Jazztrio på topptur

---

Espen Eriksen Trio featuring Andy Sheppard

«In The Mountains»

Rune Grammofon

---

Det første livealbumet fra Espen Eriksen Trio kommer ifølge plateselskapet etter «popular demand». Det tviler vi ikke et øyeblikk på. Trioen – som i tillegg til pianist Espen Eriksen består av Lars Tormod Jenset (bass) og Andreas Bye (trommer) – har gjennom fem studioalbum rendyrket et landskap av vellyd det er lett å la seg forføre av. Når en hører gjennom albumet blir det dessuten klart at det i seg selv er verdt å gi ut dette konsertmaterialet, «popular demand», eller ikke.

[ Espen Eriksen og Gunnar Halle: Jazz mellom bakkar og berg ]

For de som har fulgt trioen er låtmaterialet kjent, det er signert Espen Eriksen, med unntak av én låt. Den musikalske fjellturen ender i en versjon av den polske pianisten og komponisten Krzysztof Komedas tittelspor fra Roman Polanskis «Rosemary’s Baby», symbolsk nok servert av trioen under en konsert i Komedas fødeby Poznan, i en melankolsk versjon som gir helt andre frysninger enn Polanskis kultgrøsser.

[ Jon Balkes Siwan: Musikk mot meningsløse kriger ]

Vi får servert låter fra fire av trioens fem studioalbum. I disse konsertversjonene – som er betydelig lengre enn originalene – åpner det seg samtidig nye rom i musikken, det blir en større spenning i musikken. Et godt eksempel er tittellåten «In The Mountains», hentet fra albumet «Never Ending January» fra 2015. I seg selv en nydelig låt som i konsertversjonen bygges ut til en dynamisk reise som starter i neddempet balladelandskap og snart løftes opp i fjellhøyden, av et band i groovy driv, med den britiske saksofonisten Andy Sheppard i stormform svevende over det hele. Dette hadde jeg tålt mer av fra trioen.

[ Moskus: Noe av det mest unike i norsk jazz ]

Sheppard – som vi blant annet kjenner fra samarbeid med Carla Bley – var ikke med på originalversjonen av denne låten, men han var med på albumet «Perfectly Unhappy», og er med på tre av låtene på dette albumet. Han glir godt inn i Eriksens stort sett lavmælte melodiøse landskap, med et drag av melankoli og et hint av folketoner. Det er likevel trioen som står i sentrum her, som på tittellåten fra nettopp «Perfectly Unhappy», der vi får trioen alene, i en intim ballade som er et av høydepunktene på denne musikalske toppturen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen