Nye takter

A-ha-opplevelse utenom det vanlige

Fraværet av elektrisitet høres ut til å ha skapt en ny gnist hos A-ha. Unplugged-konserten i Oslo Spektrum fikk fram det fineste i gruppa.

5

KONSERT

A-ha

Oslo Spektrum

Unplugged-eventyret som begynte sist sommer med TV-konsert på Giske utenfor Ålesund kan ha bragt Magne Furuholmen, Morten Harket og Pål Waaktaar Savoy tettere sammen enn på lenge. Noe som kanskje kan merkes på stemningen i sangene. Når vi hørte de tre synge sammen i “Over The Treetops” var det nesten rørende. Og når de langt senere på kvelden  rottet seg sammen foran på scenen og framførte “Scoundrel Days” så de ut som tre slyngler som faktisk spiller i band sammen. Slik har det ikke alltid vært.

Nå foregriper vi begivenhetens gang. A-ha begynner med den nye sangen "This Is Our Home", som for første gang virkelig blir spilt på gruppas hjemtrakter. Dessuten en av deres fineste sanger på mange år, så tilsynelatende enkel, men så veldig fin også. Den setter tonen for resten av kvelden. Men allerede med den etterfølgende "Lifelines"  viser de at dette ikke blir en stille viseaften.
Susanne Sundfør kommer på  for "I've Been Losing You",  som får et enda sterkere dramatisk skjær sånn. Sundfør og Harket, der har vi to store stemmer, så vi kunne ønsket at bandet hadde spilt litt lavere bak dem akkurat der.

A-ha spiller med et band under ledelse av Lars Horntveth, som har med seg sine gamle Jaga Jazzist-kolleger Even Ormestad (bass) og Morten Qvenild (tangenter). Dessuten Karl Oluf Wennerberg på trommer, og ikke minst  strykerne Madeleine Ossum, Tove Margrethe Erikstad og Emilie Heldahl Lidsheim. Igjen er det Mange Furuholmen som tar deg av det seremonielle. Morten Harket sier nesten ingenting, Pål Waaktaar-Savoy absolutt ingenting. Sånn er mye som før. Men musikken er annerledes.  Med nye arrangementer, nye stemninger som kler de store melankolske sangene deres veldig godt, slik at de kommer bedre til sin rett enn noen gang før.

Store Oslo Spektrum er ikke like fine omgivelser som det lille huset ved havet på Giske, men dette kompenserer de ofte med vakre bilder på storskjerm. Blant annet  den prisbelønte kortfilmen “Året gjennom Børfjord” (Morten Skallerud, 1991) , som gruppa opprinnelig brukte i videoen til “Lifelines”, men her danner bakgrunnen for “Stay On These Roads” og “A Break In The Clouds”.

“Analogue” viser seg som en av de mest effektive nyere låtene. Publikum faller inn med taktfaste klapp. Selv om den ikke akkurat er en partylåt har den noe ved seg som inviterer til samvær.  Og sånn bærer gruppa sin egen historie framover gjennom kvelden. Morten Harkets synger “Forever Not Yours” spesielt fint. Han er  litt forsiktig i de høyeste tonene  i “Summer Has Moved On”, men så hadde han til gjengjeld litt mer å gå på  i en saktmodig “Hunting.High And Low”. Men bommet han rett og slett på teksten mot slutten av “Manhattan Skyline”?

Les også: ​Etter en konsert med Kygo kommer jeg ikke på en eneste ting som blir bedre med panfløyte

Susanne Sundfør er tilbake i "The Sun Always Shine On TV", og nå hører vi henne mye bedre. - Det er tøft å stå mellom tre medlemmer i A-ha, sier Mags til henne. -  Det er tøft nok å stå mellom to, repliserte Morten Harket. God, jovial stemning. Dette er slutten på hoveddelen av showet, men de kommer tilbake for sin versjon av "Sox Of The Fox", av A-ha-forløperen  Bridges. Sangen som inviterte Morten Harket inn i en ny verden med Waaktaar og Furuholmen i 1979, og i 2018 et signal om vilje til å ta en sjanse mot slutten av en lang hitparade.
Enda nærmere slutten fikk vi høre "The Living Daylights" uten den store James Bond-produksjonen, kanskje den eneste låten der vi savnet mer av den opprinnelige lyden. Men helt til slutt, nærmest selvfølgelig,  "Take On Me", som kveldens eneste helt nedstrippede Unplugged-øyeblikk. Hva mer kunne man ønske seg da?

Mer fra Dagsavisen