Naomi Judd døde lørdag, 76 år gammel, etter lengre tids mental sykdom, ifølge familien. Søndag ble The Judds, Naomi og datteren Wynonna, innlemmet i dette æresgalleriet i countrymusikkens museum i Nashville, i en særdeles følelsesladet seremoni.
Jeg husker ennå et platefordelingsmøte i det gamle Nye Takter i 1984, der mange av Oslos mest innbitte musikkjournalister satt og ventet på å få tildelt Det Nye Store. Det ble litt fnising og dårlige vitser da dette debutalbumet med mor og datter, Naomi og Wynonna Judd, «Why Not Me», ble budt fram for anmelderne. Den berømte pipa fikk snart en annen lyd når vi fikk høre dem. Siden skulle det bli rift om å få skrive om platene til The Judds. «Christmas Time With The Judds» fra 1987 har alltid vært høyt på listene over de beste juleplatene våre. Anmelder Arild R. Andersen i Nye Takter trakk til og med paralleller til sine yndlingsartister Kate & Anna McGarrigle.
[ Pop i uke 17: Nye og gamle stjerner ]
Historien om Naomi Judd og døtrene hennes er så rørende at den for lengst er blitt TV-serie. Naomi fikk Wynonna da hun bare var 17 år. Barnefaren var allerede ute av bildet, hun giftet seg med en annen mann som også for det meste ble borte, og oppdro Wynonna og søsteren Ashley (senere kjent skuespiller) alene. De bodde i hytte, levde lenge på trygd under enkle kår, uten telefon, TV og oppvarming. De hadde ikke råd til annen underholdning enn sin egen, så de sang og spilte selv, og hørte «Grand Ole Opry» på radio.
[ Den store countryhistorien som TV-serie ]
Naomi utdannet seg etter hvert til sykepleier. På et sykehus hun jobbet hadde hun tatt seg av en pasient som viste seg å være datteren til plateprodusenten Brent Maher. Maher hadde hatt en demo med Wynonna og Naomi liggende, og nå insisterte kona hans på at han vær så god fikk høre på den. Han ble forbløffet nok til å ta dem med til RCA. Under en time etter prøvespillingen hadde de platekontrakt med Amerikas største countryselskap. Dette førte til en serie av de fineste countrysangene, og de beste albumene som 80-tallet kunne by på. The Judds hadde 14 topplasseringer på countrylista til Billboard på 80-tallet.
Wynonna Judd forsøkte å forklare appellen da vi traff henne før Nobelkonserten i Oslo i 2006. – Jeg vet ikke om du husker countrymusikken midt på 80-tallet, men den hadde blitt overprodusert, med mye elektriske gitarer, og glatt lyd. Mor og jeg kom med de to stemmene våre, og akustiske gitarer. Folk var sjokkerte. Og så hadde vi det jeg kaller blood harmonies. Vi var jo selvfølgelig i slekt. Stemmene våre smeltet sammen til én.
– Som The Everly Brothers?
– Akkurat, det er et eksempel jeg pleier å bruke selv. Nå som jeg blir eldre setter jeg stadig mer pris på røttene mine. Og de er godt plantet i country og western, sa Wynonna Judd.
Albumene til The Judds er alltid en stor fryd å høre igjen, med sine sanger om liv med mange sterke historier.
– Sangene våre kunne være svært selvbiografiske. Jeg har alltid sunget rett ut. Jeg tror på å være oppriktig. Det er slik jeg ble oppdradd. Jeg pleier å si at de religiøse er de som er redd for å komme til helvete. De spirituelle er de som har vært der, fortalte Wynonna Judd oss den gangen rett før jul i 2006.
[ Den første norske americanalinjen ]
Etter sin triumfferd på 80-tallet ble Naomi Judd diagnostisert med hepatitt C i 1990, og bestemte seg for å trekke seg tilbake. Da hadde hun nettopp skrevet sangen som er blitt hennes beste ettermæle: «Love Can Build A Bridge», som først ble en stor hit for The Judds. Så ble den en enda større hit i mange andre land da den ble spilt inn på en veldedighetssingle av Cher, Neneh Cherry og Chrissie Hynde, med gitarsolo av Eric Clapton.
Som soloartist ble Wynonna Judd en av countrymusikkens store superstjerner på 90-tallet. Mor og datter kom sammen for sporadiske opptredener siden, blant annet for pauseinnslaget i Superbowl i 1994. De sto senest på scenen under årets CMT Country Awards i Nashville i april, der de ble introdusert av Kacey Musgraves, og sang «Love Can Build A Bridge» enda en gang. De hadde planer om en siste avskjedsturné til høsten, som det sørgelig nok aldri ble noe av. Men hør gjerne på platene til The Judds igjen nå!
