---
4
KONSERT
a-ha
«Hunting High and Low live»
Oslo Spektrum, fredag
---
Jubelen var enorm, varmen fra publikum var helt gripende, da konserten var over og a-ha kom fram på scenen for å ta imot den endeløse applausen fra et fullsatt Oslo Spektrum. Men «Take on Me» helt til slutt, hva var greia med det?
A-ha startet sin største verdensturné noensinne senhøsten 2019, der konseptet er å spille debutalbumet «Hunting High And Low» (1985) i sin helhet, pluss et sett med låter fra resten av karrieren. Så stoppet turneen etter et halvår, da koronapandemien slo inn for fullt hadde de så vidt rukket innom Australia. To ganger har Oslo-publikummet fått disse to Spektrum-konsertene utsatt, tredje gang klaffet det omsider. I hvert fall den første kvelden.
Turnéåpningen i Dublin i 2019 startet med den største låten, siden den er først på albumet: «Take On Me», rett til topps, uten oppvarming. Det er jo en fullstendig ulogisk måte å starte en konsert på, men det var samtidig forfriskende, det var liksom full feiring av popmusikkens gleder fra første tone.
Men nå har Paul, Magne og Morten snudd bunken og begynner med de alvorlige rockelåtene, «Sycamore Leaves» helt først var løs og nesten funky, og virket lovende. Så kom et sett konsentrert rundt «Scoundrel Days»-perioden, samt to helt nye låter fra «True North»: Konsertalbumet og filmen de har spilt inn i Bodø under koronanedstengningen. Men her var det tilbake til giddaløse, gledesløse a-ha, noen ganger er det nesten fascinerende hvor lite entusiasme de legger i fremføringen. En viss faglig interesse har man jo av å følge disse tre kranglefantene finne ut av det med hverandre på scenen, men et festpublikum som har ventet gjennom to nedstengninger på dette kunne fortjent litt mer spirit der oppe den første timen.
[ A-ha i Stavanger: Har ventet tre år på dette ]
Da Thomas Robsahm og Aslaug Holms fine dokumentarfilm om a-ha kom på NRK TV-spilleren nylig, ble a-ha igjen et samtaleemne rundt de tusen kantinebord. Filmen får fram både den gjensidige respekten og de de endeløse konfliktene mellom Paul Waaktaar-Savoy, Magne Furuholmen og Morten Harket. De er jo rørende avhengige av hverandre, og de fine øyeblikkene med a-ha er jo å oppleve hvordan de løfter hverandre musikalsk. I Spektrum skjedde dette flere ganger under «Hunting High And Low»-settet, og i første del særlig under harmoniene i refrenget på den nye «Do You Have What It Takes», en ellers lite bemerkelsesverdig kassegitar-drevet låt.
I det opprinnelige settet var det jo naturlig å ta en pause etter å ha spilt albumet. Men her ble det en merkelig dynamikk i å piske opp stemningen med en fin «Living Daylights», for så å gå av scenen i tjue minutter.
– Hvis noen av dere lurer, så føltes pausen like corny for oss, vi står og spinner bak scenen, fortalte Magne Furuholmen da de kom tilbake til andre sett.
Live har Pål, Magne og Morten med seg turnébandet Even Ormestad på bass, Erik Ljunggren på keyboards, og Karl Oluf Wennerberg på trommer, et kontant og greit band, sjelden inspirerende, men heller aldri irriterende.
«Hunting High and Low»-repertoaret kom litt hulter til bulter – de spiller jo albumet, de sa jo ikke noe om i hvilken rekkefølge de skulle spille det! Og sangene tjente på å bli stokket litt rundt, det ble mindre rituelt preg over fremføringen. Et par av de lette, bagatell-aktige låtene som jeg alltid har likt godt fra albumet – «Blue Sky», «Love Is Reason» – blir litt for tunge og mister noe av friskheten i denne innpakningen. Dette var jo opprinnelig freidig synthpop! Mens strekket med «Dream Myself Alive» og «Here I Stand And Face The Rain» tjente på den fyldigere lyden og den forsiktige omarrangeringen.
Noe av moroa med a-ha live er jo også å følge Morten Harkets vokalprestasjoner, litt sånn sportsjournalistaktig. Hvordan treffer han i dag? Tar han de høye tonene? Det er en form for toppidrett, som han understreker i dokumentaren. I Oslo Spektrum fredag gir jeg en sjuer på spillerbørsen, tenker jeg – og da er han a-has beste spiller, de andre får ikke noe bedre, og det er jo Harket som er spisskompetansen her. Han er en fantastisk vokalist på sitt beste, og han treffer der han skal. Det virket som han var mest komfortabel i «Hunting High and Low»-delen – han fikk spontan applaus under falsettpartiet på «Living A Boys Adventure Tale».
[ Filmen om a-ha: Stor suksess, skulende blikk, tenners gnidsel og mye motstand ]
De gikk over i en sterk «The Sun Always Shines On TV» nest sist, og avsluttet i stor stil med – ja, den dere veit, og Morten Harket nailet den som en ekte proff!
a-has debutalbum er store sanger i både norsk og internasjonal pophistorie. Og det er fint at opphavsmennene forvalter materialet på denne måten: Drar ut og spiller det, gir låtene nytt liv, nye farger, nye presentasjoner. Vi er vel kanskje ferdig med å vitse med de evinnelige oppløsningene og comebackene til a-ha nå. Turneen fortsetter, selv om Spektrum-konsert nummer to på lørdag ble avlyst etter at Morten Harket ifølge pressemeldingen ble diagnostisert med akutt laryngitt og ble nødt til å hvile stemmen. A-ha kommer alltid tilbake, med noe nytt og noe gammelt gruff. «Hunting High and Low»-turneen er en pakke som gir potensielt bra stadionopplevelse på en god kveld, og førstekvelden i Spektrum var vel sånn OK pluss – jeg vet at de kan bedre, liksom, og de var best etter pause.
Neste runde, kanskje de skal spille «Hunting High And Low» to ganger, like godt? Forlengs og baklengs? Så kunne de ta «Take on Me» både sist og først. Det hadde vært noe!
