelig kom Alicia Keys’ 2020-turne til Oslo Spektrum, etter to utsettelser. En av 2000-tallets store soulstjerner kom til et fullsatt hus og skuffet neppe noen. Alt var sitteplasser, men alle var på beina på slutten, veivet med armene og sang med på “No One” – “woo-oo-ooh”, og da var det noe oppriktig og nesten rørende over smilet til Alicia Keys der oppe på scenen. Da hadde hun egentlig vært gjennom to konserter i ett, litt på samme måten som hennes siste utgivelse “Keys” er ett album og ett remiksalbum i ett.
Alicia Keys innledet sin arenashow-turne nå i starten av juni, på veien gjennom Europa har hun vært innom Storbritannia og sunget for dronning Elizabeth foran Buckingham Palace – “Girl on Fire” og “Superwoman” gjorde hun både der og her i Oslo. Det er et veldrillet arenashow hun har satt sammen, hun kommer jo fra pianoet, og har med et flygel som kan kjøres fram og tilbake på scenen etter behov. Og midtveis, en velkommen overraskelse. Men først altså, proff soulshow-gjennomkjøring den første lille timen, stor jubel når hun setter seg til pianoet og slår akkordene på tidlighiten “You Don’t Know My Name”.
Keys og bandet følger programmet, mye fra det fine 2020-albumet “Alicia”, lite å gå på av spontanitet og variasjon, ikke så mye hip hop i miksen, noen gromme reggae-baktakter. Best i første sett er låtene som rommer sårbarheten i vokalen, “Un-thinkable” fikk fram gåsehuden. Det begynte å føles litt for striglet og distansert, og bandet begynte på en jazz-interlude bak et sceneteppe. Men så dukket plutselig Alicia Keys opp på en liten platting ved siden av miksepulten, midt ute blant publikum, med et par keyboards rundt seg.
[ To av de største i popmusikken blir 80 år samtidig (+) ]
– Sånn er det i studioet mitt, fortalte hun, og begynte en liten musikalsk lek, der hun spilte låter fra det nye “Keys”-albumet. Der er låtene i versjonene «Original» og «Unlocked» (keys, Geddit?). De opplåste har mer produksjon, gjesterappere, litt varsom remiksing og slikt, mer hip hop om du vil. “Original” er mer piano, mer bluesy. Så målte hun på jubelen hvilke utgaver vi likte best, av “Skydive”, “Is It Insane”, “Only You” – klart best i house-versjonen!
Det var intimt og fascinerende, på godt og vondt litt pianobar-entertainer over det også. Men et friskt innslag som ga et vendepunkt til konserten, og tok musikken tilbake til New York-gatene igjen. Hennes aller største låt – i hard konkurranse – må vi få si er “Empire State of Mind”, og den strippet hun ned til bare pianoakkorder, allsang og lightere i været, før hun satte på Jay-Zs gjesterap fra storskjermen. Og her kom konsertens første virkelig store øyeblikk av showwomanship, når Alicia Keys gikk gjennom folkemengden tilbake til scenen, mens hun sang, hilste på utstrakte hender, og var stjerne på gulvnivå.
[ Röyksopp på Piknik i Parken: Litt for lite, litt for seint ]
Herfra og ut var konserten ren fest. Tilbake på den store scenen hadde bandet løsnet opp, rytmene ble mindre bastante, mer over mot latin og house. Alt er del av den musikalske smeltedigelen som Alica Keys øser fra. Hun hyller New York og svart musikk fra “Nat King Cole” (åpningslåten) via Apollo-teatret og James Brown, og hip hop-pionerene i Bronx, til den artige allsangen på Crystal Waters “Gypsy Woman”. Hennes egen fantastiske “Underdog” der scenedekoren og fremføringen tar sangen ned på gatenivå ledet opp til finalen med “No One”. Da hadde hun unnagjort drøyt 30 låter på to timer, det gjorde showet tildels oppstykket og hastverkspreget. Det var mye vi skulle gjennom, liksom, men Alicia Keys har da også mye å vise til.
[ Piknik i Parken-festivalen: Hun var kveldens dronning (+) ]
Hun kom tilbake for to ekstranummer, der hun beholdt den nesten elektriske kontakten med publikum særlig på aller siste låt, en aldeles hjerteskjærende ”If I Ain’t Got You”. “God bless you, Oslo!” ropte hun tilslutt og hørtes ut som hun mente det også. Det var mer enn bare bra show.
