Kultur

Filmen om a-ha: Stor suksess, skulende blikk, tenners gnidsel og mye motstand

Thomas Robsahms dokumentarfilm om A-ha er en flott framstiling av tidenes største norske popeventyr. Den setter også det konfliktfylte indre livet i gruppa på spissen..

Dagsavisen anmelder

5

A-ha – The Movie

Regi: Thomas Robsahm

Co-regi: Aslaug Holm


Filmen om a-ha går nå som dokumentarserie i fire deler på NRK

Regissørene Thomas Robsham og Aslaug Holm har fått være tett på a-ha i fire år, på turne, og alene med Pål Waaktaar-Savoy, Magne Furuholmen og Morten Harket. Hver for seg. Sånn har det alltid vært, først til forundring i pressekretser, senere med en akseptert forståelse for at sånn må det være. De tre er alltid imøtekommende hver for seg, men de kan altså ikke sitte i samme rom og snakke om seg selv. Etter å ha sett denne filmen forstår vi mer av hvorfor.

«A-ha – The Movie» begynner med gruppa på scenen med «Take on Me», kryssklippet mellom før og nå. En innledende påminnelse om at dette er en av tidenes største poplåter, men også om at a-ha fortsett er en verdenssuksess.

Etter dette går regissøren rett til et spørsmål om gruppa kan tenke seg å lage et nytt album snart? – Ja, sier Pål. – Hvis vi reiser et sted og er som i fengsel sammen i tre måneder, sier Morten. – Nei, sier Magne, og sammenligner tanken med å stikke hånda inn i vepsebol. Med dette er vi med en gang inne i det som til slutt er filmens kjerne. A-ha er en vanskelig materie, som filmen kommer lenger inn i enn noen har gjort før. Men først har den en stor suksesshistorie å fortelle.

Den første halvdelen av «a-ha – The Movie» er historien om hvordan Magne, Pål og Morten fant hverandre i Oslo, og dro videre til London for å bli til noe i musikkbransjen. Den er fortalt mange ganger før, men det er også det største norske popeventyret noensinne, som med gamle bilder og filmsnutter her blir mer levende enn noen gang før. Barne- og ungdomsårene illustreres med klipp fra gamle oslofilmer og effektfulle animerte sekvenser i beste «Take On Me»-stil.

a-ha The Movie

Etter gjennombruddet følges gruppa videre, album for album. Et sentralt tema er hvordan popstjernestatusen slo tilbake på ei gruppe som ville bli tatt på alvor i musikkverdenen. De står inne for musikken de lagde, men ikke videoen og magasinforsidene, i det de kaller de mest ydmykende omgivelser. I en nyere scene får vi se Morten Harket lese opp et brev han har fått fra deres gamle manager Terry Slater, som siterer «On Fame» av poeten John Keats. «Si farvel til berømmelsen. Hvis berømmelsen liker dette kommer den til å bli meg deg videre», er vår egen upoetiske gjengivelse av budskapet. «Det er helt riktig. Fuck fame. Hvis du higer etter fame kan du bare glemme det», sier Harket i et klipp av nyere dato.

Filmen gir et godt innblikk i gruppas konfliktfylte forhold til statusen som popstjerner. De utviklet tidlig en innbitt selvbevissthet. – Jeg tror at nesten alle som samarbeider med oss blir helt utslitt av det. Så blir det tautrekking, tenners gnissel, skulende blikk og mye motstand, sier Furuholmen. Dette kom til uttrykk da de skulle lage James Bond-sangen til «The Living Daylighs». Den faste Bond-komponisten John Barry ville ha et ord med i laget. Gruppa ignorerte alt han sa. «Nazijugend» skal han ha kalt dem etterpå. Det ble i alle fall en av bandets beste sanger.

Det vanskelige forhold til omgivelsene er imidlertid ingenting mot de vanskelige forholdene de kan vise til seg imellom. Morten Harket kan være påståelig og selvbevisst nok, som vi ser i en scene fra innspillingen av «Manhattan Skyline» for deres «MTV Unplugged», men dette er uenigheter de gjør opp der og da. Det er tydelig at den største, vedvarende konflikten er mellom barndomsvennen Magne Furuholmen og Pål Waaktaar-Savoy, som begynte å spille sammen på Manglerud allerede mens de gikk på ungdomsskolen

Filmen går lenger inn i denne vanskelige materien enn noen har gjort før. Som gruppas faste fotograf Just Loomis uttrykker det mens han tar bilder av gruppa utenfor Ocean Sound-studioet på Guske: Det er vanskelig for en fotograf når folk ikke vil være sammen på et bilde.

a-ha The Movie

Det er tydelig at Furuholmen føler at hans rolle i bandet, spesielt som låtskriver, er blitt undervurdert. Waaktaar har et konvensjonelt syn på å lage sanger. Den som har skrevet teksten, versene, refrenget er opphavsmannen. Magne mener derimot at han han har hatt mange innspill som ikke er registrert.

Aller mest kommer dette til uttrykk i fortellingen om «Foot Of The Mountain», en av gruppas største suksesser i det nye århundret. Denne sangen er et vers fra en sang av Furuholmen, og et refreng fra en annen sang fra Waaktaar, som manager Harald Wiik mente kunne passe godt sammen. “Skriv ditt eget fuckins refreng», mente Waaktaar, men ble møtt med det som her ser ut som det store ultimatumet i gruppas historie: Hvis Waaktaar hadde nektet hadde han i praksis «terminert» a-ha, som Furuholmen uttrykker det.

Det gjorde ikke saken bedre at Waaktaar oppfattet Furuholmens verselinjer som et angrep på hans egen person, og da må vi jo sjekke teksten etterpå: «Keep your clever lines/Hold your easy rhymes» begynner den, så da så. «Det er sånt man har soloplater til å få ut», mener Waaktaar, og sier at han siden har valgt å overse denne sangen for sin egen del.

Magne Furuholmen forteller mer om sine kroniske hjerteproblemer, som han tror kan ha blitt forsterket av konfliktene i gruppene på slutten av 90-tallet. Her får vi se at et sykehusopptak av at han blir behandlet med elektrosjokk. - A-ha har aldri vært basert på vennskap, det er ikke det trakk oss til hverandre, minner Morten Harket om mot slutten av filmen.

Etter alt som er sagt om a-ha i snart 40 år klarer Thomas Robsham og Aslaug Holm å få fram nye sider av trioen som forsterker bildet av ei popgruppe langt utenom det vanlige. Det historiske materialet er grundig behandlet, de nye filmopptakene vakre og stemningsmettede. Én scene står igjen for meg sterkere enn de andre, med gruppa etter nok en stormende suksesskonsert, ut i hver sin ventede bil, som kjører dem inn i natten, hver til sitt, mens konsertsirkuset pakkes ned bak dem. Stay on these roads, liksom.

Hold deg oppdatert. Få Dagsavisens daglige nyhetsbrev her.